— Staten må overta ansvaret for de tradisjonelle håndverksfagene

Kolle Grøndahl mener de små og verneverdige håndverksfagene er så spesielle at de må særbehandles. Mange av fagene vil bli borte dersom ingenting gjøres, sier hun og forankrer behovet for særbehandling i Norges forpliktelser knyttet til UNESCOs immaterielle kulturarvkonvensjon.

– Fagene må gis større plass

– Etter Kunnskapsløftet, i årene 2007 til 2014, var det bare 190 som tok fagbrev blant de 42 fagene. Dette er altfor få, sier Kolle Grøndahl til Yrke:

– Takket være noen få ildsjeler holdes disse fagene fortsatt ved like. Fortsetter vi med dagens system, står flere av de tradisjonelle håndverksfagene i fare for å dø ut.

Hun har ledet Yrkesfaglig utvalg for immateriell kulturarv og verneverdige fag, som går inn for at antallet som tar fagbrev, minst må dobles.

– Hvordan i all verden skal dere få til det?

– Ja, det kan høres ambisiøst ut, men det er ikke umulig. Utvalget foreslår tre viktige grep, sier Kolle Grøndahl, som nå er styreleder i Norsk Kulturarv:

– Staten overtar både det faglige og økonomiske ansvaret for fagene.

– Landet deles opp i fire-fem regioner hvor det etableres små organisatoriske enheter i regionene som vi kaller tradisjonelle håndverkssentre med to til fire ansatte. Disse sentrene skal knyttes til virksomheter som allerede eksisterer, slik at det skapes synergier. Sentrene skal administrere og bistå alle som ønsker opplæring i tradisjonshåndverk i sin region.

– Fagene må gis større plass i barnehagene, i grunnskolen, bli en del av tilbudet på SFO og i den kulturelle skolesekken. I dette ligger også en stipendiatordning som kan bidra til at tradisjonsbærere møter barn og unge og derigjennom er rollemodeller for fremtidige håndverkere.

Staten

Kolle Grøndahl mener forslagene kan gjennomføres raskt og at de ikke koster mye i antall kroner.

– Vi trenger rask fremdrift, hvis ikke dør kua, sier hun.

– Men hva kan staten oppnå som ikke fylkeskommunene oppnår i dag?

– Hovedutfordringen er at ansvaret i dag er fordelt på altfor mange hender, det vil si 19 fylkeskommuner. I tillegg gis det opplæring over kortere og lengre tid av studieforbund, bransjer, interesseorganisasjoner, private skoler, folkehøyskoler, fagskoler med flere. Ingen har en helhetlig oversikt over hvilke tilbud som gis. Fylkeskommunene dimensjonerer etter behov når de legger planer for sine tilbud. Og hvis fagene ikke er etterspurt, gis det heller ikke tilbud. Langsomt, men sikkert har de tradisjonelle håndverksfagene forsvunnet som fagtilbud i videregående skoler, sier hun.

Utvalget ser for seg levende håndverkssentre.

– Sentrene skal ikke drive undervisning, men de skal administrere, koordinere, få til samarbeid. De skal pleie klyngene som er i sin region. Og de skal ha en oversikt over hvor det fins tilbud, så sentrene må samarbeide med hverandre. Kommer det for eksempel en fra Kirkenes som vil ta fagbrev som gjørtler, og det tilbudet ikke finnes i Nord-Norge, ja da skal de henvise ham til et sted der det fins, eksemplifiserer Kolle Grøndahl.

Utvalget foreslår også at det opprettes et koordineringsledd i Utdanningsdirektoratet for sentrene.

– Heller ikke dette leddet skal være stort, kanskje fire-fem personer. Kontoret skal bestemme hvor de regionale sentrene skal ligge, samt sørge for virkemidlene til sentrene. De regionale sentrene skal kunne organisere seg ganske fritt, bare de gjør jobben. Styringen av de regionale sentrene kan skje gjennom årlige tildelingsbrev, sier hun.

Kolle Grøndahl understreker at de som ansettes på sentrene, skal være tilretteleggere og nettverksbyggere, de skal verken undervise eller forske.

– Dette blir hard, men morsom jobbing for å få flere til å ta utdanning i tradisjonelle håndverksfag, sier hun.

– Et slags utvidet opplæringskontor?

– Ja, akkurat. «Kulturringen» i Akershus kan være en god modell, men vi foreslår at regionssentrene skal ha enda flere oppgaver.

Tradisjonelle

Kolle Grøndahl vil også gi fagene navnet tradisjonelle håndverksfag.

– Små, verneverdige fag har neppe tilstrekkelig tiltrekningskraft på ungdommene, sier hun. Dessuten brukes begrepet tradisjonelle håndverksfag i UNESCO-konvensjonene.

Når det er sagt, ser styrelederen i Norsk Kulturarv absolutt ikke bare for seg ungdommer i utdanningene.

 – Dette er fag som i stor grad tiltrekker seg voksne som allerede har et fagbrev. Statistikken forteller at to tredeler av dem som tar fagbrev i et tradisjonshåndverk, er eldre enn 25 år. Derfor må utdanningen være fleksibel. Jeg ser for meg at utdanningen ofte starter rett i lærebedrift, med god støtte av det regionale senteret og med gode tilskuddsordninger, sier hun.

For å få flere unge til å velge de tradisjonelle fagene, mener utvalget at fagene må bli basisfag.

– Håndverksfagene er jo ikke basisfag i grunnskolen. Vi registrerer at skolekjøkken, håndarbeidssaler og sløydsaler blir lagt ned eller ikke bygget, og at verktøyene mangler. Utstyret er forskjellig, kunst og håndverk dreier seg ofte om at elevene sitter og limer og klipper et eller annet. Vi er nødt til å stimulere barn. Og lærerne må ha interesse for dette, sier hun.

– 16-åringen vet ikke hva tradisjonelle håndverksfag er. De er vant til datamaskinen. Og altfor ofte hører vi om noen som har hatt lyst til å begynne med håndverk, som får råd som: «Det må du ikke finne på, – da får du ikke noe jobb eller – det blir aldri noen økonomi i det.». Så lenge lærerkorpset og rådgiverne ikke vet bedre enn det, blir det i hvert fall ikke noen ordning på dette. Vi må utdanne lærere og rådgivere i og om fagene og inspirere tradisjonsbærerne til å formidle sin kunnskap, sier Kirsti Kolle Grøndahl.