Debatten fokuserer først og fremst på den tradisjonelle skolen hvor lingvistikk og matematikk teller mest. Den reflekterer lite omkring skolen som arena for takling av livet i sin alminnelighet. I kjølvannet av Pisa-undersøkelsen diskuteres det ulike tiltak som bør iverksettes for å få norsk skole på fote igjen. Tiltakene som foreslås er mange, alt fra flere "kvalifiserte" lærere, flere lærere per elev, en ytterligere styrking av realfagene, mer disiplin og krav til elevene, mindre byråkrati, mindre analyser, møter og reformer, og færre terapeuter utenifra som skal fortelle den enkelte lærer hva som er problemet.
Alle sannsynligvis gode grep som vil gjøre den norske eleven flinkere i skriving, regning og naturfag, men vi vet også at norske elever sliter i andre fag, at mange har dårligere fysikk enn før, at mange er umotiverte og kjeder seg, er ukonsentrerte og forstyrrer i timene.
Sannsynligvis er det slik at både elevenes allmenne dannelse og den mer fagspesifikke dannelsen er på hell i norsk skole. Denne teksten ønsker å kunne bidra med et bredere og mer overordnet perspektiv inn i skoledebatten. En debatt som ikke bør miste av synet en grunntenkning om hva som kjennetegner den gode eleven og den gode danningen. Om en skole som gjenspeiler de gode fagkarakterene, men som også speiler de indre karakterstyrkene. Hva om vi gikk tilbake til våre kulturelle røtter, til antikken og tørket støvet av de klassiske dydene om mot og rettferdighet, om sindighet og visdom, og løftet dem fram som danningsmål i skolen?
Skole – de harde fakta som danningsmål
Folkemeningen om skole handler mest om "de harde fakta", om boklighet, kvantitet og rasjonalitet. Når vi oppdager at norske elever er blitt svakere med ord og tall etablerer vi flere timer norsk og matematikk og innfører nasjonale standardprøver. I dag legges det politiske føringer for at førskolebarna også skal drilles i skrive- og matematiske øvelser. At skriftlige øvelser "gjør mester" – også langt ned i alder – er en kjensgjerning, men det gjelder også de andre kvalitetene i mennesket som omhandler den sosiale, etiske eller motoriske kompetansen.
Skolens vurderingssystem fra ungdomsskolen av, handler mest om formelle vurderingsformer, om prøve- og eksamensordninger og om nasjonale prøver. Slik blir dannelse og kompetanse redusert til målte verdier, og vi står i fare for at tall og bokstav både blir læringens mål og middel. Inge Eidsvåg sier det slik: "Evaluering er ikke et nøytralt verktøy, men en formende faktor i den pedagogiske praksis. Derfor handler evaluering også om makt. Om retten til å definere hva som skal evalueres, hvordan det skal evalueres, hva som er kvalitet og hva evalueringen skal brukes til. Som lærere må vi passe på at det er innholdet som bestemmer evalueringen, ikke omvendt."
I en skole med sterke pensumkrav og formelle vurderingskrav vil tilnærmingen til læring og kunnskap få lett preg av å være mekanisk og summativ. Jens Bjørneboe som var lite nådig mot den offentlige skolen, og som selv hadde lærerbakgrunn fra steinerskolen skriver: "Lærebøkene er som dere vil ha oppdaget tvangslesing for et meget stort, ufrivillig publikum."
Nå kan det tilføyes at ytre gevinster om gode skolekarakterer forutsetter indre kvaliteter som for eksempel god arbeidsinnsats og selvdisiplin. Språkdannelse er avgjørende i enhver sivilisasjon, fordi ordene gir makt og mening. De er tegnene som binder mennesker og kulturer sammen. Men å danne gagnlige elever som kan bli robuste framtidige samfunnsaktører handler ikke bare om å knekke lese-, skrift-, og tallkoder. Kanskje mest av alt må vi lære dem å mestre seg selv i møte med livet i sin alminnelighet. Vi trenger mange ordkunstnerne og analytikerne i vårt stadig mer globale og digitaliserte samfunn, men hva med å knekke de moralske kodene, de etiske og de estetiske? Er dette verdier og kvaliteter som vårt samfunn ikke trenger lenger? En skole som er orientert mot formalkunnskap vil være en flink skole, men også en trist og grå skole forbeholdt de "skoleflinke". Ifølge Howard Gardner er det den matematiske og lingvistiske intelligensen skolen favoriserer og stimulerer hos elevene, mens andre intelligensområder blir neglisjert. Skolens vinnere blir de verbalsterke og de tallsterke elevene, i tillegg til de som klarer å innordne seg skolekulturens rutiner. Det er da kanskje ikke overraskende at det er jentene som går av med seieren.
