Martin Henriksen (Ap): – Alle bør ha sin egen Malkenes

Malkenes-saken var sentral under gårsdagens debatt om ytringsfrihet og ytringskultur i Stortinget. Blant opposisjonspolitikerne var engasjementet stort. Men fra regjeringspartiene var det helt taust. Jan Tore Sanner var helt alene om å svare på utfordringen fra Marit Arnstad (Sp).

Arbeiderpartiets utdanningspolitiske talsperson Martin Henriksen sa:

– Det er vanskelig å ha en debatt om ytringskultur i skolen uten å nevne lærer Simon Malkenes. Malkenes er kanskje en pest og en plage for mange. Han snakker uten å rekke opp hånden først. Han svarer ikke på spørsmålet andre stilte. Han stiller sine egne. Han er uenig med forrige taler. Han forsøker å viske ut det hjørnet på tavlen der det står «la stå» over vedtatte sannheter. Han kan være ganske plagsom, sa Henriksen og fortsatte:

– Jeg er ikke alltid enig med Simon Malkenes. Jeg har forstått at andre representanter i denne salen og på andre kontorer i nærheten nesten aldri er enig med ham. Derfor trenger vi Malkenes. Jeg vil si det slik: Alle bør ha sin egen Malkenes, sa Henriksen.

I likhet med statsråd Jan Tore Sanner (H) roste han Marit Arnstad for å ta opp arbeidet for en bedret ytringskultur i skolen. Han sa:

– Offentlig ansatte og vanlige arbeidsfolk vet hvor skoen trykker. De kan fortelle oss hvordan vi kan gjøre ting bedre.

– Umulig å få tillitsvalgte til å fortelle om kritikkverdige forhold

Henriksen mener det er behov for en kultur for å lufte bekymringer, tanker og skjønnsmessige vurderinger i norsk skole:

– Jeg har snakket med tillitsvalgte som forteller at det så å si er umulig å få medlemmer til å fortelle om kritikkverdige forhold. De er bekymret for at kritikken skal gå ut over skolens omdømme, og at de på den måten taper kampen om elever, sa Henriksen og fortsatte:

– De er redde for represalier fra ledere og andre i kommunen og skoleverket. De kan bli forbigått i lønn, miste arbeidsoppgaver eller bli utelatt fra fellesskapet på ulike måter. Dersom det stemmer, er det en situasjon vi ikke kan tolerere. Og det er et ledelsesansvar å skape en annen kultur, sa han.

Henriksen mener tiltakene bør være tillitsbasert ledelse, slik det rødgrønne byrådet i Oslo har vedtatt:

– Vi trenger noen få og tydelige mål for det vi driver med, og vi trenger lave dørterskler og stor takhøyde for å si fra og ta opp saker, spørsmål og innspill om forhold på arbeidsplassen som ikke er bra nok, sa han.

Henriksen savner mer ambisiøse mål fra statsråden

– Jeg tror at intensjonen med målstyring, insentiver og kontroll er god. Målet har vært at fellesskapets midler skal bli brukt på en best mulig måte. Men vi har endt opp med for mange og detaljerte mål og en hverdag der lærere sier de styres av for mange rapporteringer.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet fremmet i vår et forslag om tillitsreform. Henriksen er skuffet over at det ble nedstemt. Etter å ha hørt svaret fra Sanner er Henriksens konklusjon:

– Jeg hører kunnskapsminister Sanners svar. Han sier mye som er både viktig og riktig, men for meg høres det i stor grad ut som en plan for status quo. Jeg savner mer ambisiøse mål og tiltak.

Bjørnar Moxnes (R) la vekt på at Malkenes-saken ikke handler om én lærer

– Malkenes-saken handler ikke kun om én lærer. 81 lærere fra Nydalen videregående skole ga sin støtte til Malkenes og skrev at «Osloskolen har et alvorlig problem med en ledelseskultur som leder til frykt og usikkerhet blant de ansatte». 363 lærere fra andre skoler i Oslo skrev under på følgende: «Vi mener at ytringsfriheten vår er satt under press.», sa Moxnes fra talerstolen.

Han sa også at det ikke bare dreier se om Oslo. 74 Akershus-lærere skrev: «Vi er mange i Akershus fylkeskommune som også støtter Simon Malkenes. Realiteter som beskrives i avisene gjelder ikke bare Osloskolene, men sannsynligvis skoler over hele landet.»

– Vi som samfunn trenger at kritikkverdige forhold ikke skyves under teppet. De som jobber i velferdstjenestene våre, sitter på en helt unik kunnskap om hvordan det faktisk står til bak fasaden, en fasade som politikerne ofte vil blankpusse. Kunnskapen de sitter på, er helt avgjørende for alle oss som bruker velferdstjenestene, sa han.

