Unnfallenhet eller handling? Om timesvindel i videregående opplæring

Den regjeringen vi har i dag, har hatt kunnskap som et av satsingsområdene. Derfor var vi som jobber i videregående skole glade for at den daværende kunnskapsministeren, Torbjørn Røe Isaksen, ville være med på å sette en stopper for at fylkeskommuner ikke gir elever de timene i fag de etter loven har krav på. Dessverre endte den klare rapporten opp hos en unnfallende kunnskapsminister, og den ulovlige praksisen fortsetter under den nye kunnskaps- og integreringsministeren, Jan Tore Sanner. Det vitner om liten handlekraft fra den sittende regjeringen. Og det i en sak som handler om et av regjeringens hovedmål; gjennomføring av videregående opplæring. Det vitner også om at det, på tross av store ord om kvalitet og kunnskap, er økonomi som trumfer til slutt. Som tillitsvalgt er det forstemmende å se at politikere toer sine hender i en så viktig sak . For lærere som jobber i videregående skole, er det ramme alvor med økt arbeidspress og færre muligheter til å gjøre en god jobb for elevene.

Kan ansette færre lærere

I 2006 fikk vi en dom i arbeidsretten som slår fast at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom de timene elevene har og de timene lærerne underviser. Denne dommen har fått flere konsekvenser for de videregående skolene, de aller fleste negative for elever, for lærere og for læring.

Siden det ikke er en sammenheng mellom lærertimer og elevtimer, legger mange skoler ut færre timer til læreren enn det elevene har krav på i et fag. For eksempel kan en skole trekke bort fem prosent av timene i et fag. Dette gjør mange skoler med alle fag. Disse timene blir trukket fra lærerens årsverk. Da kan en skole i praksis tilsette 5 prosent færre lærere enn de egentlig trenger. Når vi vet at lønn er en skoles største utgiftspost, sier det seg selv at det er fryktelig mange penger å spare på en slik praksis. En lærer som ikke får alle «sine» timer i et fag, får en lavere stillingsprosent. Om elevene, som mange fylkeskommuner påstår, får de timene de har krav på, betyr det at mange lærere underviser i timer de aldri får betalt for.

Likevel er det slik at det faktisk er en sammenheng mellom elevenes timer og lærerens timer. Det er nemlig læreren som skal sette sluttvurdering i faget. Det er i prinsippet umulig om læreren ikke har hatt alle timene sammen med eleven. Da må man spørre hvilke kompetansemål en eventuell annen lærer har vurdert, hvilken mulighet disse lærerne har hatt til å samarbeide om faget og i hvilken grad sluttvurderingen er vurdert i samarbeid. Dessverre er det som oftest slik at de timene som har blitt telt bort, heller ikke er blitt holdt. Det betyr at tiden til å gjennomgå stoffet med elevene er mindre og at læringstrykket blir større. I tillegg må læreren ha flere klasser for å fylle opp sin stilling, i og med at lærerens stillingsprosent måles opp mot de fagene hun har. Det betyr flere elever å følge opp, flere fag å lese seg opp på og mindre tid til hver enkelt elev.

For å forsøke å forklare, la meg komme med et eksempel. Trine underviser i engelsk i klasse 1STA på studiespesialiserende vg1. Ifølge lovverket skal elevene ha 140 timer i året i engelsk. Skoleledelsen har gjort et overslag på at ca. 10 prosent av timene i et fag vil falle bort i løpet av et skoleår. Derfor planlegger de helt fra starten av skoleåret med at 10 prosent av engelsktimene til Trine i 1STA (14 timer) ikke vil bli noe av. Det vil si at elevene bare får 126 timer i faget i løpet av skoleåret. Det betyr også at Trine «skylder» skolen de 14 timene med engelskundervisning hun ikke får avholdt i klasse 1STA.

Trine har totalt fire vg1-klasser i engelsk dette skoleåret. Dette vil normalt utgjøre full stilling om hun får undervise alle de 140 timene i hver klasse. Skoleledelsen regner med at det vil falle bort 14 timer i hver av de fire klassene. Det vil si at Trine allerede fra starten av året «skylder» skolen totalt 56 timer (14 * 4). For å dekke inn disse 56 timene bestemmer skoleledelsen at Trine skal undervise et ekstra fag i form av engelsk på yrkesfag vg2. Dette faget er bare på 56 timer per år, så det dekker akkurat det Trine «skylder» skolen.

Ved å planlegge med at timer faller bort allerede før året har begynt, har skoleledelsen spart lønnskostnadene de ellers måtte brukt på å engasjere en lærer for å undervise 56 timer i engelsk på yrkesfag vg2. Hvis skoleledelsen følger samme praksis for alle fag og alle lærere ved skolen, kan de spare millioner på lønnsbudsjettet hvert år.

Svært uheldige konsekvenser

Praksisen i eksempelet over har flere svært uheldige konsekvenser. Den mest åpenbare er at elevene ikke får timene de har krav på ifølge opplæringsloven med forskrifter. Det betyr at elevene får et dårligere opplæringstilbud. De må lære seg det de skal i fagene på mindre tid enn forutsatt, og de får færre timer med støtte og hjelp fra kvalifisert lærer.

I tillegg får læreren en vanskeligere arbeidssituasjon. Trine får færre timer enn hun burde hatt til å sikre at klassen lærer det de skal. Hun må gjennomgå stoffet raskere og får ikke mulighet til å gå i dybden (dybdelæring). Hun får også mindre tid til å komme med gode tilbakemeldinger til hver enkelt elev i undervisningssituasjonen. Når Trine må ta på seg et ekstra fag, får hun også flere læreplaner og kompetansemål å forholde seg til i det daglige arbeidet. Hun får mer undervisning å planlegge og flere elever å følge opp både faglig og sosialt. Konsekvensen blir mindre tid til å skape god undervisning i fagene og dårligere vilkår for å følge opp hver enkelt elev.

