Årets pensjonistoppgjør med mer

Harald Alsvik er pensjonist og medlem av Utdanningsforbundet Aust-Agder

Først en presisering om fastsettelse av pensjonen ved pensjonering ved 67 år. Det er ikke slik at alle som går av ved fylte 67 år får 66 % av sluttlønnen. Pensjonsreformen innførte begrepet levealderjustering fordi vi ble eldre i dette landet og politikerne oppdaget at det ble dyrt for samfunnet. 66 % av sluttlønnen må deles med et forholdstall som er større enn 1, og dette forholdstallet øker for hvert årskull. Tabellen over forholdstall finnes på hjemmesidene til Statens Pensjonskasse. Vi kan kompensere for dette og komme ned på forholdstallet 1 hvis vi står lenge nok i jobb utover 67 år.

Årets pensjonsoppgjør ble en skuffelse, slik mange av oss fryktet. Vi måtte i gjennomsnitt hatt ca. 1700 kroner mer per pensjonist dersom vi skulle ha beholdt samme kjøpekraften som før. Grovt regnet har vi hatt en reallønnsnedgang på opp imot 0,5 % i år. Dette virker kanskje ikke så mye, men hvis dette fortsetter i flere år framover, vil vi snart merke effekten tydelig. Regjeringen hadde en gylden sjanse til å vise at de respekterer pensjonistene, men de benyttet den ikke. Det er frustrerende å ikke ha noen kampmidler i slike situasjoner. Hvilken annen gruppe ville ha godtatt en reallønnsnedgang i årets oppgjør? Svaret er selvsagt ingen.

Den yrkesaktive delen av Utdanningsforbundet kjempet for en akseptabel arbeidstidsavtale i fjor, med påfølgende streik. Pensjonistmedlemmene støttet helhjertet opp om denne streiken og møtte opp på ulike markeringer for å vise sin støtte. Mange oppsøkte streikevaktene for å vise sin sympati og støtte. Slik skal det være. Derfor er jeg litt forundret over det jeg oppfatter som manglende støtte for vår sak i pensjonsoppgjøret. Jeg hadde forventet en formidabel reaksjon fra yrkesaktive medlemmer på vårt skandaløse pensjonsoppgjør. Vi er fullverdige medlemmer av Utdanningsforbundet, og jeg hadde forventet en mer aktiv ledelse som brukte alle media for å fremme vår sak. Det kan hende at jeg ikke har registrert det, men jeg har ikke sett eller hørt noe stort engasjement hos Utdanningsforbundets ledelse. Jeg tror det kunne ha utgjort en forskjell.

Utdanningsforbundet er inne i en prosess der pensjonistenes politiske innflytelse skal vurderes. Dette blir ventelig en viktig sak på årets landsmøte. Mange ønsker at vi skal ha stemmerett i ulike besluttende organ, men en stemme er neppe nok til å få innflytelse. Viktigere er det at vi pensjonistmedlemmer kommer til orde i ulike organ med møte- tale- og forslagsrett. Denne retten bør gjelde alle saker, og slik blir det faktisk praktisert mange steder. Hvis vi får vedtektsfestet denne retten, tror jeg vi er kommet et langt skritt på veien til politisk innflytelse. Ellers er det viktig for hele organisasjonen at vi i vedtektene blir definerte som fullverdige medlemmer.

Pensjonistmedlemmene i Utdanningsforbundet er fullverdige medlemmer i en fagforening. Dette tror jeg er en fordel for både pensjonistene og de yrkesaktive. Når det gjelder forholdet til Landslaget for offentlige pensjonister (LOP) og andre pensjonistforeninger, ønsker jeg ikke at Utdanningsforbundet kollektivt skal melde oss inn i LOP. For det første kan hvert medlem av Utdanningsforbundet melde seg inn i hvilken som helst pensjonistforening. For det andre er det en stor prinsipiell forskjell på å være medlem av en fagforening og en pensjonistforening. Derfor er det helt åpenbart at vi er best tjent med den ordningen vi har i dag hvor vi er medlemmer av Utdanningsforbundet, men det er ingen ting i veien for et tett samarbeid med for eksempel LOP.