Barn og unge og psykisk helse er et tema som belyses i bøker, artikler, rapporter og i mediene. En av fem ungdommer sliter med psykisk helse (Edvin Bru med flere i boka «Psykisk helse i skolen»). Vi kan undre oss over hvorfor det er blitt slik, vi kan komme med tanker og hypoteser. Det som er sikkert, er at dette er noe skolene i økt grad må forholde seg til.
Det er ikke lenger mulig å skille mellom det faglige som skal foregå på skolen og det menneskelige og psykiske aspektet som elevene bringer med seg. Elevene har med seg hele seg inn i skolen. Skolen kan ikke kun være et sted for å produsere kunnskap, læreryrket omfatter mer enn formidling av kunnskap. Likevel klarer vi ikke å møte dette på en god nok måte.
Ungdomstiden er en sårbar tid der identiteten formes og blir satt på prøve. Mye står på spill når det gjelder hjernens utvikling; på det sosiale plan og på det fysiske og emosjonelle plan. I tillegg er det mange som er i en brytningstid med foreldre. Noen opplever vanskelige relasjoner på hjemmebane, for andre har alkohol har vært en medvirkende årsak til et ustabilt hjem. Noen kommer fra hjem der en av foreldrene sliter psykisk, eller det kan være elever fra såkalte ressurssterke hjem, men der foreldrene ikke er til stede emosjonelt. Denne bagasjen har elevene med seg når de kommer til skolen klokken halv ni hver morgen.
Historien som følger, har jeg skrevet om en elev jeg har hatt kontakt med gjennom noen år. Den ble til etter at hun delte med meg av sin historie, sin fortvilelse og frustrasjon. Jeg har latt flere ungdommer lese denne teksten. Responsen har vært: «Dette kunne ha vært meg!». Så beskriver jeg lærerens (altså mine) og deretter morens tanker omkring denne jenta, som utgangspunkt for videre refleksjon.
16-åringen:
«På skolen. Jeg sprenges innvendig. Jeg vil ikke, vil ikke gråte. Langsomt har jeg glidd bort fra meg selv. Jeg er redd for hva menneskene rundt meg kan finne på. De tror de vet, som om jeg er en dukke som kan flyttes rundt på. Uten egne behov, uten meninger som passer inn. For deg er jeg sta og prinsesse. Vil-ikke. Er det ingen som fatter? Er det ingen som fatter at jeg ikke vil? Det er ikke alt det er så lett å sette ord på. Det hoper seg opp i kroppen min, i hodet mitt. Alle bekymringene. Alt jeg får frem er «Jeg vet ikke». Virker jeg kanskje dum? Uinteressert? Av og til nikker jeg når noen spør. Det tar de som et ja. Et ja jeg egentlig ikke mener,men som er bedre enn det som er. I en brøkdel av et sekund får jeg puste. Jeg angrer. Jeg skyver det foran meg, håper på bedre tider.
Lurer jeg meg selv? Kanskje eneste måten å overleve på. Smertene kommer. Jeg har vondt. Ingen tror meg. Det gjør enda vondere. Skrittene til klasserommet er blytunge. Det kjennes som om jeg har lenker rundt føttene. Jeg er lenket fast til alle velmenende forsøk på å hjelpe meg. Hjelpe meg til det jeg frykter aller mest. Ingen forståelse. Ingen fluktvei. Alt gjør vondt. Ingen steder å hvile.
Et sted kan jeg hvile. Sa jeg hvile? Kanskje heller glemme. Glemme en liten stund. På rommet mitt. Når jeg er alene. Men jeg glemmer ikke. Kroppen min glemmer ikke. Svikene. De setter seg som klumper i magen. Håp. Snakket noen om håp?
Jeg drømmer at noen omfavner meg. Jeg hviler hodet i fanget. Blir strøket lett over håret. Som en mor gjør med et lite barn. En mor som forstår. Som forstår uten ord.
Jeg hører svak nynning. Stemmen omfavner meg. Lyden omfavner meg. Følelsene omfavner meg. Jeg sprenges innvendig. Tårene triller sakte nedover kinnene mine. Håp».
Jeg (16-åringens lærer):
Det kan være vanskelig for meg å sette meg inn i hva det er du har med deg av bagasje. Det kan være vanskelig for meg å vite hva som ligger bak uttrykket ditt når du sier: «Det er så kjedelig», «Jeg bryr meg ikke» eller «Det gidder jeg ikke». Det kan være vanskelig for meg å forstå hva det er som ligger bak din manglende utførte lekse, din manglende innlevering, dine gjentatte forsentkomminger eller din manglende evne til å konsentrere deg.
Det jeg vet, er at jeg aldri skal gi meg. At jeg alltid vil søke etter hva som gjemmer seg bak dine ulike «overlevelsesstrategier». At jeg alltid vil fortsette å undre meg.
I undringen åpner jeg opp for dialogen mellom oss. I dialogen får jeg kanskje vite at en i familien din er seksuelt misbruk og hele familien er litt i oppløsning. Kanskje får jeg vite at du bor hos far, og at moren din drikker og er utilgjengelig for deg. Kanskje får jeg vite at du er blitt avhengig av rusmidler, kanskje får jeg vite at bestefaren din ligger for døden. Kanskje får jeg vite at du sliter med en spiseforstyrrelse, eller at du har lærevansker og ga opp skolen allerede i fjerde klasse. Kanskje får jeg vite at «sjelen din er sliten», at du savner en far du aldri har hatt.
