Milliardselskapet Pearsons vei mot PISA

«Pearson kommer fra nå av til å være hundre prosent fokusert på vår globale utdanningsstrategi.»
John Fallon, administrerende direktør i Pearson, juli 2015

Overskrifter over hele verden brakte nyheten 23. juli 2015. Pearson, et britisk gigantselskap med tradisjoner helt tilbake til 1844, solgte den verdensledende finansavisen Financial Times til et japansk selskap. En avis de hadde eid i 127 år. Mange var overrasket.

Men for dem som kjente til Pearsons utvikling de siste tjue årene, kom salget neppe som en stor overraskelse.

Det ærverdige gamle selskapet var fram til 1920-tallet blant verdens største innen bygg og anlegg. Deretter bygde de seg opp som en gigant innen forlags- og mediebransjen. Men på slutten av 1990-tallet blinket de seg ut et nytt marked.

Et marked for framtiden. Et marked i stor endring. Et marked med enorme inntjeningsmuligheter. Der skulle Pearson bli størst.

Markedet var utdanning.

Verdens største

I løpet av de neste årene ble Pearson verdens største på det globale utdanningsmarkedet. Omsetningen i 2014 var på over 60 milliarder kroner. Tre fjerdedeler av inntektene kommer fra skole og høyere utdanning.

Nå har Pearson også fått innpass i verdens mest innflytelsesrike skoleundersøkelse, PISA. 

I 2014 hadde Pearson en omsetning på over 60 milliarder kroner. Tre fjerdedeler av inntektene kommer fra skole og høyere utdanning. Foto Frederick Florin AFP/NTB Scanpix

Nettverksbygging

I stua til utdanningsprofessor Svein Sjøberg er bordet for anledningen omgjort til en mosaikk av utskrifter av powerpoint-presentasjoner. Den pensjonerte forskeren holder fortsatt foredrag både i Norge og internasjonalt og er på hils med toppforskere og utdanningsfolk over hele verden.

Nå er han bekymret. De siste årene har han vært en uttalt kritiker av hvordan PISA-testen brukes politisk, og i den senere tid også kommersialiseringen av utdanningssektoren.

– For Pearson er dette en strategisk investering av dimensjoner, sier Sjøberg om at selskapet nå er hyret inn til å utvikle rammeverket for PISA-undersøkelsen. Undersøkelsen styres av OECD og måler 15-åringers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag.

Sjøberg tror Pearson har gitt et anbud med en pris ingen kunne slå for å komme innenfor dørene.

– Sentrale forskere over hele verden er involvert i PISA. Bare tenk på det nettverket Pearson vil få som en del av dette. De får også tilgang til informasjon de ellers ikke ville fått, og de bidrar til hvordan resultater presenteres for offentligheten, sier Sjøberg.

Kaffen han har hentet til seg selv, er glemt og blir sakte kald på bordet.

– Pearson bidrar til panikken rundt såkalte dårlige skoleresultater, noe som er grunnlaget for deres eget globale marked. De stiller diagnosen, og så selger de medisinen, sier Sjøberg.

Det høres voldsomt ut. På tide å nøste i hva Pearson egentlig er for noe.

40.000 milliarder grunner

Marjorie Scardino ble ny toppleder i Pearson i 1997. Ti år senere var hun nummer 17 på Forbes liste over de 100 mektigste kvinnene i verden.

Hun gjennomførte Pearsons hamskifte, noe som er beskrevet i en rekke omfattende artikler blant annet i Fortune, Politico, The Texas Observer og The Guardian. På dette tidspunktet eide selskapet alt fra vokskabinettene Madame Tussauds til investeringsbanken Lazard, noe de i årene framover skulle selge seg ut av.

Scardino tok grep for å posisjonere Pearson i et globalt utdanningsmarked som ifølge analyseselskapet IBIS Capital nå er beregnet å være på over førti tusen milliarder kroner. Pearson kjøpte utdanningsdivisjonen i Simon & Schuster og hele selskapet National Computer Systems. Sistnevnte var den største testutvikleren i USA. Samtidig solgte Pearson unna flere eierposter som ikke var relatert til utdanning.

