Pedagogikk handler alltid om verdier, ikke bare om hva som virker

I sin omtale av boka Problembarna. Manualer og metoder i barnehage, skole og barnevern demonstrerer Willy Tore Mørch det vi har skrevet i bokas innledningskapittel om argumentasjonen som uteblir når såkalt evidensbaserte programmer møter kritikk. Innlegget er også en demonstrasjon av hvor emosjonelt dette er, og hvor mye som står på spill for dem som står bak programmene.

Barnehager og skoler har det siste tiåret vært utsatt for en programinvasjon, en betegnelse vi har hentet fra Thomas Englund. Det er knapt mulig å få oversikt over alle programmene som finnes på markedet. I Problembarna har vi derfor gjort et lite utvalg. Det er umulig å belyse alle aspekter ved programmene samtidig, så vi har vi gjort noen avgrensninger med utgangspunkt i spørsmålene vi har ønsket å belyse. Intensjonen med boka er å få mer kunnskap om innholdet i programmene, spesielt hvilket syn på barn, på pedagogikk og på profesjonsutøvelse som kommer til uttrykk. Derfor presenteres en del tekstanalyser av skriftlig materiell, slik tilfellet er for kapittelet jeg har skrevet om «De utrolige årene» (DUÅ).

Mørch tar kraftig i. Han mener jeg er uredelig, unøyaktig, slurvete og fordomsfull. Men substansen i kritikken koker ned til to ting: at jeg har tatt utgangspunkt i feil bok, og at jeg ikke har gått grundig nok inn i forskningsgrunnlaget for DUÅ.

Til det siste er å bemerke at det ikke har vært min intensjon å vurdere det empiriske grunnlaget for påstanden om at DUÅ har effekt. Før det er aktuelt å gå inn i spørsmålet om programmene virker, er det nødvendig å avklare hvilke mål og verdier effekten måles ut fra. Det er nødvendig å spørre: Virker, i forhold til hva? Mitt anliggende med kapitlet har vært å undersøke hvilket syn på barn og på barns medvirkning som formidles i en lærebok som inngår i programmet. Jeg har altså ikke vurdert forskningsgrunnlaget. Når jeg viser til tre studier det er referert til på DUÅs hjemmeside, er det for å få fram hva som formidles åpent og ikke må kjøpes eller er avhengig av lisenser – altså det som utgjør salgsmateriellet for programmet.

For den som er interessert i kritisk gjennomgang av forskningsgrunnlaget for DUÅ, vil jeg vise til Anne Mette Buus’ doktoravhandling Viden der virker. Der jeg kun har gått sett på hvilke forestillinger om barn som kommer til uttrykk i et utvalg tekster, har Buus gjennomført en empirisk studie av hvordan DUÅ påvirker barnehagers praksis. Deler av dette materialet har hun også anvendt i kapitlet «Timeout – forbindelser mellom småbørnspædagogik og evidensbaseret metode». Med Buus’ bidrag blir altså praksis belyst, selv om dette ikke er vårt hovedanliggende med boka.

Mørch kritiserer meg for at jeg har valgt å analysere De utrolige årene og er forarget over spørsmålene jeg har tatt utgangspunkt i. Jeg kan forstå at det er irriterende for aktørene bak DUÅ at akkurat denne boka er valgt, for her det rene ord for pengene. Her er ikke tenkningen DUÅ bygger på, pakket inn i et tilslørende språk og fine ord om å lytte til barn.

Om de ulike versjonene av DUÅ er ett og samme program eller forskjellige programmer under samme paraply, er et definisjonsspørsmål. Slik jeg oppfatter det, er det første tilfelle. Men dersom fagmiljøet tilknyttet DUÅ i dag tar avstand fra oppdragelsesteknikkene som beskrives i De utrolige årene – som ignorering og timeout – burde det komme fram. Og dersom Mørch er enig i min kritikk av de snevre rammene som settes for hensiktsmessig barneatferd, og av at barns motstand defineres som ulydighet og trass, er det forunderlig at han ikke benytter anledningen til å redegjøre for dette, framfor å være forarget over at jeg ikke har valgt en annen tekst.

I andre utgivelser er nok den autoritære tilnærmingen til barneoppdragelse pakket inn i et språk som har større sjanse til å nå fram til lærere og barnehagelærere. Men i min lesning har det vært et poeng å få fram hvordan den usminkede versjonen ser ut. Så jeg kan jo gi Mørch rett i at jeg har gjort et selektivt utvalg, men det er tilsiktet. Lærere og barnehagelærere bør få vite hva som ligger der når glanspapiret er tatt av.

Mørchs innlegg bekrefter det vi i Problembarnas innledningskapittel skriver om hvilket syn på profesjonsutøvelse programmene bygger på. I Mørchs verden finnes det ingen grunn til å ha tillit til at lærere og barnehagelæreres kompetanse og dømmekraft. Det ser han som ensbetydende med «å drive privatpraksis basert på tvilsom ideologi og ukvalifisert synsing». Det som vanligvis kalles profesjonell autonomi, og som lærerprofesjonen definerer som metodeansvar, innebærer for Mørch at man «insisterer på å få gjøre som man selv vil». Blant dem som har reagert på denne nedlatende holdningen til profesjonen, er Wibekke Yri Adriaenssen. I en kommentar på Facebook skriver hun: «Jeg gjør ikke som jeg selv vil. Jeg baserer min faglighet på lovverk, utdanning, kompetanseheving, faglitteratur, og erfaring gjennom tjuefem år. Når det gjelder barn som vi er bekymret for, så søker vi veiledning og råd hos de som innehar rett kompetanse!»

Mørch kan ha rett i at vi befinner oss i to verdener. Om dette skriver han: «Jeg er […] like involvert i DUÅ og den naturvitenskapelige forskningstradisjonen som redaktørene er i postmodernisme og kvalitative narrativer». Det er uvisst hva Mørch mener med postmodernisme og kvalitative narrativer, og på hvilket grunnlag han plasserer meg og min medredaktør i denne posisjonen. Men det er interessant at han så eksplisitt gir uttrykk for at et naturvitenskapelig rasjonale bør legge premissene for pedagogisk arbeid. I dette rasjonalet handler forskning primært om målbare årsakssammenhenger, og det redegjøres sjelden for hvilke verdier man argumenterer ut fra.

Det Mørch i grunnen sier, er at så lenge det virker, er det ikke så nøye å diskutere hvilke verdier som står på spill. I møte med en slik logikk kan jeg ikke annet enn å fastholde at pedagogikk og etikk er to sider av samme sak. Spørsmålet om effekt er ikke relevant hvis man ikke samtidig tar høyde for at i den asymmetriske relasjonen mellom voksen og barn er risikoen for krenkelser alltid til stede. I møte med mennesker må man dessuten alltid leve med usikkerhet og uforutsigbarhet; man overskuer ikke effekten av sine handlinger fullt ut. Lærere og barnehagelærere er derfor henvist til å bruke sin dømmekraft. Ingen programmer kan ta bort dette grunnpremisset for pedagogisk arbeid.