Utfordret Jante-Norge

Politikk er å ville
Av Erik Solheim
Cappelen Damm 2013
352 sider

I jobbsammenheng har jeg gjennom årene møtt noen profilerte politikere. Etter å ha lest Erik Solheims meget omtalte bok, kom jeg til å tenke på Thorbjørn Berntsen, en av Solheims forgjengere i Miljøverndepartementet (1990-1997).

I en pause på Aps landsmøte i 1989 sto vi, noen få journalister, utenfor møtelokalene. Berntsen kom ut for å ta seg en blås like før det skulle være valg av ledelse. En av oss spurte hvordan han så på valgutfallet. Svaret kom prompte: «Jeg er ikke brennsikker på om Gro vil ha meg!» Så gikk han inn til møtet – og ble valgt ved akklamasjon som nestleder sammen med Gunnar Berge.
Berntsen var en av våre mest fargerike politikere. Mest kjent ble han da han i 1993 kalte sin britiske statsrådskollega John Gummer for en drittsekk. Det ble mye ståhei.

Det ble det også da Erik Solheim tidligere i år kom med sin andre bok, «Politikk er å ville». Solheim er og har vært en kontroversiell politiker siden han tok over som leder av SV i 1987. Han klarte ikke å samle partiet på samme måte som etterfølgeren, Kristin Halvorsen, gjorde.
Mediedekningen etter at boka kom ut, har stort sett vært drepende. En del av sine kontroversielle utsagn kunne Solheim med hell ha utelatt. Men som vanlig blir det bruddstykker tatt ut av sin sammenheng, slik at inntrykket blir slik tabloidavisene ønsker. Det er lett å bli forutinntatt etter å ha lest slike omtaler, men etter min mening er dette en bok som er mye bedre enn sitt rykte.
Solheim åpner boken sin med et tilbakeblikk på dannelsen av den rødgrønne regjeringen og gir et godt forsvar for at han ble dobbeltminister for utvikling og miljø. Senere går han sterkt inn for å «rive ned skottene» mellom de to departementene for utenriks- og miljøpolitikk. Han gir oss et interessant innblikk i kulturen i de to departementene.

Solheim er utviklingsorientert, og hele verden er hans felt. Som han sier i forordet: «En god politiker er en som bygger på viktige verdier, som vil noe, og som er villig til å inngå kompromisser for å få det til.» Dette utvikler han gjennom hele boka, samtidig som han leverer solide sleivspark til både høyre og venstre. Denne anmelder har tidligere vært skeptisk til at det er mye «klatting» i norsk miljøpolitikk. Solheim klarer å gi det politiske aspektet i miljøpolitikken en global dimensjon som virker overbevisende.

Media og Solheim er ikke svært gode venner. Han gir mange eksempler på dette. Så leker han seg litt med å gi terningkast til noen profiler i «kommentariatet». Det skulle han kanskje ikke ha gjort. Disse forståsegpåerne tåler ikke å bli utsatt for samme behandling som de nærmest til daglig gir politikerne. Dette er bare forfriskende å lese. Få yrkesgrupper er så nærtagende for kritikk som journalister.

Solheim er blitt kritisert for sitt noe naive syn på Kinas utvikling. Han har med rette fått seg noen nesestyvere fordi han nesten helt ser bort fra at Kina bryter menneskerettighetene i stor stil. Her kommer hans pragmatiske verdisyn tydelig fram. Kanskje er det likevel dette som gjør at han, tross et litt oppblåst selvbilde, når fram i diplomatiske settinger. Fornøyelig er hans skildring av et møte med despoten Robert Mugabe i Zimbabwe. Han gir også en interessant oversikt over problemene han møtte på Sri Lanka, der han ble både utskjelt og beundret for sin meklervirksomhet. Her får Thorbjørn Jagland sitt pass påskrevet i nokså lite høviske ordelag. Dette kunne forfatteren med hell ha spart seg. Man sitter igjen og lurer på om det er det rene hat mellom disse to politikerne.

Solheim er ute av norsk politikk – foreløpig. Men siste ord er neppe sagt… Skulle SV gjøre et dårlig valg, er det ingen som vet hvordan det vil gå med «konfirmantene» i SVs ledelse. Det ser ut til at Solheim opplever noe av det samme som sitt politiske forbilde, Olof Palme – hjemlandet blir for lite for hans politiske visjoner. I øyeblikket bekler Solheim en viktig diplomatisk stilling i OECD DAC – en samarbeidskomité for bilateral bistand – en av de viktigste plattformer for økonomisk utvikling i verden.

Solheim har utfordret den norske janteloven. Det skulle han kanskje ikke ha gjort.