I januar 2002 signerte president George W. Bush reformen No Child Left Behind. Det skulle åpne opp et stort marked for private selskaper som tilbød utvikling og salg av tester til skolene. Foto: Ron Edmonds AP/NTB Scanpix

Reform åpnet opp markedet

En politisk utvikling i USA ble også viktig for Pearsons inntekter og innflytelse i årene framover. I januar 2002 signerte George W. Bush loven No Child Left Behind (NCLB). Den skulle reformere utdanningssystemet i USA gjennom mer ansvarliggjøring av skolene og lærerne.

En hovedarkitekt bak reformen var Sandy Kress, en av Bushs viktigste rådgivere på utdanningsfeltet. Før han ble plukket opp av Bush-administrasjonen, hadde han gjennomført en utdanningsreform i staten Texas, hvor jevnlig testing av elevene og ansvarliggjøring av skolene av enkelte ble hyllet som «Texas-mirakelet», ifølge en artikkel i avisen The Texas Observer.

Kress bragte systemet til Washington. Resultatet var No Child Left Behind. Ett grep var mer testing av elevene.

Etter kjøpet av National Computer Systems var Pearson nå en gigant på dette markedet. Skolemyndighetene trengte tester, og Pearson kunne utvikle dem.

Milliardkontrakter

Pearson har gjennom en rekke avtaler med skolemyndighetene hentet inn milliarder av kroner. I Texas hadde de en kontrakt med verdi av over fire milliarder kroner over fem år. I delstaten New York fikk de over 250 millioner kroner for å lage tester.

Siden Barack Obama inntok presidentkontoret, har politikerne innført nok en omdiskutert reform, Common Core. Den er et forsøk på en felles standard for hele USA for hva elevene bør kunne på de forskjellige klassetrinnene. Dette er en reform som åpner opp enda et marked for testing.

Ifølge en artikkel i CNBC i mars 2015 har amerikanske stater allerede tildelt kontrakter verdt flere hundre millioner dollar knyttet til Common Core. Det er bare starten på rekken av verdifulle kontrakter selskapene kjemper om.

Ett selskap er suverent på toppen av CNBCs liste over flest kontrakter: Pearson. De skal blant annet levere tester til elever i New Jersey i en kontrakt verdt over 900 millioner kroner, og i Maryland er kontrakten verdt 500 millioner kroner.

– Common Core har helt klart vært et viktig marked for de store selskapene innen utdanning, sa Paul Irby, markedsanalytiker i Onvia, til CNBC.

Pearson har brukt flere titalls millioner kroner de siste årene på lobbyvirksomhet overfor politikerne. Det viser en rapport fra Center for Media and Democracy, en ideell organisasjon som karakteriseres som en vaktbikkje overfor pr-bransjen. Selskapet lobber i stater hvor nye testkontrakter skal tildeles, og de følger med på arbeidet med lover som kan påvirke utdanningsmarkedet.

En av dem som ble hentet inn som lobbyist for selskapet, var No Child Left Behind-reformens far, Sandy Kress.

«Verdens mest innflytelsesrike pedagog»

Ifølge The Guardian har Pearson også store interesser på utdanningsmarkedet i hjemlandet Storbritannia. Selskapet eier blant annet Edexcel, den eneste av de tre store testnemndene som er kommersielt drevet og som har milliardomsetning. De har også organisert en egen tenketank, de har testet ut en egen «Pearson School Model», og hvert år gir de ut en egen skolerapport i samarbeid med CBI, den britiske versjonen av NHO.

Også i Storbritannia ble det gjennomført skolereformer under statsminister Tony Blair. Som i USA førte endringene til mer ansvarliggjøring av skolene og mer testing. Blairs nærmeste rådgiver under disse reformene var Sir Michael Barber. Han gikk senere til konsulentselskapet McKinsey som leder av avdelingen Global Education Practice.

I 2011 ble han Chief Education Advisor i Pearson, og av magasinet Fortune ble han karakteristert som kanskje «verdens mest innflytelsesrike pedagog». The Guardian portretterte Barber etter ansettelsen og skrev at McKinseys uoffisielle motto like gjerne kunne vært Barbers eget: «Alt kan måles, og det som kan måles, kan styres».

PISA-sjef gir råd til Pearson

Året etter at Barber ble ansatt, lanserte Pearson utdanningsdatabasen «The Learning Curve» i samarbeid med The Economist Intelligence Unit, et selskap knyttet til magasinet The Economist. Dataene fra PISA-undersøkelsene var blant det som ble brukt. I en ledsagende kommentar på nettsidene til Pearson skriver Barber at selskapet er opptatt av «å vise hvordan alle deres produkter og tjenester påvirker læringsutbyttet».