Danning versus utdanning
I L-97 står det at: "Opplæringens mål er å ruste barn, unge og voksne til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Den skal gi hver elev kyndighet til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og samtidig overskudd og vilje til å stå andre bi." Vi møter her tydelige formål som er i tråd med et vidt og allment danningsbegrep. Samtidig har skolesystemet pretensjoner om å forberede elevene på det framtidige yrkeslivet når det står i planen, at den har som mål "å forberede de unge til å påta seg arbeidslivets og samfunnslivets oppgaver." Slik fremmer vårt utdanningssystem to klare visjonære oppdragermål: å utdanne til fremtidig yrkesutøvelse og danne mennesker til fremtidig livsmestring.
Å danne mennesker som både er sterke på det fagtekniske og det moralske område, fordrer en oppdragelse som ivaretar det vi kunne kalle for en utdanning og en inndanning. I dag har vi samlet førskolen, grunnskolen og den videregående opplæring under begrepet utdanning, som jeg tror nettopp er en følge av vår sterke vektlegging på formalkunnskap og en instrumentalistisk tilnærming til læring. Det er få rådgivere i skolen som forteller elevene om de indre karakterene som også må utvikles i møte med yrkeslivet. Bjørneboe igjen: "…alle vet at ikke engang karakterene fra universitet eller høgskole kan forutsi et menneskes dyktighet, samvittighetsfullhet, fantasi, offervilje, trofasthet i et yrke. Oppfinnsomhet, mot, selvstendighet, kommer ikke på noe papir, eller eksamensvidnesbyrd."
Begrepet danning kommer fra det norrøne dan/dön som kan oversettes med å kunne. Begrepet går tilbake til antikkens paideia-begrep som handlet om å forme et uferdig kulturelt vesen. Oppdragermålet var knyttet til yrkeslivet, men også til livet i sin alminnelighet (og livet etter døden). Historisk har danningsbegrepet hatt har en nær tilknytning til begreper som pedagogikk, humanitet og oppdragelse, hvor alle henspiller på det å forme menneske, og impliserer en forståelse av at menneske trenger en kulturell oppdragelse for å bli human. Danning var ensbetydende med å bli kultivert i forhold til bestemte danningsideal. Alt fra antikkens klassiske dyder til protestantismens dyder om selvkontroll, renhet og effektivitet, har fungert som slike danningsidealer. I vår tid eksisterer det også en mer kritisk forståelse av danningsbegrepet hvor evne til dialog og diskurs kjennetegner den dannede.
Dyder hos Aristoteles
Begrepet dyd assosieres vanligvis med noe gammelmodig og moralistisk. Dyd eller dygd (gr. areté, lat. virtus og eng. virtues) kommer av det norrøne dygŏ, som betyr å duge, å være dugelig til noe. Begrepet arete var uttrykk for et menneske som var i pakt med sin natur, en som virker på sitt beste. Den dydelige er den karaktersterke, den som får ære og besitter en indre substans eller integritet. Dydene er knyttet til den enkelte på en dypere måte: "At din dyd skal være deg selv og ikke en fremmed, eller en kappe du svøper deg i: det er det sannhetskrav du stiller fra dypet av din sjel, du dydige! Det er sannheten om deg." skriver Nietzsche. Ifølge Aristoteles er dyd først og fremst en livsholdning. Den utgjør sjelsdelen som omhandler holdninger, til forskjell fra sjelsdeler som befatter seg med følelser og evner. En livsholdning som etableres gjennom vanen.
Dydene er, som tidligere nevnt, ikke en medfødt tilstand i menneske, men noe som er nedlagt i menneske som uforløste muligheter. Vi ser at dydsbegrepet samsvarer med danningsbegrepet. Aristoteles så på menneske som et uferdig vesen som trengte tid og oppdragelse til å utvikle og tilegne seg de intellektuelle og moralske dydene. Menneskets sanne natur var for ham den naturen som får mulighet til å modnes; til å bli vis, moralsk og nyttig. Dydene kjennetegnes også ved sin praktiske karakter, hvor den prinsippfaste og vise kommer til uttrykk i de rette og kloke handlingene.
Visdom og rettferdighet i skolen
Visdom og klokskap er noe som vokser fram over tid. Det kan virke som om skolen med sin mer tekniske tilnærming til kunnskap og læring har mistet dette modningsaspektet. Den gode kunnskapen er som den gode vinen; den modnes over tid. Både skolen og samfunnet ellers er underlagt den raske tiden. Vi trenger pauser i skolen som ellers i livet. Disse pausene er også viktige "danningsrom", ikke minst i forhold til sosial læring. Kulturfilosofen Grigorij Solomonitsj Pomerants hevder at dersom skolen skal forberede ungdommen for det reale livet, kreves det at elevene øver seg i de kontemplative pausene.
