To motmeldinger til Pensjonskommisjonens innstilling

Radikalt Økonominettverk
RØST: Pensjoner 2003-01
Redaktører: Roar Eilertsen, Janne Marie Larsen og Camilla Bakken Øvald
110 sider, 60 kroner
ISBN 82-996845-0-1
www.okonominettverket.nowww.okonominettverket.nowww.okonominettverket.no
Bjørgulf Claussen
Vi trenger bedre alderspensjon, ikke dårligere
Om hvorfor Pensjonskommisjonen tar feil
Seksjon for arbeids- og trygdemedisin
Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin
Universitetet i Oslo
bjorgulf.claussen@samfunnsmed.uio.no
 
Bak "RØST: Pensjoner 2003-01" står Radikalt Økonominettverk, og RØST står for Radikalt Økonominettverks Skriftserie. Boken er en artikkelsamling med 12 artikler av 11 forfattere, alle med solid samfunnsøkonomisk, sosialøkonomisk eller politisk bakgrunn.
 
Boken, eller kanskje heller heftet "Vi trenger bedre alderspensjon, ikke dårligere", med undertittelen "Om hvorfor Pensjonskommisjonen tar feil", er skrevet av Bjørgulf Claussen, professor i trygdemedisin ved seksjon for arbeids- og trygdemedisin, Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo.
 
Mye er sagt om hvorfor landet trenger en pensjonsreform i form av en "modernisert folketrygd". Ett argument at pensjonistene blir flere og flere, mens de yrkesaktive blir færre og færre. Forholdet mellom antallet pensjonister og antallet yrkesaktive var et argument sosialøkonomen Jan Mønnesland fra Utdanningsforbundet og Radikalt Økonominettverk grep tak i under lanseringen av "RØST: ..." før jul.
 
Mønnesland viste til at Pensjonskommisjonen presenterer prognoser om situasjonen fram til 2050. Mønnesland på sin side hevdet med henvisning til statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) at i 2050 er antallet pensjonister på sitt høyeste sett i forhold til antallet yrkesaktive, mens alt i 2060 er situasjonen den at det begynner å bli flere yrkesaktive igjen per alderspensjonist. Mønnesland sier med andre ord at det ikke nødvendigvis er noen grunn til å se så svart på det for framtidens arbeidstakeres del.
 
Rune Skarstein, førsteamanuensis i samfunnsøkonomi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim, har to artikler i boken. Han drøfter blant annet spørsmålet om å plassere pensjonsmidlene i fond, såkalt fondering. Dette spørsmålet kommenterer Skarstein slik:
 
"Her dreier det seg ikkje om økonomisk 'bærekraft', men om den etter kvart velståande middelklassen og borgarskapet sine klasse- og skatteinteresser. Det er dei, og ikkje 'framtidige generasjoner' (jfr. førebels rapport, s. 17 - Pensjonskommisjonens foreløpige rapport, red. anm.), som ikkje vil betale meir i skatt til folketrygda og som ønskjer at finanskapitalen skal få sko seg på private pensjonsfond."
 
I siste setning i dette sitatet er Skarstein inne på noe som også bidragsyter Eystein Gjelsvik, utredningsleder i samfunnspolitisk avdeling i Landsorganisasjonen og tidligere ansatt i forskningsavdelingen i SSB, tok opp under presentasjonen av "RØST: ...".
 
Jo mer det åpnes for privatisering av pensjonsytelsene gjennom fondering i private selskaper, jo mer åpnes det for det som Gjelsvik kaller transaksjonsøkonomien. Det betyr rett og slett at selskapene gjennom å påføre kunden gebyrer vil spise opp de eventuelle gevinstene ved å ha pensjonsmidlene plassert i fond.
 
Gjelsvik viste hvordan dette skjer alt i dag idet han viste til forsikringsselskapet Vital, omtalt i en artikkel i avisen Dagens Næringsliv i fjor. Gjelsvik vil heller ha en folketrygd med en sterkere folkelig forankring enn det som er tilfelle i dag.
 
"RØST: ..." er leseverdig av mange grunner. For motstandere av og skeptikere i forhold til Pensjonskommisjonens arbeid inneholder boken argumenter både for i mer eller mindre modifisert grad å beholde dagens folketrygdsystem, og for måter å reformere systemet på uten å gå for sterkt på akkord med den solidaritetstanken folketrygden hviler på.
 
Bare den mest velstående femdelen av yrkesbefolkningen vil tjene pensjonsmessig på det forslaget Pensjonskommisjonen foreslår, hevder Claussen. Han knytter Pensjonskommisjonens arbeid opp mot tidens rådende markedsliberalistiske ideologi. I denne ideologien har velferdsstaten ingen plass, og dagens folketrygd med sin solidaritetstankegang og overføringsmekanismer har derfor heller ingen plass.
 
"Pensjonskommisjonen er en del av elitens opprør," skriver Claussen. I heftet argumenterer han konsekvent for at det i alle fall ikke økonomisk er noen grunn til innstramminger som vil ramme 80 prosent av befolkningen.