Ved siden av kommentaren er medlemmene av Pearsons panel av rådgivere for «The Learning Curve» listet opp: Barber og seks andre personer.

Én av dem er OECDs Andreas Schleicher. Den tyske statistikeren har siden slutten av 1990-tallet ledet arbeidet med PISA-undersøkelsen i OECD – den mest innflytelsesrike skoleundersøkelsen i verden de siste femten årene.

Samtidig som Barber ble hyret inn i lederteamet, uttalte Schleicher seg i en pressemelding fra Pearson hvor han skrøt av selskapet for å ha «kommet opp med en ambisiøs strategi for å støtte OECD og medlemslandene i å skape et globalt referansepunkt for utdanning». Grunnen til pressemeldingen var at Pearson hadde fått ansvaret for å utvikle rammeverket for PISA-undersøkelsen i 2015.

For et drøyt år siden vant Pearson også anbudet om rammeverket for PISA 2018. Ifølge pressemeldingen fra selskapet betyr det «å definere hva som skal måles i PISA 2018, hvordan dette skal rapporteres, og hvilken framgangsmåte som vil bli valgt i utviklingen av tester og spørreskjemaer».

Det øverste ansvaret for det arbeidet blir John Fallons. Han ble administrerende direktør etter at Marjorie Scardino gikk av i 2013. Ifølge BBC hadde Pearson i løpet av Scardinos 16 år lange styre tredoblet overskuddet til rekordhøye 942 millioner pund, over ti milliarder kroner.

I samme periode hadde Pearson blitt det de selv kaller «verdens ledende læringsselskap».

OECD-direktør Andreas Schleicher har ledet arbeidet med PISA-undersøkelsen siden starten. Det har gjort han til en innflytelsesrik aktør som reiser rundt med innspill til sentrale politikere over hele verden. Her i samtale med kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen under et seminar i Kunnskapsdepartementet i mai 2015. Enkelte fagfolk mener det er problematisk at han også sitter i et rådgiverpanel for Pearson. Arkivfoto Marianne Ruud

– PISA og Pearson er en dårlig kombinasjon

Utdanningsprofessor Diane Ravitch har vært en sentral kritiker i den amerikanske debatten om testing. Hun var statssekretær i utdanningsdepartementet under George H. W. Bush tidlig på 1990-tallet og har også senere hatt viktige posisjoner i utdanningssystemet. Hun er kjent for å ha gått bort fra sin tidligere støtte til omfattende testregimer i skolene.

Ravitch har gått hardt ut mot Pearson og mener selskapet på en rekke områder opererer som en form for kvasimyndighet, hvor det både diagnostiserer problemene for politikerne, samtidig som det selger løsningen i form av egne produkter.

I en e-post til bladet Utdanning er hun kritisk til Pearsons rolle i PISA-testen. Hun mener OECD har bidratt til «å gjøre utdanningssystemet til et kappløp om bedre testresultater».

– PISA og Pearson er en svært dårlig kombinasjon. Begge fremmer en usunn, barnefiendtlig, anti-intellektuell avhengighet av standardisert testing, skriver Ravitch.

Hun peker på at Pearson er et selskap som jager profitt gjennom å selge tester, samtidig som de har ansatt lobbyister i USA som jobber for at testing skal være en viktig del av utdanningssystemet gjennom rangeringer av elever, lærere, ledere og skoler.

– De har kjøpt seg kontroll over flere deler av utdanningssystemet vårt, skriver Ravitch.

Hun får støtte av Susan L. Robertson, professor i sosiologi og utdanning ved University of Bristol, som har jobbet med forskning på globalisering og utdanning.

– Utdanningssektoren blir sett på som en potensielt lukrativ sektor hvor man kan tjene penger. Men en tankegang om at utdanning kan og bør være et sted for å tjene penger, fordreier hele hensikten med utdanning, skriver Robertson i en e-post til Utdanning.

I Pearsons pressemelding sier OECDs Andreas Schleicher at de ønsker et globalt referansepunkt for utdanning, noe som kan minne om en global standard for hva som er et godt utdanningssystem.

