Utleverende om Dag Solstad

Dag Solstad – uskrevne memoarer
av Alf van der Hagen
Oktober forlag 2013
493 sider

Dag Solstad, Norges kanskje betydeligste kunstner i dag og vår største nålevende forfatter, ble gjenstand for stor oppmerksomhet og massiv hyllest i forbindelse med at han i 2011 passerte 70 år («hele 2011 gikk med til å fylle 70 år»). I år har forlaget Oktober gitt ut den selvbiografiske og biografiske boka «Dag Solstad – uskrevne memoarer». Forfatter er journalisten og redaktøren Alf van der Hagen, som har hatt 20 møter eller samtaler med Solstad og som deretter har skrevet den endelige framstillingen med basis i 80 timers lydopptak. Van der Hagen omtaler boka som «en stor biografisk samtale om liv og verk». Det framheves også at Solstad ikke ønsket å lese van der Hagens manus før det gikk i trykken.

Boka handler altså om Dag Solstad. Den orienterer oss i noen grad om hans slektsbakgrunn og oppvekstvilkår, om hans «sportsidioti», om hans hverdagsliv, hans reiser, hans studier og politiske engasjement på venstresiden før han ble konservativ. For også Solstad sluttet seg til Arbeidernes kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP-ml) på 1970-tallet. Men mer og mer handler boka om hans litterære produksjon og hans forhold til forfatterkolleger.

Det er blitt en særdeles sjarmerende bok, breddfull av humor. Den er nesten til det sjokkerende åpenhjertig, kanskje spesielt når det gjelder forfatterens forhold til alkohol. For han påstår om og om igjen at han alt i alt var en stordrikker. Han forteller for eksempel dette om seg selv: «Nei, jeg drakk jo mye – selv til AKP-er å være drakk jeg veldig mye. Og jeg laget fryktelig mange skandaler. Jeg var vanskelig i fylla. Er det noe jeg har forandret meg på, er det at jeg tydeligvis ikke lenger har så mye desperasjon i meg som kommer fram når jeg drikker. Jeg var mye villere og galere i fylla før.» Med samme åpenhet svarer han på spørsmål om sin sjenanse: «– Du var en sjenert fyr, men ikke når du drakk øl? – Innerst var jeg det. Veldig forsiktig. Jeg har aldri vært noen storsjarmør, det har jeg aldri kunnet spille på. Og etter som årene har gått er det kanskje like greit. Det er ikke bra for en forfatter å ha veldig drag og være veldig sjarmerende.»

Samtalen mellom Dag Solstad og Alf van der Hagen handler altså for en stor del om Solstad som person og om hans personlige egenskaper. Den dveler i flere omganger ved Solstad som personlighetstype. Det handler da om hans klossethet, men også om hverdagslige gleder som god mat. Det handler om evnen til å holde ut med den ensomheten som et betydningsfullt forfatterskap forutsetter. Det dreier seg om provokasjonstrangen og sosial usikkerhet kontra kunstnerisk selvsikkerhet. Han karakteriserer seg selv slik: «Min psyke er ikke å være så åpen og fortrolig. Men så skriver jeg da heller ikke bøker for å overvinne min genanse. Jeg skriver bøker for å bevare resten av den. Bevare en blyghet i forhold til tilværelsen.»

Det må poengteres at denne aktuelle samtaleboka som har Solstad som studieobjekt, ikke på noen måte ensidig handler om en selvopptatt selvdyrker. Hva handler den så om? Hva er Solstad opptatt av? Han er opptatt av de store spørsmål. Kanskje kan vi si at det overordnete perspektiv er å finne i hans analyse av de store spørsmålene i samfunnsdebatten. Han snakker om de betydeligste skjønnlitterære forfattere som Ibsen, Beckett, Enquist, Hamsun, om de store politiske læremesterne og om de store tenkere som Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche. Med andre ord: Det dreier seg om kultur, skjønnlitteratur, religion og politikk.

Hvor plasserer så Dag Solstad seg i debatten om de store spørsmålene? Var han fra først av en politisk radikaler, så er det ingen tvil om at han etter hvert inntar en klart konservativ posisjon. Han er nådeløs i omtalen av hva han oppfatter som vår tids historieløshet: «Det er veldig smått å leve som enkeltperson, leve uten å ha historiske linjer som holder. Det blir nedverdigende, rett og slett. Man nedverdiger seg selv. Og det fører til at man fort kan oppnå en stor grad av hovmodighet.» Derfor er det ingen tvil om at Solstad ser historiefaget med solid vekt på den eldre historien som ett av skolens viktigste fag. Den eldre historie er viktigere enn nyere historie, statsvitenskap og sosiologi.

Til slutt en høyst personlig kommentar: Dag Solstad har gjennom flere tiår stått fram som en markant pedagogisk tenker. Det kan her være tilstrekkelig å vise til romanen «Gymnaslærer Pedersen» fra 1982. På denne bakgrunn er det litt forunderlig at det aldri refereres til ham i norsk pedagogisk litteratur. Er det ikke her tale om en forsømmelse som det bør rettes på? Eller er det tilstrekkelig med den analysen av Solstads tenkning som jeg har foretatt i boka «Ensomhet og fellesskap» fra 2009?