Oslo-skolen, fra skrekkabinett til utstillingsvindu?

Over mange år har «Oslo-skolen» vært kjennetegnet med å ha et strikt og nøye regime for sine lærere, ledet av et lojalt rektorkorps som selv er under Utdanningsetatens strikte styring. For oss som sitter på utsiden, følger med i ordskiftet og møter lærere fra Oslo, er det som et fremmed land med helt egne regler og normalitetsforståelser. Det kartet og den skolefaglige kompetansen vi har fra våre egne sammenhenger har vist seg å ha helt begrenset gyldighet når vi prøver å forstå skolelivet i Oslo.

Før jeg begynte å følge med i ordskiftet om Oslo-skolen, fattet jeg virkelig ikke hvor godt vi har det i min egen by Bergen. Vi har gode ledere og kompetente lærere, som innenfor gitte økonomiske rammer har frihet til å forme praksis, der en «står til rette» med en sunn og elevnær balanse mellom «tellinger» og «fortellinger». Lederne rekrutteres i stor grad fra lærerrekker, hele systemet vårt er båret og preget av et flertall som selv har bakgrunn fra det pedagogiske praksisfeltet. Vi har et politisk styre som erlyttende og «tett på», og det er lav terskel for å ta kontakt både oppover og nedover i systemet. Som fagforeningsmenneske er jeg også overbevist om at vi har et helt forbilledlig partssamarbeid, der vi som lærere, tillitsvalgte, administrasjon og politisk ledelse snakker samme språk, har respekt for hverandre og har gode rolleforståelser.

Gjennom systematisk, uredd og utholdende formidlingsarbeid fra et knippe uredde lærere i Oslo-skolen, har vi fått inntrykk av en overstyrt, gjennomtestet og anspent skole i Oslo. Simon Malkenes, som selv er lærer, har vist seg som en særlig dyktig og standhaftig kritiker av systemet. En kritikk som blir avfeid, mistenkeliggjort og motarbeidet. Vi som kjenner ham, vet at drivkraften hans er å gi barn og unge de menneskelige og faglige vekstvilkår de fortjener. En skole preget av menneskelighet, faglighet, dialog og rom for individualitet og mangfold. Kritikkens konstruktive side og de alternativene den viser til, blir imidlertid latterliggjort av politikere og ledere og respektløst avfeid som konspiratorisk.

Les også: Utdanningsbyråden ba om unnskyldning for direktørens utskjelling

Gunhild Nohre-Walldén fortalte ut fra sin erfaring som mor om barn som i møte med skolen «døde i magen». Hun opplevde også ekstremt stor motstand da hun kom med sine skildringer. Motstand fra folk som ikke evner å sette barnets beste først. Det er en lykke at hun nå faktisk har blitt lærer igjen, og kan bidra som en positiv kraft fra innsiden av systemet.

Dette er skremmende og uvirkelige historier for oss som er vant til å arbeide i miljø preget av samhandling og egalitet, der kritikk stort sett blir tatt i beste mening.

I Oslo kjenner vi lærere som arbeider i helspenn for å ikke komme på kant med strikte og pedantiske krav, som kanskje aller best er manifestert i de mange tusen læringsmålene som Utdanningsetaten har utformet for lærerne. Hovedstaden, som kan rekruttere av de beste, mest fagsterke og autonome lærerne, velger å legge fagligheten «i rør» gjennom strikte arbeidsanvisninger og topptung styring. Vi vet fra forskningen at ved siden av en ok lønn er autonomi og muligheten til å bruke faglig dømmekraft av våre sterkeste incentiver. Det fremstår ikke som dette er aspekter med gode vekstvilkår i klasserommene i Oslo.

Fra egen erfaring vet jeg at når jeg virkelig får tillit, oppdager jeg et nytt gir i girkassen. Når jeg ut fra gode formål som jeg kan stå inne for, kan forme min egen praksis, kreativt, pedagogisk og faglig begrunnet, blomstrer både jeg og mine elever. Det samme gjelder for de fleste av mine kolleger. Når jeg derimot over tid får nøye instruksjoner om både innhold, gjennomføring og tidsbruk, stopper profesjonaliteten og fester seg som en klump i mellomgulvet.

For å trives i en setting preget av kontroll, testing og styring over tid, må du være en rimelig tørr pedant som ikke har noen mål ut over at ingen skal ta deg i å gjøre feil. Det er ikke sånne folk vi vil ha som lærere for ungene våre. Vi vil ha skikkelige pedagoger som og er fagfolk, pedagoger som ser hva den konkrete eleven trenger for å vokse og trives som menneske, og har ressurser og handlingsrom til å gjennomføre det. Det er et økonomisk ressursaspekt i dette, men det billigste og mest effektive er tillit. Det er det vi trenger. Et handlingsrom der ikke ALT skal etterses. Det samme trenger eleven.

