Norske ord og deres mange slektninger

Norsk etymologisk ordbok – tematisk ordnet
Av Yann de Caprona
Kagge forlag, 2013
1920 sider

Sett fra et strengt vitenskapelig synspunkt inneholder boken intet nytt. Det originale er at ordene er ordnet tematisk i 57 kapitler slik at navn på f.eks. fisk står i et kapittel, navn på mynter i et annet kapittel. Heldigvis slutter verket med en alfabetisk ordliste slik at man lett kan finne det ordet man søker. Hvert kapittel inneholder en fortegnelse over «Ord med særlig spennende etymologi eller historie». Det som forfatteren finner mest spennende, er å finne slektninger til norske ord på fjerne (gjerne eksotiske) språk, helst med forbløffende betydningsforskyvninger og uventet utseende. Slektskapenes nærmere natur interesserer ham mindre. Han har for skams skyld skrevet et intetsigende avsnitt på to sider om «Den indoeuropeiske språkfamilien og lydforskyvningene». Her får vi høre at lydforskyvningene i indoeuropeisk ikke er tilfeldige. «De følger bestemte mønster som vi kan se i tabell 1 på side 24». Dessverre inneholder denne tabellen så mange feil at det faktisk hadde vært bedre om den ikke var blitt trykt.

Forfatteren har som en frimerkesamler maurflittig innsamlet ord fra et halvt tusen ordbøker, men ettersom han «ikke er språkforsker» (s. 21) er han tvunget til å stole på kildene sine uten å kunne bedømme dem selvstendig. Der det fins motstridende hypoteser, velger han «den som oppfattes som den beste, eller går gjennom de ulike forslagene fra de sikreste kildene» (s. 18). Dette er lite betryggende. Caprona anfører mange ord fra hindi. Han har dog ikke rådført seg med noen hindi-ordbok, men kopiert ordene fra R.L. Turners «Comparative Dictionary of the Indo-Aryan Languages». Turner ønsket å lage en fullstendig ordbok og oppfører som hindi både sjeldne dialektord og ord som for lengst har gått ut av språket. Derfor fins det hos Caprona adskillige hindiord som ingen hinditalende vil kjenne igjen. Og om forfatteren kommer til å kopiere feil, risikerer han ikke å se feilen senere. På s. 40 avleder han således kei, kjei av sanskrit chāpa-, et ord som ikke fins. (Turner har den rekonstruerte formen *chāpa-.) Bruken av strek over vokal til å betegne lang vokal virker helt tilfeldig. På s. 736 avleder Caprona karavane av persisk «karewan», men fortsetter så: «Noen mener at kārwān kan være avledet av sanskrit karabha (kamel).» Fordi ordbokforfattere ofte skriver av etter hverandre, dukker denne skrønen fortsatt opp her og der i etymologiske ordbøker. Persisk kārwān som opprinnelig betydde «bevæpnet eskorte», er i virkeligheten avledet av gammelpersisk kāra- “krig”, et godt indoeuropeisk ord som vi bl.a. gjenfinner i norsk hær og litauisk kãras “krig, hær”. (Kãras er standardlitauisk. Det på s. 1077 under hær som litauisk oppførte kãrias er en sjelden dialektform.) På s. 181 leser vi: «Fornavnet Ester er trolig avledet av persisk setare ‘stjerne’.» Caprona er ikke alene om å hevde dette, men det er ikke desto mindre umulig. Hvordan skulle jødene for to tusen år siden ha klart å låne et ord fra et moderne språk? Nypersisk setāre stammer fra middelpersisk stārag, og Ester kan være lånt fra det ukjente gammelpersiske opphavet til dette ordet, men mer sannsynlig er det at Ester er en omdannelse av gudinnenavnet Ishtar. På s. 350 føres nynorsk fivreld, fransk papillon m.v. tilbake til en indoeuropeisk rot *pāl- som må være en skrivefeil for *pel-. Caprona tilføyer at ordet for sommerfugl varierer sterkt mellom språk og kan nå ikke dy seg for å anføre åtte eksempler, italiensk farfalla, spansk mariposa, gælisk dealan-dé, russisk bábočka osv.

Rettferdigvis må det tilføyes at uansett hva pedanter som undertegnede kan sette fingeren på (og listen kunne blitt mye lengre), er dog det meste i boken korrekt. Samtidig er den særdeles underholdende og full av kuriøse detaljer, i motsetning til de fleste andre etymologiske ordbøker som er heller kjedelige for ikke-fagfolk. Capronas bok vil derfor være bedre egnet til å stimulere språkinteressen hos tenåringer enn f.eks. standardverket «Våre arveord» av Harald Bjorvand og Fredrik Otto Lindeman.