Tilgi oss ikke, for vi vet hva vi gjør!

Anna - en fabel om klodens klima og miljø
Av Jostein Gaarder
Aschehoug Forlag 2013
160 sider

Anna lever i 2012 med en visshet og en redsel. Vi holder på å ødelegge vårt eget livsgrunnlag. Hvis vi ikke gjør noe med den globale oppvarmingen, kommer det til å gå riktig galt.

Nova lever i 2082 med en visshet og et raseri. Alt har gått galt. Hele tiden tikker det inn meldinger på terminalen hennes om at en ny art har dødd ut. Det regner. Bier finnes ikke. Maten er syntetisk. Utenfor vinduet hennes – der bilene gikk på tomgang ved en bensinstasjon i 2012 – er det nå rasteplass for arabiske beduiner og deres dromedarer. Norge er fullt av klimaflyktninger. Av og til kommer de hvite bilene. La oss håpe at disse hvite bilene vil forbli en dyster fremtidsfantasi. Måtte vi aldri oppleve noe slikt!

Anna har så livlig fantasi at voksenverdenen bekymrer seg. Det er en unormalt tynn vegg mellom Annas virkelighet og andre virkeligheter. Dette merkes særlig når hun drømmer. Anna drømmer blant annet at hun er sitt eget oldebarn, Nova, og gjennom Nova skjeller hun ut seg selv i fremtiden: «Jeg vil ha en like herlig verden å leve i som den du koste deg i da du var på min alder. Og vet du hvorfor? Fordi du skylder meg det!» Anna er en sensitiv sekstenåring som våger å oppleve verden på en annen måte, og det er et godt utgangspunkt for handling.

Bøker som tukler med vår vante forståelse og opplevelse av tid, kan fort bli forvirrende, men Jostein Gaarder får dette fint til. Ved hjelp av korte blikk inn i fremtiden lager han en forståelig sammenheng mellom to verdener og flere tider. Og han stiller et interessant spørsmål: Når er det for sent? Et familieklenodium binder det hele sammen. En eldgammel persisk gullring med en dueblodfarget edelsten. Alle som har lest mer enn ett eventyr i løpet av sitt liv, vet at ringer kan være magiske. Denne er intet unntak. Hvordan, skal ikke røpes her, men dette er elegant, eventyrlig og optimistisk.

Anna – en fabel om klodens klima og miljø av Jostein Gaarder er ingen stor litterær opplevelse for kresne lesere. Til det er dialogene for oppstyltet og menneskene for lite levende. Anna er en fascinerende skikkelse, men jeg skjønner aldri helt hvem hun er. Måten hun og kjæresten Jonas kommuniserer på, blir til tider ufrivillig komisk. Jeg har til gode å møte ungdommer som uttrykker seg slik både skriftlig og muntlig. Det blir også litt umotivert at Anna opptrer som psykolog for sin psykiater når han gjennomgår en krise. En krise som nok er tenkt å gi fortellingen forlengede internasjonale tråder, men det blir for påtatt og anstrengt.

Likevel er dette en bok som bør leses. Jeg sitter først og fremst igjen med tanken at temaet i Anna er det viktigste det går an både å lese og skrive om akkurat nå. Boka gir mange interessante og tankevekkende opplysninger som vil gå rett hjem hos unge lesere, og som også fikk meg til å lese høyt flere ganger. Med Anna i bakhodet satte jeg ekstra pris på naturopplevelsene i det strålende påskeværet. Boken fokuserer ikke bare på katastrofene og håpløsheten, men får oss også til å glede oss over det vi har. Hvis den i tillegg kan anspore mennesker til handlinger som gjør at fremtidige mennesker får oppleve det samme, blir dette en viktig bok.

Anna er dessuten nådeløst tydelig på en ting: Det vil aldri finnes tilgivelse for det vi nå er i ferd med å gjøre med planeten vår.