Om sjokolade, øl og utdanning

Enhver norsk regjering har en plikt til å til rette legge for at velstanden i landet skal holdes ved like, eller aller helst øke. For å få til det må man tenke både kortsiktig og langsiktig. Eksempler på kortsiktig tankegang er typiske saker som skaper overskrifter i media, blant annet prisen på øl, brus og vin. Og bompenger.

Det beste eksempelet på det langsiktige arbeidet er mengden ressurser man legger ned hos de yngre generasjoner, og da spesielt deres muligheter for å få en god og relevant utdanning.

Det er nemlig barn og ungdom som til enhver tid er «Norges olje». De oppvoksende generasjonene og deres fremtidige kunnskaper, skaperglede og kreativitet skal stå for verdiskapningen i landet vårt. Det er derfor avgjørende at det offentlige satser på utdanning i kommuner og fylkeskommuner.

Utdanning er derimot i stor grad underfinansiert. Antall kommuner med negativt netto driftsresultat er økende, og bevilgninger til driften av grunnskole og videregående skole er synkende i de fleste kommuner og fylkeskommuner i forhold til oppgaver som skal løses. Ikke fordi lokalpolitikerne mener utdanning er uviktig, men de har rett og slett fått dårligere råd over tid, uavhengig av koronasitusjonen.

Lokalpolitikere over hele landet står i en vanskelig skvis, der de må prioritere knallhardt mellom senior og junior. Skal bestemor på gamlehjemmet få god middag hver dag, skal lille Lise få nye lærebøker og nytt ventilasjonsanlegg på skolen, eller skal barna i barnehagen få opplæring av kvalifisert personale?

Kommuner kan til en viss grad innføre upopulære tiltak som eiendomsskatt eller økning i kommunale avgifter for å bøte på dette, men fylkeskommuner har ikke samme mulighet. De må ta til takke med det de får og prioritere innenfor rammene. Bortfall av undervisningstimer, overfylte klasserom og nedslitte skoler er konsekvenser av dette, og rektorer står i spagaten for å få balanse i regnskapene samtidig som de skal gi et godt tilbud til elevene.

I slutten av november ble regjeringen enige med Frp om statsbudsjettet for 2021, og tradisjonen tro så ble avgiftskuttene presentert med brask og bram. Blant annet ble det presentert en reduksjon i avgiftene på sjokolade, brus, øl, vin og snus på 3,7 milliarder for å demme opp handelslekkasjen til Sverige. Er det virkelig dette AS Norge trenger nå?

Dette er et tiltak som gagner noen butikker på svenskegrensen og privatpraktiserende tannleger, men vil trolig i svært liten grad begrense svenskehandelen. Snus og sjokolade vil fremdeles være billigere i Sverige i fremtiden, og Ola Nordmann kommer trolig til å valfarte til Strømstad uansett når grensen åpner.

Les også: – Regjeringen sender en dyster beskjed til landets skoler og barnehager

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg spiser sjokolade, drikker øl og vin, og jammen snuser jeg også. En syndens mann, men trolig ikke verre enn snittet av befolkningen.

Jeg personlig kommer til å tjene på avgiftskuttene fra regjeringen, men jeg trenger det ikke. Det jeg egentlig trenger, er et samfunn som skaper verdier i mange år fremover for å ta vare på meg når jeg blir gammel.

Jeg trenger barn og ungdom som møter kvalifiserte og tilstrekkelig mange nok lærere i ikke alt for nedslitte klasserom. Jeg trenger en visshet om at barn og ungdom møter en skolehverdag som ikke drives på sparebluss grunnet utilstrekkelige overføringer fra staten til kommuner og fylkeskommuner.

Jeg er ikke naiv, og skjønner at midler fra staten ikke er utømmelige. Selvsagt må kommuner og fylkeskommuner prioritere innenfor sine rammer. Dette er ikke noe nytt, og har blitt gjort i alle år. Det er likevel på tide å sifra nå.

Overføringer fra staten til kommuner og fylkeskommuner må økes, ellers svikter regjeringen i sin viktigste oppgave med å sørge for velferd og utdanning til sine innbyggere. Kommune- og regionsreformen gir foreløpig ikke noe grunnlag for å redusere overføringene til lavere forvaltningsorgan, heller tvert imot.

KS sier i sitt «Notat om Statsbudsjettet 2021» at bemanningsnormene i barnehagen ikke er fullfinansiert, og underfinansieringen ventes å øke til 1 milliard i 2022. Lærernormen på grunnskolen er heller ikke finansiert fullt ut. Samtidig er overføringene til læremidler til kommuner redusert, og fullstendig fraværende i fylkeskommunene der de videregående skolene må ta det over eksiterende rammer. I tillegg er klassestørrelsen på mange videregående skoler ikke pedagogisk forsvarlige, i strid med opplæringsloven. Slik kan det ikke fortsette.

La oss gjøre et hypotetisk tankeeksperiment. Tenk at de 3,7 milliardene som skal gå til billigere sjokolade, øl og snus, i sin helhet ble brukt til utdanning i stedet for. 3,7 milliarder kroner er ca. 4400 kroner for hver elev i aldergruppen 6-19 år som går på skole i Norge. Hvert år.

Dette hadde gitt både oppdaterte læremidler, oppgraderte ventilasjonsanlegg i barnehager og skoler, og flere pedagoger. Dette er investeringer som skaper verdier i fremtiden i langt større grad enn billigere snus og sjokolade. Dette er i aller høyeste grad en dårlig prioritering av regjeringen.

Utdanningsforbundet har lenge jobbet for at kommuner og fylkeskommuner skal prioritere utdanning i større grad enn de gjør i dag. Det er gledelig at Utdanningsforbundet og KS er enige i at utdanning i kommuner og fylkeskommuner er underfinansiert. Her må Storting og regjering være sitt ansvar bevisst og gjøre noe med situasjonen.

Regjeringen kan ikke regne med en bedre skole og barnehage når rammene ikke er tilstrekkelige. Skal de få gull ut av en ende, så må de riktige ingrediensene puttes inn i den andre. Da hjelper det ikke at sjokolade og brus er billigere.