Med "Frelseren" i bagasjen

«I årenes løp har jeg lest politiske memoarbøker som gir et forunderlig glansbilde av sin samtid. Jeg er nesten fristet til å kalle det et vrengebilde. Gjennom mine 22 år i rikspolitikken var jeg med på mye av det som ble beskrevet, og har derfor været vitne til en del av det som er fortiet – eller endatil fordreid. Det er selvsagt umulig å gi en objektiv fremstilling av begivenhetene man selv har stått midt oppe i, men jeg har lenge gått med et ønske om å korrigere både det ene og det andre. Jeg gjør med denne boken et forsøk.»

Slik innleder Grete Knudsen sin utskjelte biografi hun har kalt «Basketak». Hun har fått det mediepolitiske kommentariatet på nakken i en grad som er minst like usaklig som noen av hennes karakteristikker i boka. «Bitter gammel rev», «sleip slugger», «skiter i eget reir» er bare noen av karakteristikkene som brukes om forfatteren.

Grete Knudsen har levd et rikt og interessant liv det er god grunn til å skrive om. Kommentatorer mener det er et rop om ikke å bli glemt. Kanskje det. Men da fins det mange avdankede politikere hvis memoarer aldri burde ha kommet ut. Det viktigste er: Har de noe å fortelle som kan være interessant for andre enn de politiske kommentatorene vi har hørt i det siste?

Grete Knudsen er et ektefødt barn av «rørsla». Hun beskriver en nøktern barndom og god oppvekst i Bergen med «Frelseren» som nærmeste nabo. I Frelsesarmeen fikk hun en bagasje som gjorde at hun utviklet sin sosiale samvittighet for de svake i samfunnet. Dette skulle etter hvert bli en rød tråd, både i hennes tidlige yrkesliv og siden i rikspolitikken.
Samtidig med en altoppslukende interesse for idrett, særlig håndball, der hun også var innom landslaget, ble det læreryrket hun satset på, selv om hun ikke på seg selv som noen utpreget lærertype. Deretter ble det spesiallærerutdanning for å ta seg av de elevene som ikke hadde det så lett. Her ble hun for øvrig kjent med Kjellbjørg Lunde. De ble senere stortingskolleger for henholdsvis Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Det var likevel i AUF den politiske interessen ble vakt.

Høsten 1979 gikk den mangeårige skolemannen Kjølv Egeland av som kirke- og undervisningsminister. Han ble erstattet med en ung krølltopp fra Vestlandet. Einar Førde ble Grete Knudsens sjef. Som statssekretær for Førde fikk Knudsen et solid grunnlag for sin videre politiske karrière. Det er en kjent sak at Førde ikke var noen stor skolepolitiker. Derfor fikk Knudsen stort vingeslag på den pedagogiske plattformen. Førde var mest interessert i forholdet kirke/stat.

Når unge kommentatorer overlegent hevder at dette er et gulp fra fortiden – fra forrige århundre, avslører de en skremmende arroganse og forakt for vår nære, norske politiske historie. Den som leser denne boka, sitter igjen med mye interessant kunnskap om hva som foregikk i denne viktige perioden. Som handelsminister fikk Grete Knudsen det krevende oppdraget å lede Norges EU-forhandlinger i Brussel i 1994, er det vel ikke alle som har fått med seg. Her leverer hun et svært interessant tilskudd til den offisielle kortversjonen folk kjenner til.

Som sosialminister var en av hennes hjertesaker at alle skulle ha rett til enkeltrom på våre sykehjem. Dette jobbet hun hardt for uten å lykkes. Men som man kjenner til, er dette et politisk spørsmål som til dags dato ikke er løst.

At hun ga ut denne boka midt i valgkampen og på den måten ifølge «kommentariatet» dolket sitt eget parti i ryggen, har vært en gjenganger i omtalen av denne boka. Selv uttalte hun i Dagsnytt 18 at like raskt som denne stormen kom, ville den avta. Her fikk hun rett.

Grete Knudsen har skrevet en lettlest, interessant selvbiografi med en del interessante sleivspark. Her er hun er i godt selskap med Karita Bekkemellem Orheim, Gerd-Liv Valla, Åslaug Haga og Erik Solheim, for å nevne de mest markante.

Hun har fått hjelp av presseveteranen Olav Garvik. Det er blitt moderne med «usynlige» hjelpere i skriveprosessen. Kanskje bidrar det til at forfatteren får mot til å gi sitt eget syn på virkeligheten. Det får til og med Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg tåle. Men å kalle det et karakterdrap på dem, slik Aftenpostens politiske redaktør, den vanligvis så saklige Harald Stanghelle gjør, er å dra det vel langt.