Slitsom vei ut av arbeidslivet

Min vei – med Parkinson på slep
Av Anne Britt Stapelfeldt
112 sider
Commentum forlag

I boka Min vei forteller Anne Britt Stapelfeldt hvordan hun opplevde å forlate skolen på grunn av Parkinsons sykdom.

I Norge er det rundt 8000 mennesker som har diagnosen parkinson, og hver dag får 2–3 nye vite at de har sykdommen. Parkinson er en kronisk nevrologisk sykdom som rammer bevegelsesapparatet slik at bevegelser som før var automatiske, ikke lenger er det. Årsaken er mangel på stoffet dopamin i hjernen. Skjelving og dirring i kroppen er typiske symptomer, og den som rammes, fratas motoriske, kommunikative og mentale funksjoner.

Anne Britt Stapelfeldt har hele sitt voksne liv jobbet som lærer i Halden. Hun har "alltid" vært stiv i kroppen, men har ellers hatt normalt god helse. Det var først da hun var i femtiårene at det som senere viste seg å være symptomer på parkinson, dukket opp. Stapelfeldt begynte å dirre i kroppen når hun var i pressede situasjoner, for eksempel når hun skulle si noe på lærermøter eller foreldremøter, og det uten at stemmen skalv og uten at hun var spesielt nervøs. Etter hvert begynte det å dirre i kroppen også når hun skulle slappe av, for eksempel i pauser på jobben. At hun hele tiden ville prøve å skjule denne dirringen og skjelvingen, tappet henne for krefter. Folk rundt henne skjønte at noe ikke var som det skulle, og en kollega rådet henne til å oppsøke en nevrolog. Etter også å ha mistet følelsen i de ytterste leddene i en hånd, kom hun til nevrolog, som umiddelbart stilte diagnosen parkinson. Anne Britt Stapelfeldt var da 58 år og visste at hun ikke kunne bli frisk. Men hun ønsket å fortsette å jobbe så lenge hun maktet.

Det er flere forhold som gjør at denne boken er lærerik og nyttig lesning. For det første historien om denne sykdommen, som alle kan ha nytte av å vite mer om. For det andre historien om Stapelfeldts møte med trygdesystem og offentlig hjelpeapparat. Deler av dette er en historie vi har hørt altfor mange ganger før, og det er merkelig at det ikke skal være mulig å bli bedre på samordning og skjemabruk. Sist, men ikke minst, er det svært interessant å lese om hvordan det oppleves gradvis å måtte forlate arbeidsplassen sin på denne måten, og hvordan kollegaer, skolen og Stapelfeldt selv taklet dette.

En reduksjon til 50 prosent stilling kom ganske raskt på plass, men sykdommen gjorde også dette utfordrende. Toleransenivået for stress ble blant annet lavere og lavere, og en episode under en inspeksjon fikk en kollega til å si at "Du skal slippe å ha inspeksjon, jeg tar dine!" Dette var raust gjort, skriver Stapelfeldt, men samtidig et stort nederlag. Hun var ikke i stand til å utføre jobben sin. Tunge stunder førte det også til da hun i stedet for å følge klassen sin fra fjerde til femte trinn, ble plassert i førsteklasse som en slags ekstraressurs. Dette er en type erfaringer som kan overføres til mange andre felt, uavhengig av arbeidsplass og type sykdom.

Det året Stapelfeldt rundet 60 år ble hennes siste som yrkesaktiv. Hun ble invitert til juleavslutningen sammen med pensjonistene, og satt med tårer i øynene i kirken og så på "de små førsteklassingene som jeg ikke greide å jobbe med, og de store elevene som jeg var så glade i og gjerne ville ha fortsatt med. For aller første gang satt jeg på sidelinja. Jeg skulle aldri mer delta".

Anne Britt Stapelfeldt forteller at hun på grunn av sykdommen har en knudrete, nesten uleselig håndskrift. Men skrive på et tastatur kan hun tydeligvis, og hun forteller også hvordan hun bruker skriving – både poesi og prosa – som terapi. Min vei er blitt en nyttig og interessant bok. Den kan lære både skolefolk og andre hvordan det oppleves å måtte forlate arbeidsplassen ufrivillig, og hvordan kollegaer, arbeidsgiver, hjelpeapparat og medmennesker fungerer i en slik sammenheng. På godt og vondt.