Tilbudet til de faglig flinke

Matematikktalenter i skolen – hva med dem?
Av Liv Sissel Grønmo, Einar Jahr, Kjell Skogen, Inger Wistedt.
Cappelen Damm Akademisk 2014.  160 sider.

Hovedbudskapet i boka er at elever med spesielle evner for matematikk behandles dårlig i norsk (og svensk) skole. Alle elever har rett til undervisning basert på den enkeltes utgangspunkt. I Norge framgår dette av paragrafene 1, 3 og 5 i opplæringsloven. Forfatternes påstand er at de evnerike elevene overses. Disse elevene representerer en heterogen gruppe, der de fleste trenger ekstra hjelp og støtte. Det vises til eksempler der mulige «matematikkgenier» ender opp i det sosiale hjelpeapparatet – ikke usannsynlig på grunn av skolens manglende tilrettelegging.

I boka presenteres alternative undervisningsmetoder, problemløsningsoppgaver og andre oppgavetyper. Eksempler på fordypningsstoff er med. La det med en gang være sagt at selv om bokas tittel henspiller på matematikktalentene, så favner den langt videre. Argumenter, opplegg og oppgaver gjelder alle typer elever – og har interesse for alle skolens aktører.

I det første kapitlet redegjør Liv Sissel Grønmo for de siste tiårenes utvikling i norsk skole, basert blant annet på Timss og PISA. Grønmos tilnærminger er interessante, og de klargjør i stor grad hva som mangler for å gi både de evnerike og andre elever den oppfølgingen de har krav på. Grunnlaget for matematikkforståelse er tall og algebra. Det siste temaet blir noe nær stemoderlig behandlet i norsk (og svensk) skole. Grønmo viser at Norge ligger nesten 40 % lavere i timetall enn internasjonalt gjennomsnitt når det gjelder algebraundervisning. Da bør det slett ikke overraske at det er spesielt her norske elever skårer svakt.

Algebra er et tema det må satses langt sterkere på. Jeg tror det vil ha stor positiv effekt  at lærere i barneskolen i større grad bevisstgjøres på at algebratenking starter allerede tidlig på småtrinnet – med streker og bokser som ukjente. Dette kan så videreutvikles til mer formell algebra gjennom mellom- og ungdomstrinn. Det er et tankekors at så mange elever møter «bokstavregning» i ungdomsskolen som noe uoverstigelig. Gjennom pre-algebra har de et grunnlag som vi neppe har tatt godt nok vare på. Her er det store utfordringer.

I kapittel 2 viser Kjell Skogen både ved generell tilnærming og med konkrete eksempler at situasjonen for spesielt evnerike barn er lite tilfredsstillende. Han viser til flere studier som bekrefter dette. Hans konklusjon er at kunnskap og kompetanse når det gjelder oppfølging av denne elevgruppa, er svært mangelfull.

Inger Wistedt har skrevet kapittel 3, på svensk. Det kunne med fordel vært oversatt til norsk. Jeg har tidligere (Utdanning nr. 14/2013) anmeldt boka «Barns matematiske evner – og hvordan de kan utvikles», som Wistedt har skrevet sammen med Eva Petterson. Mye av det hun tar opp, har bakgrunn i denne boka. Men hun går lenger og avliver blant annet mange myter om barn med spesielle matematiske evner. For eksempel: Disse elevene er ikke en homogen gruppe. De klarer seg – generelt sett – ikke uten hjelp og oppfølging. Hun har nok dessverre rett i at samfunnet er lite villig til å støtte disse elevene, men tror at de vil klare seg selv. Wistedt har interessante beskrivelser av enkeltelever, og hvordan de i tidlig skolealder løser relativt kompliserte oppgaver på meget kreative måter. Les for eksempel om hvordan åtte år gamle Sonja, på to forskjellige måter, løste oppgaven om kyllingene og kaninene som til sammen hadde 35 hoder og 94 bein.

I kapittel 4 legger Einar Jahr stor vekt hva som kreves av lærere som skal undervise i matematikk – og da spesielt for å følge opp de matematikkfaglig sterke elevene. Læreren må kunne faget inngående og dessuten være en dyktig formidler og veileder. Jahr viser eksempler på forskjellige løsningsmetoder og understreker at læreren må ha kompetanse til å gå inn i elevenes tenkning. Ikke alle lærere evner dette, men har sin egen innlærte måte å løse oppgaver på – som enkelte dessverre forutsetter at elevene skal gjøre på nøyaktig samme måte. Jahr siterer George Pòlya: «En lærer som aldri har hatt en lys idé, vil heller gi reprimande enn oppmuntring til en elev som får en lys idé.» Jahr gjennomgår deler av kompetansemålene i Kunnskapsløftet etter 2., 4., 7. og 10. trinn med mange gode eksempler på oppgavetyper og løsningsmåter. Han avslutter med å framheve behovet for utvikling av fleksible strategier for oppgaveløsning. Spesielt vil nok Jahrs bidrag i boka være meget interessant lesing for lærere, lærerstudenter – og foresatte.

I det siste kapitlet drøfter Kjell Skogen hvordan skoleledere og lærere i fellesskap kan bidra til en bedre matematikkopplæring. Han fokuserer sterkt på behovet for etter- og videreutdanning for lærere. Her utfordrer han også skoleeierne, som sammen med skolelederne må tilrettelegge bedre.

I tillegg til de nevnte målgruppene bør denne boka også være interessant for skoleinteresserte politikere.