Mye kunnskap - lite undring
Skal barn møte naturen med åpne sanser, må det gis rom for undring - ikke bare faktakunnskap.
Med åpne sanser.
Barnet, læreren og naturen.
Av Gisle Grimeland
Cappelen Damm 2012
191 sider
«Presset på naturen øker i takt med samfunnets utvikling. Vern av naturen og det biologiske mangfoldet er derfor viktigere enn noen gang. Det beste naturverntiltaket er å gi barna økt kunnskap om hva naturen er og hva den betyr for oss», skriver Gisle Grimeland i boka «Med åpne sanser».
Grimeland er førsteamanuensis emeritus ved Høgskolen i Telemark og er en fagperson som har satt gode spor etter seg på området barn, natur og pedagogikk. Den aktuelle boka er en nyutgave (første utgave kom i 2006), og er ifølge forlaget skrevet med tanke på «førskolelærerstudenter og andre som utdanner seg til å jobbe med barn». Boka har fire hovedkapitler: Barnet, Læreren, Mennesket og naturen og Et barneår i naturen.
Jeg har stor sans for Grimelands utgangspunkt. Å utvikle forståelse for natur, naturvern og økologiske sammenhenger forutsetter at barn faktisk møter naturen, ikke bare leser eller hører om den. Jeg liker også Grimelands utsagn om at god undervisning oppstår i et lykkelig møte mellom barn, lærer og innhold, og at når det gjelder naturstudier, «er dette møtet mest innholdsrikt når barna og læreren opplever naturen sammen». Forfatteren følger opp dette i første kapittel med å skrive om hvordan barnets sanseapparat fungerer og hvordan barnet stadig søker nye opplevelser. I et kort kapittel om læreren gir han viktige innspill til hvordan den voksne bør og ikke bør opptre. «Ja!», skriver jeg i margen når Grimeland minner om at spørsmål der barnet vet at den voksne har svaret og bare spør for å kontrollere, det er dumme spørsmål.
Del 3 i boka er den mest omfattende, og Grimeland pøser på med fakta. Her er trolig ønsket å komprimere det en førskolelærer trenger av grunnleggende kunnskap om biologi og økologi, men for meg blir det både litt for komprimert og litt mye av det gode. Jeg vil ikke bli overrasket om både studenter og praktikere i barnehagene legger boka fra seg et stykke ut i dette kapitlet. For selv om Grimeland på de siste 40 sidene i boka kommer med forslag til hva en kan gjøre i praksis gjennom ett år med naturstudier, blir hovedinntrykket at dette er en komprimert grunnbok om naturfag, og altfor lite om hvordan barnet og den voksne faktisk kan møte naturen med åpne sanser. Jeg savner undringen. Jeg savner veiledningen til hvordan man kan gå ut, åpne sansene, la barna ha initiativet, og se hva som skjer – uten at målet om å formidle kunnskap om bestemte arter eller sammenhenger ligger bak.
«Med åpne sanser» er uten tvil en nyttig bok, og de som skal arbeide med barn og naturfag, trenger helt sikkert den grunnleggende kunnskapen som formidles. Men jeg opplever at ønsket om både å formidle denne kunnskapen, og å gi gode råd og tips om praksis i barnehagesammenheng, kolliderer litt i denne boka. Derfor blir min konklusjon at barnehagefolk gjerne må lese den, og at de absolutt vil få med seg flere gode råd hvis de gjør det. For eksempel å bruke et fast referanseområde et sted i nærheten av barnehagen, og praktiske tips av typen «Min første mosebok» (glimrende begrep!), om å lage en bok av egenprodusert papir og mose.
Men både studenter og praktiserende førskolelærere trenger noe mer i tillegg. Noe som i enda større grad enn denne boka understreker nødvendigheten av at pedagogen kontinuerlig reflekterer over sin egen rolle, og over barnas rolle som lekende medforskere med åpne sanser.