Oslos ferske skolebyråd har i flere år vært en profilert rikspolitiker og statsråd for SV. I desember meldte hun flytting internt i rådhusbygget i hovedstaden: Fra byråd for eldre, helse og sosiale tjenester til oppvekst og kunnskap.
– Det er en utrolig flott mulighet til å påvirke hvordan framtida og nåtida for barn og unge skal se ut, sier Thorkildsen til Yrke.
Ansvaret for helsestasjon og barnevern er blitt med henne på flyttelasset. SV-politikeren har en ambisjon om å endre hvordan skoleledere, lærere, omsorgspersoner og politikerne møter elever i Oslo-skolen.
Vridning
– De skal snakke samme språk og nærme seg barn og unge med samme verdier: Hjertet foran og kunnskapen i en ryggsekk som de tar fram når de trenger den, det er den profesjonaliteten vi prediker nå. Det har veldig mye å gjøre med hvordan vi møter barn og unge, hvordan vi ser på dem som ledere i et politisk system, hvilke verdier vi har med oss, og så til slutt hva vi skal gjøre. Ofte har man begynt med tiltakene, men det er ikke der det begynner.
– Så det er en vridning av hvordan skolepolitikken i Oslo har vært styrt?
– Ja, jeg vil si det. Vi er så vidt i gang. Vi har jobbet en god stund inn mot barnehagene, barnevernet og helsestasjonene med de aller yngste. Det jeg ser i bydelene og inn mot 0-6-årsgruppa som vi har startet med, er at dette tas imot med stor jubel, så det er veldig inspirerende, sier Thorkildsen.
– Hvordan vil skolene merke denne endringen?
– For det første, hvis vi tar diskusjonen som er nå, håper jeg de ser vi mener alvor med åpenhet og tillitsbygging. Det er en veldig viktig faktor for å utvikle gode skoler, det at du har en debatt om hvordan det egentlig ser ut. Der er vi veldig tydelige fra politisk hold, og vi er i gang med en kulturendring som handler om at lederne må være i tett samarbeid med sine tillitsvalgte i skolen fra både lærer og elev-siden.
– Vi har også tatt til orde for å gjøre noe med stykkprisfinansiering, fordi kombinasjonen av det og karakterbasert opptak, bidrar til å forsterke sosial ulikhet i Oslo. Jeg ønsker også en debatt om inntakssystemet, og rett og slett å åpne opp diskusjonene slik at de i mindre grad foregår inne i etaten eller i konsulentfirmaer, men at de løftes ut i det offentlige rom, sier Thorkildsen.
Nye briller
Thorkildsen har vært barne-, likestillings- og inkluderingsminister i Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering, og har blant annet gitt ut en bok om barns rettigheter.
– Hva tar du med deg fra den bakgrunnen inn i skolebyråd-stillingen?
– Jeg tenker sånn at trygghet og trivsel er bunnplankene i skolen, hvis du ikke har det så klarer de ikke å lære. Det har vi masse forskning som viser. Jeg tenker at jeg kan tilby noen briller til mange skolefolk. Det kan bli en ekstra verktøykasse som kan gi et nytt perspektiv på hva dette egentlig handler om, sier hun.
– Mener du at Oslo-skolen skal bli mindre resultatorientert?
– Jeg tror vi med fordel kan snakke mer med barn og unge om hvordan de opplever det. Og at vi kan snakke mer med lærerne. Bidrar det til at de blir bedre lærere? Bidrar det til at de i større grad kan få barn og unge gjennom skolen?
Det røde byrådet i Oslo, som sitter med støtte fra Rødt, har utfordret regjeringen hardt på arbeidslivspolitikken.
– Vi kan rekruttere så mange vi vil til byggfagene, men hvis lærlingene ser at dette arbeidslivet vil ikke vi være en del av, så kommer de ikke til å søke seg dit. Så Oslo-modellen for et seriøst arbeidsliv er vi utrolig opptatt av.
– Hvor gjennomsyret er det engasjementet i byrådet?
– Veldig. Jeg er veldig stolt av det, og veldig opptatt av det, sier Thorkildsen.
Startet med skolepolitikk
For hennes egen del har skolepolitikk vært noe hun har engasjert seg i siden det politiske engasjementet i henne ble vekket tidlig i skoleløpet.
– Det jeg var så irritert på var det vi kalte Arbeiderpartiets A4-skole, at skolen var veldig firkantet. Jeg synes fortsatt skolen har en del å gå på når det gjelder å møte forskjellige elever på ulike måter. Vi jobber mye for å ha rom for praktisk-estetiske fag, og at fagene skal bli mer varierte i sin utforming med ulike måter å lære på. Det er ikke sånn at alle barn er født med bøker på beina og har foreldre som diskuterer hjemme. Det er veldig store forskjeller. Det var jeg veldig opptatt av den gang, og det er jeg fortsatt.
– Jeg var elevrådsleder, det er kanskje ikke så overraskende, for det er mange av dem her på rådhuset, så ikke diss elevrådslederne, det er en viktig jobb som gjøres der ute! Vi var klare over at vi ikke nødvendigvis speilet elevmassen, men det er viktig for skoledemokratiet, sier hun.
– Det er nærliggende å tro at du var blant dem som var født med bøker på beina?
– Det innrømmer jeg glatt, det er ikke noe å være flau over, men det er viktig å være klar over det og at det ikke er situasjonen for alle. Jeg synes det var fryktelig urettferdig at så mange talentfulle barn ikke blir sett for talentene sine, fordi det ikke er de talentene vi etterspør.
– Hva har du gjort for å klare å se de som ikke er en del av din gruppe?
Fødsler og sauebonde
– Jeg fikk med meg en grunnholdning hjemmefra, knyttet særlig til urettferdighet. Jeg blir veldig forbannet i møte med urettferdighet, egentlig, og folk som forsvarer urettferdighet. Vi har alle interesse av et mer rettferdig samfunn. Da jeg ble stortingspolitiker skjønte jeg også veldig fort at okei her sitter jeg 25 år gammel uten å ha vært lenge i arbeidslivet, det er veldig mye jeg ikke kan. Hva gjør jeg nå?
Svaret ble å se til Halgeir Langeland, SV-eren fra Rogaland, som hadde løst problemstillingen med å hospitere ute i det virkelige arbeidslivet. Thorkildsen endte som hospitant både i fengsel, med politiet, barnevernet, barne- og ungdomspsykiatrien, på fødestue (der hun var med på tre fødsler) og som sauebonde i Vinje.
Etter at hun ble kastet som statsråd, fikk hun jobb i Forandringsfabrikken i Oslo, der hun kom tett på barn og unge som lever et vanskeligere liv enn folk flest.
– Det har vært det mest skjellsettende av alt, jeg tenkte jo at ting fungerte sånn relativt bra. Det var sosialdemokratiske Norge, liksom. Men det jeg opplevde der var et system som rett og slett ikke klarer å hjelpe de mest utsatte barna. Og noe av grunnen til det er at vi ikke har snakket nok med barna. Det mener jeg også om skolepolitikken, vi må høre med barna.
