Frykter at opplæringslovens 9A kan brukes til å «ta» lærere

Mange av oss som er lærere og tillitsvalgte frykter den dobbeltheten som er i paragraf 9A-5 om skjerpet aktivitetsplikt i opplæringsloven.

Vi frykter at den subjektive karakter som er en del av "krenke"-begrepet, lederes holdning til brysomme lærere og læreres ytringsfrihet kan gå i et usunt samvirke som på sikt svekker kvaliteten i samhandling mellom både lærer, elev og ledelse.

Paragrafen som i utgangspunktet er ment å styrke elevenes egenverd i hverdagen, er så fleksible at vi frykter den kan brukes som et lettvint middel for å endelig kunne "ta" vanskelige lærere. For en leder kan en vanskelig lærer være en som stiller utfordrende spørsmål over tid, for en elev kan det være så enkelt at læreren er konsistent i å gi faglige krav, og oppfattes som litt «streng». Det som læreren gjør ut fra faglig og sosial omtanke for eleven og hennes fremtid, vet vi fra erfaringen at det mer enn en gang har blitt tolket som ubehagelige krav. Veien fra «ubehagelighet» til «krenking» er kort for det tolkende subjekt.

Hvor mange av oss tenker ikke tilbake på den strenge men rettferdige læreren som tross alt fikk oss til å strekke oss litt lengre enn det vi hadde klart om vi hadde vært overlatt til vår egen pubertilt sviktende impulskontroll? Kanskje vi også har hatt en lærer som aldri stilte krav og alltid var kul, men som vi med vår beste vilje ikke kan huske noe faglig fra?

Vi kan nå ende opp med en klasseroms- og skolekultur bestående av krenkede på jakt etter krenkere, der eleven klager på de lærerne de ikke liker, uten å backe det opp med noe annet enn sin egen subjektivitet, og vi kan få en ledelse som må "ta saken videre" ut fra påleggene som ligger i opplæringsloven uansett hvor tynn saken måtte være. I verste fall kan vi få saker der det i «elevens beste» blir fingert saker som er så ubehagelige for læreren det gjelder at vedkommende presses ut av stilling. En kan si mye om §9A, men den minsker ikke behovet for tillitsvalgte fremover akkurat.

Lærerne har over mange år blitt lavthengende frukt for klag og syt, og det er ikke tvil om at vi kommer til å bli mye mer forsiktige og gi mye mindre av oss selv fordi vi frykter misforståelser som lett blir til formelle invitasjoner inn på rektors teppe. En skjerpet paragraf som skal styrke elevens hverdag kan i verste fall føre til en svekkelse av kvaliteten i opplæringstilbudet. Paragrafen som skulle bli elevens beste venn, kan bli paragrafen som gjorde samhandlingen i klasserommet til en «liste seg på tå»-aktivitet, der en jakter på feil hos hverandre.

Jeg tenker med gru på alt jeg har sagt og gjort i klasserommet, som for eksempel min religionshistoriske favorittvits om hva som var Jesus sitt nest siste under. Den har jeg tatt noen ganger, men jeg ga meg heldigvis lenge før §9A ble skjerpet. Det er sikkert derfor jeg fremdeles er i jobb.

Heldigvis er det ikke mulig å vise denne vitsen på trykk, den har en visuell karakter av det lett blasfemiske laget, selv om jeg tipper den historiske Jesus hadde mer humor enn den gjengse skolebyråkrat. Den kunne lett blitt til krenkorama i dag, når jeg ser hvordan hederlige Simon Malkenes kommer i trøbbel med en nøktern beskrivelse av at "P lager prompelyder" og andre hverdagslige aktiviteter i klasserommet. Det er peanuts, Malkenes.

Om jeg hadde hatt en skokk med unger i passe alder og kunne valgt lærer for de, ville Simon være blant mine topp fem kandidater. Heller enn meg selv. Og hadde min sønn K, F eller T sluppet en promp i timen, kunne det gjerne ha kommet på Dagsnytt 18. Pedagogisk bruk av TV kaller vi det.