Retorikk som pedagogikk - å lykkes som lærer

Retorikk som pedagogikk - å lykkes som lærer
Av Leif-Andre Trøhaugen
144 sider
Gyldendal Akademisk

Kjære leser! Lyder det som en anbefaling når en bokanmelder omtaler og karakteriserer en bok som «sjarmerende»? Jeg er selv litt usikker, og jeg kjører fram spørsmålet fra første setning av fordi jeg har lest Leif-Andre Trøhaugens vesle bok «Retorikk som pedagogikk» og latt meg sjarmere av hans tekst, samtidig som jeg har opplevd den som mangelfull. Det er som om han ikke forteller hele historien om hva det vil si å være lærer i dagens skole. Trøhaugen er en god forteller, men forteller han hele historien? Nei, Trøhaugen forteller ikke hele historien, og han har heller ingen ambisjon om å gjøre det. Han går for eksempel ikke inn i den vitenskapsteoretiske diskusjonen som har lagt beslag på så mye energi hos dem som har arbeidet med pedagogisk teori og praksis gjennom de siste tiårene. Han lar seg ikke forstyrre det aller minste av postmodernismen og av hvordan den avviser universelle verdier, store historiske fortellinger og muligheten for å komme fram til objektiv viten. Hans verden er også en avpolitisert verden hvor en ikke bekymrer seg for globaliseringen, for kapitalistisk effektivitetstenkning og nymarxistisk frigjøringstenkning.

Trøhaugens horisont begrenser seg stort sett til den verden som finnes innenfor klasserommets fire vegger, og søkelyset rettes spesielt mot læreren, mot lærerens formidling og kommunikasjon med elevene og dermed mot relasjonen mellom læreren og elevene. Det teoretiske grunnlaget for analysene og framstillingen henter Trøhaugen først og fremst i Aristoteles’ retorikk, og det empiriske materialet har han skaff et fram gjennom observasjon av lærere, elevintervjuer og hva han kaller «åpne samtaler om skole, lærere og læring».

Hva kjennetegner så den gode læreren? I den besvarelsen som Trøhaugen gir på dette spørsmålet, kan en si at det dreier seg om lærerens personlighet eller væremåte og især om hans kommunikasjon. «Men uansett hvilke krav som rettes mot læreren, forutsettes evnen til å kommunisere godt.» (s. 20) Trøhaugen betoner også – i tillegg til de retoriske ferdighetene – meget sterkt læreregenskaper som humor og selvironi, velvilje (å ville elevene vel), engasjement og entusiasme.

Trøhaugens analyse og anbefalinger er ikke på noen måte oppsiktsvekkende om vi ser dem i lys av de dominerende strømninger i pedagogikk gjennom de siste tiårene. Men han framtrer som en mer konservativ «utbryter» når han hevder at elevene liker å konkurrere og når han så anbefaler at læreren tar elevenes konkurranseinstinkt i bruk. Det samme skjer når han framhever talentet, altså de medfødte egenskaper en lærer har. Konservativ er likevel Trøhaugen først og fremst fordi han knytter lærerens dyktighet så tett til hans/hennes kunnskaper. Om og om igjen framhever han den kunnskapsrike læreren: «På den måten blir solid kunnskap et viktig grunnlag for å skape gode relasjoner til elevene.» (s. 45) «et solid kunnskapsnivå gjør det nok lettere for læreren å føle seg trygg » (s. 63) «Lærerens kunnskapsnivå er utvilsomt viktig, ---.» (s. 89) «Dess mer kunnskap du har, dess bedre» (s. 102) «Et høyt kunnskapsnivå ser også ut til å gjøre det lettere å gi positiv respons.» (s. 107) «som lærer må du kunne faget ditt, alt annet blir meningsløst.» (s. 138). Som vi ser: De gevinster som solide kunnskaper gir læreren, er mange. Som sagt:

Trøhaugen har skrevet en bok som jeg har lest med glede. Den bringer oss tett inn på både læreren og elevene i norsk skole. Den er rik på gode eksempler, og den forkynner et evangelium som vi skrivebordspedagoger kan ha godt av å lytte til. Ikke alle evige sannheter om pedagogikkens verden er blitt foreldete.