– Jeg er overrasket over at denne teksten har truffet sånn. Det var jo bare noen tanker jeg skrev ned, sier Vibeke Martinsen.
Annonse
Hun sitter i sola på en kafé på hjemstedet Jessheim i Akershus. Det er fire år siden hun skrev innlegget om alle kravene barn i dag må innfri, men fortsatt deles ordene hennes flittig. Vibeke tar opp mobilen. Det var etter en konferansetime med sønnen at hun satte seg ned og skrev innlegget.
Innlegget leser du i sin helhet nederst i artikkelen.
– Jeg har vært heldige med lærerne til barna, men etter den konferansetimen slo det meg hvor vanskelig det er for ungene å få til alt det som forventes av dem, sier Vibeke. I teksten skriver hun om de motstridende kravene som stilles:
«Barn som jobber godt alene, skal delta mer i grupper. Barn som snakker for mye, skal være stille i timen. Barn skal stå opp for seg selv, men ikke ta igjen. Barn skal ha fantasi, men ikke finne på ting.»
– Det er jo umulig for ungene å klare alt dette. Det forventes så mye fra så mange kanter. Vi voksne møter også kravene, men vi er mer rusta til å stå imot. Vi kan slå oss til ro med at «jeg er god på dette, men ikke dette», men det har barn ikke lov til å si, sier Vibeke.
Vibeke Martinsen har gått på Jessheim skole, og mener kravene har endret seg siden den gangen. foto: Albin. H. Ødegaard
Slår an hos lærere
Selv om det er fire år siden hun skrev innlegget, tror hun ikke det er blitt mindre aktuelt. Selv er hun utdannet agronom, men det er en helt annen yrkesgruppe som har lest og delt innlegget.
– Jeg har fått mange venneforespørsler fra lærere og folk som jobber med barn. Blant dem er det mange som deler frustrasjonen min, sier hun. Vibeke tolker interessen for teksten som et tegn på at mange har samme bekymring som henne.
– Vi er nok mange som ser at den ramma barna presses inn i er litt for snever. Alle skal være gode i alt, de skal like alle og oppføre seg fint alltid. Det er ikke rom for å drite seg ut eller være sær, sier hun.
Vibeke viser fram barneskolen på Jessheim, der hun selv gikk som barn, og hun mener mye har endret seg siden den gangen. Forventningene til hva barn kan klare og bli, er høyere:
– Jeg tenker at vi gjør barna en bjørnetjeneste hvis vi får dem til å tro at alle er like, og at alle kan bli like gode, sier hun og legger til:
– Det må være greit å ikke være skikkelig god i noen ting. Vi voksne må godta at barna ikke mestrer og ikke får være med på første-laget i fotball. Først når vi godtar det, kan ungene selv også gjøre det, sier hun.
- Perfekte og like
Innlegget kan leses som en kritikk, både til skole, foreldre og samfunnet barna vokser opp i, og det beskriver hvilke krav som stilles til "Generasjon perfekt". Men i tillegg vil Vibeke si noe om mangfoldet som hun frykter vil forsvinne.
– Vi lager mennesker som alle er klare for den samme jobben og det samme livet. Vi trenger jo forskjellige mennesker som kan gjøre forskjellige jobber, og da må vi ikke kreve av barna våre at de skal være helt like.
Vibeke skriver stadig innlegg om livet og tankene rundt det, men ingen har truffet sånn som dette.
– Det deles fortsatt, og jeg får fortsatt meldinger fra folk som har lest det. Det er tydelig at dette er noe mange ser, og som mange er fortvilet over.
Innlegget deles fortsatt, fire år etter det ble skrevet. Foto: Albin. H. Ødegaard
Innlegget til Vibeke Martinsen
Er det rart så mange av barna og ungdommer ender opp i psykiatrien?
Barn som er aktive skal være roligere, barn som er rolige skal være mer aktive. Barn som jobber godt alene, skal delta mer i grupper. Barn som snakker for mye, skal være stille i timen. Barn som er flinke i matte, skal ha utfordringer, barn som sliter i matte skal øve mer - og barn som sikkert kan mer, underyter. Barn som scorer på fotballbanen bør sentre, og la andre slippe til. Barn som sentrer bør tørre å skyte selv. Barn som blir glade for å vinne bør ikke rulle seg i det, og barn som taper skal forstå at sånn er livet. Barn skal stå opp for seg selv, men ikke ta igjen. Barn skal være seg selv, men oppføre seg pent. Barn skal ha fantasi, men ikke finne på ting. Barn skal være modige, men forsiktige. Barn skal være litt bedre enn de andre, men ikke vise det. Barn skal være trygge på egen kropp, men både veie og spise riktig. Barn skal helt naturlig kle av seg i garderoben, men ikke vifte med kroppsdelene andre steder. Barn skal være friluftsmennesker og sporty i helger og hver ettermiddag, men uthvilt og klare på skolen hver morgen. Alt dette mens de hver dag "på jobben" får nye oppgaver de aldri har sett før, og forholder seg til veldig mange mennesker hvor alle er i konstant forandring.
Jeg bare lurer; hvem vet hvor langt unna smertegrensa disse barna våre er? Hvorfor er ingenting bare bra og bra nok? Hvorfor kan de ikke bare få være den de er og føle det de føler? Må de gjøre alt, kunne alt og være overalt? Hvorfor skal de "bli" noe når de blir store, holder det ikke med større? Hva er feil med de nå? Når glemte vi at forskjeller er det som gir oss muligheten til å utvikle både oss selv og samfunnet vi lever i?