Robertson mener det er en potensiell interessekonflikt at Pearson arbeider med PISA-undersøkelsen. Hun er også kritisk til at Schleicher samtidig sitter i et rådgiverpanel for Pearson og karakteriserer det som «manglende dømmekraft» fra OECDs side.

Så hvordan kom egentlig Pearson inn i PISA?

– Fortsatt fagfolk som styrer PISA

OECD hyrer inn internasjonale leverandører som er ansvarlige for design og utvikling av PISA-testene. Fram til 2012 ble PISA-undersøkelsen utviklet under ledelse av Australian Council for Educational Research (ACER), en ideell organisasjon med base i Camberwell i Australia. ACER organiserte arbeidet gjennom ti forskjellige underleverandører.

For PISA 2015 var det åpne anbudsrunder for hvert av de syv ulike ansvarsområdene i undersøkelsen. Den amerikanske ideelle organisasjonen Educational Testing Service (ETS) vant anbudet om å lede arbeidet med PISA-undersøkelsen.

Pearson vant anbudet for arbeidet med rammeverkene. Rammeverkene utarbeides av ekspertgrupper av fagfolk og ligger til grunn for oppgaveutviklingen.

Forsker Marit Kjærnsli (bildet til høyre) har ledet PISA-arbeidet ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling (ILS) ved Universitetet i Oslo i flere år. Fram til 2012 var ILS oppført som én av de ti underleverandørene under australske ACER. Kjærnsli sier at de aldri har sett på seg selv som en underleverandør, men som en samarbeidspartner. De gjør fortsatt mye av det samme arbeidet som før 2012. Hun sier de ikke har merket noen forskjell i PISA-arbeidet etter at Pearson kom inn.

– Enkelte har hevdet at utviklingen av PISA nå ikke er overlatt til fagfolk, men til Pearson. Det er feil. Ekspertgruppene som utvikler rammeverkene, er blant de fremste forskerne på sine fagfelt, akkurat som tidligere, sier Kjærnsli.

Hun sier Pearsons del av arbeidet er å fungere som et sekretariat for de fagfolkene som jobber med rammeverket. Kjærnsli understreker at dette arbeidet kun handler om videreutvikling av de eksisterende rammeverkene.

– Ekspertgruppene går gjennom nyere forskning og ser om det trengs oppdateringer. Rammeverket ligger til grunn for oppgaveutviklingen, men Pearson har ikke noe med selve oppgaveutviklingen å gjøre, sier Kjærnsli.

Hun mener kvaliteten på PISA-undersøkelsen er like god som før, og at valget av Pearson ikke har medført endringer. Kjærnsli innrømmer likevel at det hadde vært enklere om ikke Pearson var involvert, siden det nå kan oppfattes som om PISA-testen drives av kommersielle interesser.

– For oss blir det bare ekstra støy som vi gjerne skulle sluppet, sier Kjærnsli.

– PISA-leder Andreas Schleicher sitter nå i et rådgiverpanel for Pearson. Er det problematisk?

– Det er ikke noe vi er kjent med, sier en overrasket Kjærnsli.

– Hvis det er riktig, er det veldig uheldig. Det er noe vi vil ta videre til OECD.

– Pearson har kjøpt seg kontroll over flere deler av utdanningssystemet vårt, mener den amerikanske utdanningsprofessoren og samfunnsdebattanten Diane Ravitch. Foto: Flickr

OECD: – Uproblematisk

På Holmenkollen Park hotell i november er det presselunsj. Levende lys henger på veggen, og det er fyr i peisen i rommet med de grønne tømmerveggene. Sammen med lederne for utdanningsdirektoratene i Sverige og Norge og en representant fra Education International sitter OECDs Yuri Belfali. Hun leder avdelingen som jobber med PISA og er i Oslo grunnet en stor konferanse for PISA-forskere fra hele verden.

Etter lunsjen sier hun til Utdanning at det var OECDs PISA-styre som valgte Pearson etter anbudsprosessen. Styret består av representanter fra medlemslandene. Ifølge Belfali skal selskapet kun gjøre teknisk arbeid styret har bedt dem om å gjøre.

– Det betyr at Pearson ikke påvirker designet eller utviklingen av PISA-undersøkelsen, sier Belfali.