Men, hva da med timene elevene har krav på og som ikke blir lagt ut? I 2008 var det et tilsyn som viste at nesten ingen skoler hadde et system som kunne vise at elevene hadde fått de timene de hadde krav på. De aktuelle fylkeskommunene fikk beskjed fra fylkesmennene om å lukke avvikene. Men det var også det eneste som ble gjort, avvikene ble aldri lukket, praksisen fortsatte.

Klar rapport fra NIFU

I 2014 bestilte kunnskapsministeren en rapport fra Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), «Får elevene de timene de har krav på?» Dette kom etter trykk fra Utdanningsforbundet, som etter å ha mottatt henvendelser fra tillitsvalgte og lærere i en årrekke, så at det var en uakseptabel praksis i fylkeskommunene når det gjaldt elevenes timetall. Rapporten fra NIFU slår også fast at Utdanningforbundets bange anelser var korrekte; skoler teller bort timer av økonomiske grunner, og mange elever i videregående får ikke undervisningstimene de skal ha.

Forventningene til hovedtillitsvalgte i fylkeskommunene og til lærere og elever i videregående skole var høye etter at NIFU-undersøkelsen slo fast at praksisen er uheldig. I Dagsavisen Fremtiden slo daværende kunnskapsminister fast at den var ulovlig, og at han forventet at skolene fulgte loven. Det holdt ikke med forventninger, den ulovlige praksisen fortsetter.

Fylkesmennene, på sin side, sier at avvikene må lukkes, men uten å undersøke om fylkeskommunene gjør noe med det. Det er heller ikke godt nok. Skal vi ha en tilsynsmyndighet, må den også følge opp og sørge for at avvik lukkes.

Utfordringen til oss som jobber med og i videregående skole, er at det er en utstrakt ansvarsfraskrivelse fra flere hold, og lærere og ledere blir sittende igjen med ansvaret.

Fag eller fjas?

I en reportasje i Aftenposten beskriver adjunkt Tonje Ludt hvordan skolens praksis med planlagt bortfall av undervisningstimer går ut over undervisningen. I en kommentar fra Atle Simonsen i NRK radio sier han at det er skoler som har funnet gode løsninger på utfordringene og tilbyr kurs i førstehjelp og personlig økonomi. Det er vel og bra. Men når skolen tar opptil ti prosent av lærernes og elevenes timer i norsk eller historie, er det disse fagene det går ut over. Skal elevene være studieforberedt, er det fagene som er det viktigste. Det er vårt ansvar som lærere at elevene har den kompetansen i faget som læreplanen beskriver at de skal ha, da trenger vi de timene loven sier elevene skal ha, sammen med elevene. Å skulle oppfylle skolens brede oppdrag med tanke på generell del av læreplanene, i løpet av noen uker i juni, viser at det er liten forståelse for lover og forskrifter. Skolens brede oppdrag skal gjøres i arbeidet med de forskjellige fagene elevene har gjennom hele skoleåret.

Lokale tillitsvalgte i Utdanningsforbundet argumenterer mot planlagt bortfall av timer gjennom hele året. På noen skoler får de gjennomslag, men så lenge det er penger å spare, vil det alltid finnes skoler som benytter seg av muligheten. Det har ikke hjulpet at Utdanningsdirektoratet i et brev til Elevorganisasjonen har presisert at elevene skal ha minstetimetallet i fag, og at all opplæring skal ledes av kvalifisert lærer. Utdanningsforbundet får ukentlig inn rapporter om skoler som ikke gir elevene minstetimetallet, skoler som erstatter undervisningstimer med studietimer uten lærer, eller opplæringsaktiviteter der noen få lærere får ansvar for et stort antall elever. Slik praksis er brudd på elevenes lovfestede rettigheter, og det er avgjørende at nasjonale myndigheter tar grep for å forhindre at det skjer.

Rett på kvalifisert lærer i alle timer

Vi har tatt til orde for at myndighetene må gå inn og tydeliggjøre hva elevene egentlig har rett på når forskriftene gir dem rett til et visst antall timer opplæring. Et absolutt minimumskrav må være at det er en kvalifisert lærer ansvarlig for opplæringen og at denne læreren kan følge opp elevene på en god måte, gi dem veiledning og rettferdig vurdering basert på aktiviteten gjennom året. Dersom alle skolene hadde lagt en slik forståelse av opplæringsbegrepet til grunn, hadde vi ikke hatt problemer med planlagt bortfall av timer.

Denne saken har også en viktig prinsipiell side. Dersom det brer om seg en praksis der det blir hevdet at elevene får opplæring uten at noen lærer har ansvar for opplæringen, vil hele skolesystemet undergraves på sikt. Derfor er det så viktig at sentrale myndigheter legger tydelige føringer på dette området. Den nåværende kunnskapsministeren har ikke uttalt seg i saken. Men siden han har ansvaret for integrering i tillegg regner jeg med at han er opptatt av at alle elver får de timene de har rett på, slik at lærerne kan gjøre jobben sin på en ordentlig måte. Det holder ikke med forventninger, han må sørge for at fylkeskommunene følger opplæringsloven.

Planlagt bortfall av timer gjør at skolene kan greie seg med mindre lærerressurser enn de egentlig burde hatt ifølge lovverket. Dette undergraver arbeidet som ellers gjøres for å få flest mulig til å gjennomføre videregående. Planlagt bortfall av timer er rett og slett å stjele fra elevenes lovfestede rett til oppfølging av kvalifisert lærer. Til sist handler det om hvor god skole vi klarer å lage for elevene og for samfunnet.