Steder Anna satt
Av Karen-Margrethe Erlandsrud
169 sider
Forlaget Norske bøker 2011
Anna er hovedpersonen i Karen-Margrethe Erlandsruds debutbok "Steder Anna satt". Erlandsrud har 30 år bak seg i skoleverket, og var i mange år tillitsvalgt, blant annet som leder i Hedmark lærerlag. Sykdom gjorde at hun måtte forlate arbeidslivet, men nå har hun brukt sine erfaringer til å skrive roman om utfordringene en snill, flink og smilende jente kan møte.
I boka møter vi først Anna som voksen, men ganske raskt får vi bruddstykker fra barndommen. Disse viser at Anna ikke hadde det noe godt som skolejente. Anna blir plaget, særlig av noen sterke jenter i klassen. Hun er på tå hev hele tiden. Hun må ikke stikke seg ut, ikke skaffe seg oppmerksomhet. Hun må ikke være for pyntet, heller ikke for hverdagslig. Hun gjør feil på matematikkprøvene med vilje, for ikke å bli for flink. Anna er et mobbeoffer, men hun forteller det ikke til noen.
Hoveddelen av boka handler om Anna som ungdom og voksen. Men barndommen har satt dype spor, og styrken ved boka ligger nettopp i disse bruddstykkene fra barndommen. Gjennom disse får vi en gryende forståelse av hvordan opplevelsene fra skoletida har kommet til å prege Anna, og fortellingen skaper ubehag hos meg som leser. For selv om vi vet at slike ting skjer, og selv om mange av oss har vært vitne til lignende episoder, er det like hjerteskjærende hver gang vi blir vitne til hvor ubarmhjertig barn kan behandle hverandre. Egentlig skulle jeg ønsket meg mer av dette stoffet i boka, gjerne på bekostning av noen av de mer flate skildringene av Annas voksenliv.
Forfatteren har strukturert boka gjennom korte kapitler med tydelig stedsangivelse, som "Oslo. Stua hos farmor" og "Hjemme i Dalen. På murtrappa", med mer. Dette gjør fortellingen svært oversiktlig selv om hun hopper fram og tilbake i tid, men kanskje blir det litt overtydelig? Det blir det også i andre deler av teksten, og her mistenker jeg forlaget for ikke å ha gjort nok for å hjelpe debutanten med å stramme inn fortellingen om Anna. Jeg synes også forlaget kunne ha lagt litt mer arbeid i designet av boka, både når det gjelder omslag og tekstsider.
Innvendinger til tross, "Steder Anna satt" er verdt å lese. Anna får ikke skikk på livet sitt før hun går til psykolog, og for første gang får satt ord på det hun har slitt med hele tiden: Ensomhet. Et utfordrende begrep, og en nær slektning av begrepet mobbing. Dette er ord vi ikke liker, ord vi gjerne unngår å ta tak i, men som er tilstede i fullt monn både i skole og hverdagsliv. Forfatteren skal ha ros for at hun utfordrer oss som lesere når det gjelder dette.
Mot slutten av boka kommer det tidligere skolemennesket Karen-Margrethe Erlandsrud med et tydelig hint til sine yrkesfeller. For der sitter en voksen Anna med Aftenposten og leser et intervju med Dan Olweus. "Det kan virke som om norske skoler og lærere nå er så fokusert på kunnskap og læring, at mobbeproblematikken er skjøvet til side", sier Dan Olweus. Intervjuet får Anna til å tenke tilbake: Hvorfor så ikke lærerne noe? Hvordan kunne de tro at hun likte å sitte alene på strøsandkassa hvert eneste friminutt?
Dette hintet er dessverre på sin plass. For spørsmålene Anna stiller er mer aktuelle enn vi liker.
