Når det i visse skolekulturer er nikkerne som rekrutteres til lederstillinger, bør det ringe noen advarende bjeller

Ulike offentlige etater har de siste årene fått et kritisk søkelys på seg. Terroraksjonen 22.juli med Gjørv-kommisjonens påfølgende oppsummering av kultur og funksjonalitet til involverte etater, ble en vekker. Sågar i de i utgangspunktet kjernesunne idrettsorganisasjoner, (Norges stolthet?) er det avslørt uheldige lederkulturer.

Varslere har blitt viktige bidragsytere i samfunnsdebatten. All honnør til kritisk journalistikk som har bidratt til viktige avsløringer og debatt.

Jeg har hatt min yrkeskarrière i den videregående skolen bl.a. som faglærer, klassestyrer og sosialpedagogisk rådgiver. Er det i skoleverket nok en kultur som må tåle et kritisk søkelys?

Tidlig i min yrkeskarrière startet jeg som lærer på en ny kombinert skole. Her lå alt til rette for å ta imot de nye skolereformene som kom på 90-tallet. Diverse skoledager/planleggingsdager ble brukt til datakurs, internasjonalisering, ansvar for egen læring, medarbeidersamtaler, personalseminar (gjerne utenlands), ny organisasjonsstruktur, ulike tiltaksplaner, virksomhetsplan, etter hvert mer og mer krav til dokumentasjon etc. etc.

 For en utenforstående må alt dette se imponerende ut. Denne virkeligheten legitimerte seg sjøl med meldinger fra ledelsen til det nivå som initierte ulike prosjekt og tiltak.

Alt dette nye som var blitt ledelsens (med sine klakørers) virkelighet, tok mye oppmerksomhet bort fra møtet med elevene. Dynamikken i alle disse prosjektene kom nemlig ikke nedenfra i systemet. Det merkelige var at desto flere aktiviteter som hadde lite med virkeligheten i klasserommet å gjøre, desto mer ble omgivelsene imponert. Jeg ble mer og mer undrende til den organisasjonskulturen som utviklet seg på min arbeidsplass. I mitt lærerhode burde fokus være på pedagogisk utviklingsarbeid i møtet med elevene.               

Fra ledernivå ble lojalitetsbegrepet viktig. For mitt vedkommende resulterte det i at jeg tok debatten ut i både fagforeningsblad og nasjonale og regionale aviser med ulike artikler og innspill. Jeg vurderte det den gang helt nødvendig å henvise til § 100 i grunnloven om ytringsfriheten.

I den reformkåte perioden skoleverket var inne i, ble visdommen fra klassikerne Keiserens nye klær og Rottefangeren fra Hameln igjen svært aktuell. Spennende fortellinger formidlet gjennom tegneseriene i Illustrerte klassikere må ha satt dype spor i et barnesinn.

Hvor kom denne nye keiseren fra som i kraft av sin posisjon, staselig vandret fram til hyllest av sine undersåtter? Keiseren ble kun avslørt av et upåvirket barn som høylytt utbrøt:» Keiseren har jo ikke klær!»

Jeg tok etter hvert et studieår innen ledelse for å prøve å forstå noe av denne nye ledelseskulturen. I forbindelse med dette studiet fikk jeg mulighet til å jobbe med eget temavalg i en prosjektoppgave som omhandlet Omstrukturering som virkemiddel i et skoleutviklingsprosjekt- et bomskudd? Her prøver jeg med støtte i teori, ulike ledelsesperspektiv og ekstern evalueringsrapport å vise hvilket feilspor skolen var inne på. Prosjektoppgaven ble formidlet til både ledelsesnivå på arbeidsplass og på fylkesnivå med påfølgende overdøvende taushet.

Det virket på meg som ledelsesnivået i skolen og mange av lærerne kunne leve i to forskjellige verdener. Lederstillingene ble etter sigende pålagt så mange arbeidsoppgaver at samtidig å ha undervisning ble for belastende.

Hva blir viktigst for skoleledere? Å delegere noen administrative arbeidsoppgaver for å delta i skolens kjerneaktivitet, nemlig undervisning og dermed beholde nærkontakten med lærerne og elevene - eller være en del av keiserens hoff?

Meningsbrytning med en felles referanseramme knyttet til aktiv deltakelse i skolens kjerneaktivitet, nemlig undervisning, mener jeg er en forutsetning for en bedre skole. Det innebærer foruten fokus på læringsutbytte også mulighet for levedyktige tiltak i forhold til f.eks. mobbing, psykiske plager, integrering etc.

I lukkede lederkulturer kan tiltaksplaner bli et skuebrød for dem som etter sigende skal kikke skolen i kortene. Når det da i visse skolekulturer er nikkerne som rekrutteres til lederstillinger, bør det ringe noen advarende bjeller.

Lærerne trenger ut fra mine erfaringer all sin energi i møtet med elevene. Det er lett å bli utmattet og demotivert med pålegg og oppgaver som vurderes lite meningsfylt i skolehverdagen.

Jeg har nylig gått av med pensjon som lektor i den videregående skolen. Fortsatt forbauses jeg over at unyanserte og generelle begrep som lojalitet og endringsvillighet var så viktig fra ledelseshold. Det var interessant å erfare at det å komme med begrunnende motforestillinger mot toppstyrte tiltak, neppe var noe lurt hvis man søkte på administrative stillinger.                  

En nyansatt konsernleder som hadde greid å snu et stort internasjonalt konsern på vei mot økonomisk kollaps til en suksesshistorie, ble spurt om hva han hadde gjort. En viktig del av svaret var at ved rekruttering av nye ledere i bedriften, ble det lagt vekt på å ansette personer fra produksjonskjeden som hadde hatt mot til å være uenig med toppledelsen og komme med motforestillinger til måten konsernet ble drevet på. Dette hadde bidratt til positive endringer og videreutvikling av konsernet.

Malkenes sitt engasjement og tydelighet når det gjelder sine opplevelser av skoleverket, fortjener stor honnør og respekt. Trussel om personalsak mot han er dessuten etter min mening et angrep på ytringsfriheten.