Evnerike elever og tilpasset opplæring

Han har beskrevet temaet i flere publikasjoner, og Skogen har gjort, og gjør, en god jobb i å vise at denne elevgruppen ikke har fått den oppmerksomheten den bør få i norsk skole. Smedsrud og Skogen argumenterer for opplæringsloven paragraf 1–3 og 5–1 og viser til at alle, også evnerike elever, har en lovfestet rett til å få undervisning de kan nyttiggjøre seg, og at det i noen tilfeller kan dreie seg om rett til og behov for spesialundervisning.

At opplæringsloven har lagt inn en tolkning som påpeker at paragraf 5–1 ikke skal benyttes overfor evnerike barn, er en begrensing som ikke faller i god jord hos disse forfatterne. Om prinsippet tilpasset opplæring blir anvendt på rett måte, er også evnerike barn ivaretatt undervisningsmessig, så slik sett har skolen rammer som skal gjelde begavede elever.

Å være særlig begavet kan virke forlokkende på de fleste av oss, både med tanke på egne evner og kanskje særlig på egne barns evner. Men ser man nærmere etter, er vel det å være skoleflink den beste kategorien å være i, både for elever, foreldre og lærer. Skoleflinke elever er de som får det til, som skjønner og lærer slik man forventer, som følger det forventede læringsforløpet og som fungerer godt sosialt, glir inn blant jevnaldrende og etablerer vennskap. Å være særlig evnerik er ikke så strømlinjeformet. Disse elevene er så flinke at andre barn rett og slett ikke henger med, og det blir uinteressant for begge gruppene.

Her er kanskje den vondeste delen, det ikke å oppleve den samhørigheten som likhet i interesser og evner gir, ikke å ha en venn som umiddelbart skjønner både humor og assosiasjoner. Her illustrerer forfatterne godt en årsak til at flere begavede elever prøver å legge lokk på egne evner. Begavede barn er som barn flest opptatt av å ha det gøy sammen med andre barn. Sosiale behov og det å ha venner er overordnet det meste annet, så mange prøver å skjule begavelsen i samvær med andre barn.

Kjennetegn på begavede elever er kreativitet, lærelyst og energi, en indre driv etter å skjønne og forstå. For noen barn står det tidlig klart hvilke områder interessene dreier seg om, for andre er verden et sted som skal utforskes i alle detaljer. Boken gir forslag både til hvordan man kan tilpasse undervisningen for begavede elever og hvilke egenskaper læreren bør inneha.

IQ-begrepet

Boka drøfter hvorvidt IQ-begrepet er egnet til å identifisere begavede barn.De fleste kartlegginger av IQ begrenser seg til verbal og innlært kunnskap. Boka nevner en prestasjonsorientert definisjon: «Evnerike barn er det barn som til enhver tid presterer best innenfor de områdene det spesifikke samfunn verdsetter.» I det norske kunnskapssamfunnet er dette ensbetydende med akademiske prestasjoner, og kan bli en svært begrensende definisjon.

Begavede barn går langt utover det å ha høy IQ og kunne prestere innenfor gitte rammer. Her blir det også gjort klart at selv om et begavet barn kan lære raskt, må arbeid til. Et hovedkjennetegn på mennesker som virkelig får uttelling for begavelse, er at de legger ned mange timers arbeidsinnsats for å utvikle evnene sine.

Forfatterne viser gang på gang til den kreative siden som ligger i begavelse: evnen til å sprenge de gitte rammene og gi samfunnet noe helt nytt. Det er her de begavede elevene har sin styrke, og det er her begavelsen virkelig kommer til sin rett.

Boken gir en god innføring i hva som kjennetegner begavede elever og de utfordringer som ligger i å fungere litt annerledes enn de fleste andre. Forfatterne henvender seg særlig til ansatte i grunnskolen, og boka er nyttig både med tanke på elevgruppen den beskriver og for tilpassing generelt.

Kirsten Flaten er dosent ved Høgskulen i Sogn og Fjordane.