Unge menn i faresonen
Forfatteren har i «Sinte, unge, villfarne menn» forsøkt å skrive flere bøker i én. Det er både en styrke og en svakhet ved boken.
Norge har ikke opplevd skolemassakrer av amerikansk, finsk og tysk type. Men med Utøya-myrderiene fremdeles friskt i minne bør vi være klar over at det kan skje her også.
«Født slik eller blitt slik» var spørsmålet i et populært tv-program for en tid tilbake. Arne Klyve, forfatteren av «Sinte, unge, villfarne menn», er ikke i tvil om at de er blitt slik, og det er dagens politikere, som styrer på finanskapitalens premisser, som har gjort dem slik. Av forskjellige grunner, som Klyve grundig redegjør for, er det de unge mennene samfunnsutviklingen har gått hardest ut over, og som blir grovest neglisjert av utdannings- og arbeidsliv.
Klyve, født i 1950, cand.polit. med sitt virke innen rus- og spesialpedagogfeltet i Bergen, har etter min mening forsøkt å skrive flere bøker i en, og det er både en styrke og en svakhet ved boken. Leseren bor trolig være forholdsvis skjerpet for å holde trådene både fra hverandre og samlet. Den er for det første en slags encyklopedi over alt som er vondt og fælt i dagens verden og her til lands, og konsekvensene av dette for barn og unge, og de unge mennene især. For det andre beskriver han samfunn, utdanningssystem og arbeidsliv i land vi tror vi kjenner godt, som USA, England, Tyskland og Finland, og endelig beskriver han Norge.
Avskrekkende eksempler
Nå vil mange oppleve forskjellene mellom Norge og en rekke andre land som forholdsvis store. Derfor tolker jeg det slik at han holder opp situasjonen i disse landene for oss, som bilder, for at vi skal kunne ta de grepene som trengs for å unngå å havne i samme situasjon. Samtidig oppfordrer han oss til å skynde oss, fordi vi etter Klyves mening er på glid i feil retning.
Allerede i det innledende kapitlet «Om boken» kommer han med en konklusjon jeg gjerne slutter meg til: «Gode barnehager, en god og inkluderende skole, og lønnsarbeid forebygger rusproblemer og kriminalitet i det stille.» Klyve framhever i det hele tatt gjerne det gode arbeidet som utføres i norsk skole, og om lærerne sier han at de «gjør … en betydelig innsats for å inkludere elever i en trøblete hverdag» (s. 160). Han sier også (s. 99): «Skolen i Norge er per i dag et grunnleggende velvillig system, med mye god omsorg.» Med de heller fryktinngytende bildene han tilbyr fra for eksempel tysk skole, er det lett å være enig.
Konkurransenederlagets sprengkraft
Det høres strengt ut å skulle velge mellom en akademisk framtid eller en lavlønnsjobb allerede etter en fireårig grunnskole, og ifølge Klyve er da konsekvensene ofte også skjebnesvangre – igjen særlig for guttene, ikke minst for gutter/menn med annen etnisk bakgrunn enn tysk. Disse unge mennene, som utestenges fra enhver form for karriere og sosial anerkjennelse, blir som tikkende bomber. Klyve illustrerer dette blant annet med kapitteloverskriften «Skolemassakrer – konkurransenederlagets sprengkraft».
Barnehagelærere og lærere i alle skoleslag vil ha glede og nytte av denne boken. Klyve gir dem solid kreditt for godt arbeid. Politikere vil også ha nytte av å lese denne boken, slik at de kan forstå at «pøblene» ikke er født sånn – noe og noen har gjort dem sånn.