Mange var veldig spente da det ble nytt politisk styre i Oslo. I en lang periode var det lite bevegelse, og det virket som det nye styret var sårt tilfreds med det boet de tok over. Heldigvis begynte fornuften å lee på seg, det var nok flere i den politiske ledelse som innså det absurde i at lærere, som selv skal lede elever frem til å bli stadig mer selvstendige og autonome, ikke blir gitt selvstendighet og autonomi selv.

Samtidig har det innenfor ledelsesforskning blitt utviklet ny vitenskapelig fundert kunnskap som slår fast individets behov for identifikasjon og tilknytning til arbeidsoppgavene sine som en grunnleggende forutsetning for kvalitet og utvikling. Et behov som når det blir innfridd, minsker behovet for sterk styring. Disse nye filosofiene er en trussel mot et etablert ledelsessjikt som lever av og for hierarkiske maktstrukturer, og de blir følgelig motarbeidet fra de som ønsker å opprettholde status quo.

I Oslo fremstår det nå som at Utdanningsetaten, som skal være utøvende og rådgivende ledd for politikerne, i realiteten har blitt et autonomt maktsenter som motsetter seg alle politiske signaler som utfordrer gjeldende praksis.

Tone Tellevik Dahl viser autonomi, klokskap og ryggrad når hun utfordrer disse udemokratiske kreftene og vil innføre en tillitsreform som vil gi profesjonelle lærere en sårt tiltrengt autonomi. Dette blir angrepet av Høyre, med det sjofleste retoriske trikset i blåboka. Om det er noe Arbeiderpartiet ikke liker å høre, er at de ligner på eller kopierer SV. Tillitsreformen i Oslo er i følge Høyre dermed å etterape SV, og med det utspillet håper de vel på å legge «tillitsballen» død. Tillit som prinsipp for dyktiggjøring og kvalitetsutvikling er imidlertid ikke eiendommen til mikropartier på venstresida, men noe som hører alle til.

Det er helt tydelig at maktkampene mellom Utdanningsetaten og politisk styre må få et tydelig utfall snart. I vår styreform er det hunden som skal logre med halen, og ikke omvendt. Ledelsen i Utdanningsetaten bør kanskje få alternative karriereveier? For politisk styre må det føles det som ungdommen kaller «kleint», når de faktisk er styrt selv mer enn de styrer.

Les også: Bård Kuvaas er kritisk til Utdanningsetatens innblanding

Tillitsreform møter også motstand fra noen i lederutdannelsene. Johan From, professor ved BI Handelshøyskolen, viser seg gang på gang å være i utakt med sine yngre kollegaer som har både fulgt med i timen og lest og gjennomført egen kritisk forskning på ledelse og kunnskapsarbeid. Jeg må ta det på hukommelsen, men jeg mener det var Linda Lai som skrev at det er bekreftet at alle profesjoner profiterer på at utøverne selv får utvikle og bruke sin kvalitetsforståelse. Det er ikke noe som er særegent for oss med høyere utdanning og hyllene fulle av kulturell kapital i bokform.

Johan From sitt blotte nærvær i det offentlige ordskifte er i ferd med å vokse til pinlige proporsjoner for BI Handelshøyskolen. En institusjon som etter å ha blitt sett på som den litt tarvelige versjonen av Handelshøyskolen, har utviklet både faglig nerve og troverdighet. Med ledelsesforskere og formidlere som mellom annet uredde Bård Kuvaas, har jeg tro på endringer. Hans glimrende kollega Linda Lai er aktiv i formidling og har og fått innflytelse på KS sin tilnærming til ledelse. Dette er gode takter. På NTNU har vi mellom annet Erik J Irgens, som har gått dypt i hva slags kunnskapsformer som skaper og utvikler den gode leder. I Bergen har vi lederutdanninger på NHH med gode skussmål, der de nyutdannede lederne ikke kommer tilbake til skolene med minsket respekt for sine lærerkolleger, men styrket. Det er nye takter. Folk snakker sammen. Tar hverandre alvorlig. Puster sammen. Arbeider sammen. Ler sammen.

Jeg har tro på at når det politiske styre i Oslo faktisk blir det politiske styre, og man får noen mastodonter over i alderspensjon på lederutdanningen, vil det feie en frisk og livgivende pust gjennom rektorkontorer og lærerværelser i hele Oslo. «Oslo-skolen» kan med en aktiv og omfattende tillitsreform bli et utstillingsvindu for en levende pedagogikk med aktive og inspirerte ledere, lærere og elever. Den har for lenge vært et skjellsord.