Hun sier Pearson skal hente inn ekspertise og forberede rammeverket for PISA, men at de ikke har «myndighet til å ta avgjørelser».

– Hva sier dere til dem som er skeptiske til at det største kommersielle selskapet i utdanningssektoren er involvert i PISA-undersøkelsen?

– De var blant dem som la inn anbud og ble valgt ut fra kriteriene våre. Vi anser ikke dette som problematisk, siden også andre tester har lignende prosesser hvor det hentes inn leverandører for deler av arbeidet, sier Belfali.

Hun forteller at de har lagt ut en formell uttalelse om dette på OECDs nettsider.

Andreas Schleicher, direktør for Education and Skills i OECD, har svart på spørsmål fra Utdanning via e-post. Han sier OECD også tidligere hyret inn private kommersielle selskaper til deler av PISA-arbeidet, og at anbudene vurderes ut fra relevans og pris. Han vil ikke oppgi hva Pearson får betalt, men skriver at det utgjør under en tiendedel av alle anbudene i PISA.

Angående at han var med i Pearsons rådgiverpanel for The Learning Curve, skriver Schleicher at han ikke har mottatt betaling fra Pearson for dette.

– OECD har gitt informasjon og råd til prosjektet The Learning Curve fra Economist Intelligence Unit, men dette arbeidet er ikke relatert til PISA og har ikke medført noen økonomiske forbindelser, skriver Schleicher.

Kritikken fra Diane Ravitch karakteriserer han som «fullstendig ubegrunnet og bare ideologisk».

– OECD ser på kartlegginger som et nyttig instrument for å fremme samarbeid på tvers av land og interessegrupper i jakten på bedre utdanningspolitikk, skriver Schleicher.

I november var PISA-forskere fra hele verden samlet i Oslo til konferanse. OECDs Yuri Belfali sitter som nummer to fra høyre i panelet. Hun mener det er uproblematisk at Pearson nå har ansvaret for å utvikle rammeverket i PISA-undersøkelsen.  Foto: Jørgen Jelstad

– Ingen politisk kraft

Utdanningsprofessor ved University of Southern California, Guilbert C. Hentschke, er ekspert på utdanningsreformer og privatisering i utdanningssektoren. Han mener det er å forvente at private selskaper er en del av utdanningssektoren, slik private er det i andre næringer.

– De formidler bare varer og tjenester til hundretusenvis av utdanningsorganisasjoner som har sett at det er mer fornuftig å kjøpe varer og tjenester fra leverandører som Pearson, enn det er å lage disse varene selv, skriver Hentschke i en e-post til Utdanning.

Han understreker også at Pearson kun er ett av mange selskaper på det samme markedet, og han tror ikke de har noen særskilt innflytelse på utdanningspolitikken. Det er ledere, byråkrater og akademikere i utdanningssektoren som først og fremst påvirker politikken, ifølge professoren. Han mener private selskaper heller er mer opptatt av å forutse retningen utdanningspolitikken er på vei.

Hentschke skjønner godt at Pearson ønsker seg inn i PISA. Testing og vurdering er selskapets primærinteresse, og da er dette noe av det største man kan være med på.

– Gjennom dette prosjektet samarbeider Pearson med rundt 70 grener av det globale «utdanningsetablissementet» (deltakerlandenes utdanningsbyråkratier), og det de lærer gjennom det samarbeidet er like verdifullt som pengene de tjener på det, skriver Hentschke.

Når det gjelder Schleichers rolle i rådgiverpanelet for Pearson, synes han det var lurt av Pearson å hente inn noen av de «beste» fra det globale utdanningsfeltet til å hjelpe dem.

– Reglene for og kontrollen med «interessekonflikter» er velutviklet og ivaretatt i store globale selskaper i de fleste næringer. Jeg ser ikke for meg at dette rådgiverpanelet utgjør en klassisk interessekonflikt, skriver Hentschke.

Pearson finansierte forskningssenter

I stua til professor Svein Sjøberg ligger dokumentasjon han har samlet gjennom år. Ifølge ham roper nå en rekke forskere varsku om utviklingen med mer testing og kommersialisering. 

