Når ordvalg blir verdivalg

I virket som tillitsvalgt er det ikke alltid lett å balansere ordene. Om administrasjon og politikere skal forstå hva vi mener, må vi bruke deres terminologi i drøftinger. Samtidig må vi passe på at vi ordlegger oss klart i møtet med medlemmene våre.

Heldigvis synes jeg vi har vært flinke til å bruke begreper riktig i Utdanningsforbundet, men vi har også hatt litt for lett for å adoptere nye begreper uten å reflektere godt nok over hvordan begrepene forstås av dem vi drøfter og diskuterer med.

På det siste representantskapsmøtet i Utdanningsforbundet ble det en diskusjon om språkbruken i forbundet vårt. Utgangspunktet var vår egen bruk av HR-begrepet. Personlig var jeg positiv til begrepet da jeg hørte det første gang, jeg trodde det stod for Human Relations, og at det gjaldt å skape trivsel på arbeidsplassen. Jeg ble raskt korrigert, Human Resources er det riktige navnet. Det ble sagt fra talerstolen at det er en nordisk tradisjon innenfor personalbehandling som støtter opp om vår politikk bedre enn HR-tradisjonen. Mens personalavdelingen var en slags buffer mellom ledelsen og medarbeiderne, er HR en del av ledelsen. Men det ble også understreket at vi er fornøyde med personalbehandlingen innad i organisasjonen. Poenget var assosiasjonene begrepet gir, gitt erfaringene fra arbeidslivet ellers. Det er kanskje ikke likegyldig om vi har en HR- eller en personalavdeling? Jeg ønsker uansett diskusjonen om språkbruk velkommen.

Hanne Fehn fra sentralstyret trakk frem et annet begrep vi ofte bruker, nemlig «utdanningsløpet». Er utdanning et løp eller et race, og hva gjør dette begrepet med vår holdning til utdanning? Jan Tore Sanner (H) var på politisk kvarter bekymret for at Martin Henriksen (AP) ville senke læringstrykket i skolen. Om vi erstatter ordet «trykk» med «press» ser vi at det ikke er langt fra plussord til minusord, læringspress er det vel ikke mange i skolen som mener fungerer.

På et møte jeg deltok i, forsøkte jeg å være morsom ved, etter fattig evne, å tulle med begrepsbruken. Jeg sa at «det er viktig å være innovativ i forhold til relevante initiativ». En meningsløs setning. Ingen reagerte, men sa seg snarere enige.

Heldigvis har vi fremdeles elever i skolen, ikke brukere. Og de som står på venteliste til barnehager og videregående skoler, er fremdeles barn og unge, ikke «biomasse». Ifølge Arne Klyve og Jon Severud i «Ordbok for underklassen», ba et helseforetak sine institusjoner om å innrapportere biomasse. Det helseforetaket mente, var antall pasienter på venteliste.

Det er også etter min mening vesensforskjell på en rektor og en resultatenhetsleder. Resultatsenhetslederbegrepet tar søkelyset bort fra fag og pedagogikk og over mot det som kalles New Public Management, som nå kanskje burde få navnet Old Public Management. På samme måte er begrepet kvalitet i skole og barnehage knyttet til styringssignaler, administrasjon og det tellbare og målbare når politikere og byråkrater bruker det. For oss som jobber i sektoren er kvalitet knyttet til fagene og møtet med barna og elevene.

I begynnelsen var Ordet, står det i en mye lest bok. Ordet kan skape handling. Derfor er det viktig at vi diskuterer og tenker over vår bruk av ord i vårt virke, som profesjon og som tillitsvalgte.