Når du deler din historie med meg, får jeg et innblikk i livet ditt. Jeg har forståelse for at det kan være vanskelig å konsentrere seg om spanske gloser, den russiske revolusjonen, om Ibsen eller Shakespeare. Du har ikke plass til noe mer enn det du allerede bærer på.
Når du deler din historie med meg, kan vi sammen finne ut av hva du trenger for at du kan komme presis til timene. Hva du trenger for at du kan få gjort leksene dine. Hva du trenger for at du skal kunne konsentrere deg på skolen.
For jeg vet at du vil, og jeg vet at du prøver. Jeg vet at du gjør ditt beste. Kanskje kan jeg, med din hjelp, legge til rette for løsninger som gjør at skolen blir et sted der du mestrer.
Fra moren til læreren:
«Ungdomsskoleårene sklir inn i hverandre. Det var tøft som mamma å stå i den tiden alene. Jeg merker at jeg har glemt mye allerede, at jeg rett og slett fortrenger den tøffe tiden.
Jeg sitter igjen og ønsker kun å huske den tryggheten og støtten som du ga min datter.
Jeg sitter igjen og ønsker kun å huske den tryggheten og støtten som du ga min datter. Det var det som gjorde det mulig for henne å gjennomføre de årene. Hun hadde aldri kommet seg på skolen det siste semesteret av ungdomsskolen hvis hun ikke hadde funnet deg, eller du henne. Du lyttet oppriktig til henne, var engasjert og forstod henne.
Jeg husker veldig godt at du sa til meg - ungdom ønsker ikke å være annerledes. De ønsker å passe inn, de vil være som alle andre. Dette hjalp meg til å begynne å tenke litt annerledes enn tidligere. Jeg var alltid i tvil om hun gjorde seg til, ønsket ekstra oppmerksomhet og særbehandling, var lat, eller om ting virkelig var så tøft som hun hevdet. Nå er jeg ikke lenger i tvil. Det var faktisk så tøft for henne som hun ga uttrykk for.»
Vi snakker om elever som er utfordrende. Vi diskuterer tiltak, gir anmerkninger for å korrigere adferd. Som oftest er det eleven vi diskuterer og som vi til og med kan være oppgitte over. Vi kan til og med si: «Jeg har prøvd alt, men eleven vil ikke noen ting».
La oss gjøre et lite tankeeksperiment: Kanskje kan vi som læringsinstitusjon utfordre oss selv til å flytte fokuset fra eleven som et problem, til å se oss selv i samspillet med eleven? Jeg har vært i mange klasserom med ulike lærere. Jeg ser at en elev kan være et problem for en lærer, men ikke for en annen. Det forteller meg at elevens handlingsmønster ligger i selve samspillet og relasjonen. Det er derfor viktig at hver enkelt av oss som jobber i skolen, våger å stille oss spørsmålet: «Hvordan kan jeg møte deg på en måte som gjør at du får tillit til meg? Som gjør at du våger å komme til meg når det er noe du trenger å dele eller si ifra om»? På denne måten flytter vi fokuset fra å se eleven som det problematiske, til å se på vår rolle i samspillet.
Vi må alle våge å tre et skritt ut av rollen vi har, være villige til å se eleven som et helt menneske
Jeg kan høre lærere si: «Psykisk helse er ikke vårt fagfelt, dette har vi ikke forutsetninger for å forholde oss til». Ja, det finnes egne yrkesgrupper som har spesialisert seg på psykisk helse, men dette fratar ikke oss lærere ansvar. Ansvar for å være nysgjerrige, ha et åpent sinn, vise medfølelse eller forståelse. Vi må alle våge å tre et skritt ut av rollen vi har, være villige til å se eleven som et helt menneske og ikke bare se den delen av eleven som passer inn i forhold til vår profesjon. Jeg har tre ønsker: At alle som jobber i skolen kurses i temaet psykisk helse og lærer et godt samtaleverktøy som legger til rette for den gode samtalen; at fremtidens lærerutdanning i mye større grad fokuserer på temaene innen psykisk helse, og sist, men ikke minst: At vi evner å skape et godt team rundt hver enkelt elev.
Hva ungdommen selv sier de ønsker
- Jeg trenger en voksen som er tilstede, som lytter og som tar meg på alvor.
- Jeg ønsker meg en voksen som forstår tankene mine og som tar følelsene og behovene mine på alvor.
- Jeg ønsker meg en voksen som tør å lytte når jeg kommer med min frustrasjon, min negativitet og min fortvilelse.
- Jeg ønsker meg en voksen som tør å stå i følelser, og som lytter til det jeg ennå ikke klarer å sette ord på.
- Jeg ønsker meg en voksen som er åpen for hvem jeg er og som tar meg imot, uten å vurdere meg eller oppdra meg.
- Jeg ønsker meg en voksen som tåler at jeg avviser og fortsatt er villig til å være der for meg.
- Jeg ønsker meg en voksen som kan undre seg sammen med meg og veilede meg på en kjærlig og vennlig måte.
- Jeg ønsker meg en voksen jeg kan le og gråte sammen med.
- Jeg ønsker meg en voksen som ser meg som et verdifullt menneske, som et menneske som har noe å bidra med.
- Jeg ønsker meg en voksen som tør å spørre meg hvordan jeg har det og som tar seg tid til å lytte.
Du lyttet oppriktig til henne, var engasjert og forstod henne.