Han peker på at Pearson også har finansiert et forskningssenter for utdanning ved prestisjefylte Oxford University i England. Senteret har navnet The Oxford University Centre for Educational Assessment, og direktøren fikk tittelen «Pearson Professor of Educational Assessment». Det samme senteret har fra 2016 fått ansvaret for den britiske delen av den internasjonale leseundersøkelsen Pirls, en test som også får stor oppmerksomhet i Norge. Ifølge senterets nettsider skjer det arbeidet i partnerskap med Pearson.

Sjøberg mener mange fagfolk lukker øynene for at selskapet skaffer seg stadig flere muligheter for påvirkning, ikke bare politisk, men også akademisk. Han viser til at toppledere i Pearson har vandret mellom akademiske stillinger, politiske toppverv, konsulentbransje og kommersielle interesser.

– Med sitt nye, nære samarbeid med PISA og OECD kan de stramme grepet om den globale utdanningspolitikken. Pearson sitter etter hvert med bukta og begge endene. Grensene mellom det akademiske, politiske og kommersielle blir flytende, sier Sjøberg.

Rask vekst og høyere inntjening

I Pearsons årsrapport for 2014 står det at selskapet må jobbe for å nå sitt fulle potensial gjennom å «bygge opp Pearson som en global merkevare innen utdanning» kjent for å hjelpe folk gjennom læring. Administrerende direktør John Fallon skriver at de skal sørge for at verden får mer igjen for de over førti tusen milliarder kronene som brukes på utdanning hvert år. Han avslutter med en framtidsvisjon:

«Som et resultat vil vi vokse mer i 2015. Men viktigere er at dette vil gjøre oss til et selskap som vokser raskere men med mindre innsats av ressurser, som er mer lønnsomt og har høyere inntjening i mange år framover.»  

– Politikerne vedtar utdanningspolitikken, ikke vi

Vi vil bare lykkes hvis vi kan tilby tjenester som lærere og politikere mener det er verdt å betale for, skriver Pearsons kommunikasjonsansvarlig, Tom Steiner. 

Utdanning har sendt spørsmål til Pearson og fått svar fra kommunikasjonsansvarlig Tom Steiner via e-post. Svarene er omfattende og kan leses i sin helhet på utdanningsnytt.no/pearsonsvarer.

Steiner sier Pearson har investert på utdanningsfeltet i mange år og har ekspertise innen publisering av lærebøker, vurderingsarbeid og sertifisering.

– Pearson er markedsledende innen vurdering, og vi tror vurdering spiller en viktig rolle for å åpne dørene til høyere utdanning og sysselsetting. Vi mener også at det er viktig å heve standarden innen vurdering for å sikre framtidig suksess for dagens unge, skriver Steiner.

Han mener selskapet hjelper lærerne å bli mer effektive og elevene til å få mest mulig ut av skolegangen. Ifølge Steiner retter de flere milliarder flervalgsprøver hvert år og har ansvaret for retting av eksamener i et titalls stater i USA. Han understreker at de ser på testing som bare ett av flere elementer i hva som utgjør god utdanning.

– Dere bruker millioner av kroner på lobbyvirksomhet. Hvilke saker anser Pearson som viktigst å drive lobbyvirksomhet for?

– Pearson holder seg underrettet om en rekke relevante lokale og føderale saker, og vi har kontakt med beslutningstakere på alle nivåer for å dele vår forskning og kompetanse, skriver Steiner.

– Hvorfor ønsker Pearson å være en del av PISA-arbeidet?

– PISA-vurderingene er anerkjent som en viktig målestokk for å måle forbedring av utdanningssystemer over hele verden. Vi er glade for å spille en rolle i utformingen av en test som virkelig gjenspeiler hvordan unge mennesker over hele verden lærer, skriver Steiner.

Angående Andreas Schleichers rolle i et rådgiverpanel for Pearson skriver han at Schleicher ikke får betalt for dette.

– Panelet ble satt sammen i 2012, da Pearson besluttet å utarbeide rapporten «The Learning Curve». Den omhandler hva som gjør utdanningssystemer effektive og skulle bidra til samfunnsdebatten om utdanning i et globalt perspektiv, skriver Steiner og legger til at panelet nå ikke er aktivt.

Om den harde kritikken fra Diane Ravitch svarer selskapet at de er stolte av å arbeide for at stadig flere unge skal få tilgang til bedre utdanning.

– Det er også verdt å merke seg at Pearson ikke vedtar utdanningspolitikk, det er det politikerne som gjør.