Rettferdigheten var en hoveddyd blant grekerne. Aristoteles hevder at det er den største dyden fordi den er rettet mot det praktiske liv, og mot nesten. Våre nye reformer her begynt å ta på alvor at elever lærer ulikt og at det finnes flere typer intelligens. Nye læringsstiler og læringsstrategier utvikles og tas i bruk, og markerer et oppgjør med den misforståtte likhetstanken som har regjert i norsk skole, hvor likeverd og likhet er blitt oppfattet som synonyme begreper. Likhetstanken tar verken de svake eller de flinke på alvor, i stedet står den i fare for å produsere gjennomsnittsmennesker.
Mot.no
Dyden "mot" er ikke på mote i vår tid. Vi får assosiasjoner til våre nasjonalromantiske dydsidealer om de sunne, harmoniske og glade barna. Det hender likevel at ordet dukker opp i vår tid, og da helst når noen har utført en heltemodig handling, men mot handler om så mye mer enn ekstraordinære heltehandlinger. Motet handler fofr. om å tørre å møte livet. Det handler om å stå oppreist når det butter imot. Mot er synonymt med mot-stand, om å holde stand når ting begynner å bli vanskelig. Moter også navnet på en interesseorganisasjon somarbeider inn mot skolene, og som ønsker å bevisstgjøre ungdommen til å foreta selvstendige livsvalg. På deres nettside (mot.no) står det: "Mot er den viktigste egenskapen et menneske har." Deres filosofi bygger på grunnverdiene: "mot til å leve, mot til å bry seg og mot til å si nei". Mot, i likhet med andre indre kvaliteter, handler om hardt arbeid. Det finnes ingen lettvinte løsninger til den indre styrke, eller til de gode ytre karakterene. Mot handler dypest sett også om å bry seg om andre, om å være ærlig og ekte, og å "være seg selv" til tross for den massive konformiteten som barn og unge opplever.
Aristoteles skriver om motet: "Med hensyn til frykt og selvtillit er motet en mellomting. […] den som har overdreven selvtillit, er overmodig, og den som har overdreven frykt eller for liten tillit, er feig." De sindige og vennlige er mennesker vi ser opp til. De er behagelige å være sammen med fordi de er til stede i ditt liv. De erobrer ikke rommet og tiden, men holder seg litt i bakgrunnen uten å være utydelige. Dyder som sindighet, gavmildhet og vennlighet er alle slike middelveier; balanseorganer for å holde menneskets fornuft og lidenskap i et rett innbyrdes forhold, alle uttrykk for prinsippet om "den gylne middelvei". Her kommer også dyden om måtehold inn. Dersom dagens elever ikke lærer seg verdien om nøysomhet blir de fort bortskjemte. Da klarer de ikke å sette pris på sin velstand. Aristoteles’ middelvei er en grunnholdning som gjelder mange forhold i livet.
Kjenn deg selv!
Kanskje elevenes overordnete dannelsesmotto burde være: "Kjenn deg selv!" Gardner er inne på dette når han hevder at det viktigste intelligensområde man bør utvikle hos eleven er den intrapersonlige, om viktigheten av å bygge opp en realistisk og trygg selvoppfatning. Å bli kjent med sine indre stormer er kanskje viktigere enn å bli kjent med de ytre. "Det er meget lettere å se til høyre og venstre enn å se inn i seg selv", sa Kierkegaard.
L-97 bruker ikke benevnelsen dyder, men taler i stedet om personlige egenskaper basert på kulturens moralske fellesgods. Den taler om ulike evner, egenskaper og holdninger. Det stilles strenge målkrav til at elevene skal lære å begrunne sine etiske handlinger. Dette er en målsetning som er i tråd med moderne pedagogisk og moralsk tenkning hvor den fremadskridende refleksjonen og diskursen blir redskap for moralsk dannelse. Refleksjon og dialog i skolen vil være avgjørende i møte med dydene, men dersom tilnærmingen begrenser seg til kognisjon mister vi den viktigste forutsetningen for å kunne utvikle karaktersterke elever; at dydene har sin forankring i virkeligheten.
Det er til nå tegnet et nokså dystert bilde av den norske skolen og dens sterke preg av formell vurdering og opptatthet av tall og bokstaver. Man kan få inntrykk av at tiltak som er med på å fremme indre karakterer hos elevene, er fraværende i norsk skole. Det er selvsagt ikke tilfelle. Skolene kan inneha flere ulike sosialpedagogiske tiltak med det formål å styrke elevenes "indre kompetanse". Samtidig kan det virke som at jo høyere opp i utdanningssystemet man kommer, jo mindre vektlegges slike tiltak, sannsynligvis noe som nettopp skyldes økt "vurderings- og pensumpress".
Tenk om vi fikk en framtidig skole som tørket støvet av de antikke dydene og som samtidig klarte å legge en demper på den målstyrte og teoretiske skolehverdagen. Da ville vi fått en skole som var opptatt av å danne både fagsterke og karaktersterke mennesker.