– Malkenes ville vise oss at elever ikke får en likeverdig opplæring

Moxnes pekte på at hvis de ansatte ikke kan si fra, da mister de ikke bare sin egen ytringsfrihet.

– Vi andre mister også muligheten til å få avdekket og rettet opp i kritikkverdige forhold. Derfor trenger vi lærere, helsepersonell og barnehageansatte som sier fra. En sånn er Simon Malkenes. Han fortalte oss om virkeligheten bak fasaden i den mangeårig høyrestyrte Osloskolen. Han viste oss hvordan karakterbaserte opptak i kombinasjon med stykkprisfinansiering av elevene forsterket problemene i Osloskolen, sa Moxnes og fortsatte:

– Malkenes gjorde det fordi han mente – og mener – at dagens system ikke sikrer at elevene får en likeverdig opplæring. Malkenes-saken ble et eksempel på at de som jobber i klasserommet, som lærer nye generasjoner om demokrati, selv mangler en grunnleggende rettighet, når deres ytringer blir forsøkt stanset av ledere oppover i systemet.

– En fryktkultur der mange ikke våger å ytre seg

Moxnes viste til at hovedverneombudet i Utdanningsetaten i Oslo har beskrevet «en fryktkultur der mange ansatte ikke tør å ytre seg, fordi de blant annet er redde for å skade skolens omdømme».

Moxnes mener det er alvorlig når fire av ti av medlemmene i Norsk Lektorlag svarer at de er redde for å ytre seg kritisk om egen arbeidsplass, i frykt for negative reaksjoner.

– Dette betyr at kritikkverdige forhold som kan gå ut over elevenes læringssituasjon og læringsforhold, blir undertrykt fordi lærerne er redde for represalier fra ledelsen. I høst tok Malkenes-saken en ny vending. Høyrefolk, høyt og lavt, engasjerte seg til støtte for toppsjef Søgnen, deriblant Høyres tidligere kunnskapsminister Kristin Clemet. Det interessante her var at Høyre-folk angrep enhver – også i pressen – som luftet tanker om at anonyme direktørers motiv for å varsle kanskje var noe annet enn bare å si fra om dårlige forhold, og sa at det faktisk kunne ødelegge varslingsinstituttet at noen gikk i rette med disse toppdirektørene, sa Moxnes.

Han la til:

– Det som ikke ble sagt, var at forholdene i Osloskolen under Søgnens ledelse har vært kjent helt tilbake til 2004, da det var en dramatisk nedgang i lærernes opplevde ytringsfrihet og mulighet til å si fra om kritikkverdige forhold. Etter vårt syn viser Malkenes-saken – og også etterdønningene i høst – at det trengs en minister som ikke bare snakker varmt og godt om ytringsfrihet, men som konkret viser hva regjeringen nå vil gjøre for å styrke ytringsfriheten og styrke varslervernet.

SV mener ansatte må bli lyttet til og tatt på alvor

Mona Fagerås fra SV viste til at lærerne har sett behovet for en tillitsreform i skolen. De vil ha tid og handlingsrom og at beslutninger og ansvar flyttes nedover i systemet til rektor og lærere i samarbeid. Hele 850 lærere i Oslo-skolen ga klart uttrykk for dette behovet i et leserbrev i vår, sa hun.

Fagerås understreket at hvis skolen skal være god og trygg for alle elever, så må politikere vite hva som fungerer og hva som må forandres. Da må rektorer, lærere, elever og foreldre oppleve at de blir hørt, lyttet til og tatt på alvor.

Fargerås viste til resultatene fra spørreundersøkelsen til Norsk Lektorlag. Her sier 85 prosent av skolelederne at det stilles strengere krav til lojalitet. 30 prosent av lektorene er redde for offentlig å kritisere forholdene ved skolen i frykt for negative reaksjoner. 56 prosent av rektorene mener det er liten aksept for å kunne uttale seg kritisk til skoleeiers prioriteringer eller politikk. Og 30 prosent av lærerne sier seg helt eller delvis uenig i at de kan delta i den offentlige utdanningsdebatten uten å bli møtt med negative reaksjoner fra rektor eller lokale skolemyndigheter.

I likhet med Martin Henriksen savner hun mer ambisiøse mål fra ministeren.

Marit Arnstad mener systemkritikken må tas må alvor

Arnstad mener regjeringens utstrakte vekt på testing, målstyring og rangering er en driver for konkurranse i skolen, og at dette har skapt en meningsbrytning og en systemkritikk som nok går lengre enn tidligere. Hun mener mange enkeltsaker handler nettopp om det.

– Systemkritikken er likevel svært viktig, og den må få lov til å komme til syne. Det er nesten bare positive ting som kan komme ut av det. Det er utviklende for skolen som institusjon, det vil korrigere ting som går i feil retning, det vil fremme nytenkning, og det vil hindre en rettsliggjøring av en del av den offentlige sektoren som ikke bør rettsliggjøres, sa Arnstad.