Lærernes etiske råd bør videreføres – dette bør gjøres bedre

Lærerprofesjonen fortjener et etisk råd.

Vi har i vår utredning konkludert med at rådet bør videreføres. Hva er så argumentene våre? Det ene poenget, som ingen etter det vi er kjent med er uenige om, er at den daglige utøvelsen av læreryrket rommer mange små og store etiske dilemmaer. Det kan handle om alt fra konkrete problemstillinger knyttet til bruk av digitale læremidler i undervisningen og hensyn til personvern, til bredere spørsmål knyttet til prinsipper om rettferdighet, sjanselikhet, åpenhet og ansvarlighet i utdanningssystemet vårt. Vi har brukt vurderingsfeltet som et eksempel på et felt der det er mange etiske dilemmaer som i det offentlige ordskiftet ofte er forkledd som en kamp mellom ensidige og entydige standpunkt.

Eksempler på sentrale spørsmål er: Skaper regionale og lokale forskjeller i vurderingspraksis forskjeller (for eksempel målt i karakterer) som undergraver sjanselikheten til elevene? Medfører økt fokus på testing en type konkurranse mellom skolene som gjør at elevens læring blir undergravet? Blir elevene brukt som midler for å tilfredsstille eksterne mål som for eksempel prestisje og søknadstall? Er det etisk forsvarlig å bruke tester vi ikke har god nok kjennskap til kvaliteten på? Er det etisk riktig å la være å ta i bruk informasjonen fra ulike vurderingsformer?

Det andre poenget er at mange av disse dilemmaene er vriene, både når det gjelder hva vi skal tenke om dem og hvordan vi konkret skal håndtere dem. Hvordan de skal håndteres er som oftest et spørsmål om hver enkelt lærers praktiske dømmekraft. Dette handler om å bruke skjønn, det vil si at hvordan dilemmaene best skal løses ikke kan leses direkte ut av bøker om etikk, opplæringsloven, eller lærerprofesjonens etiske plattform – ei heller av en uttalelse fra lærerprofesjonens etiske råd, for den del. Men vår praktiske dømmekraft kan være mer eller mindre informert, mer eller mindre gjennomtenkt. Da er det en fordel for oss om noen tenker gjennom etiske dilemmaer på en systematisk måte hver enkelt av oss ikke er i stand til, fordi vi mangler tid, ressurser eller kunnskap. Dette er begrunnelsen for etikk som kunnskapsfelt. Og det er begrunnelsen for anvendt etikk på så mange områder: Innen forskning har en ikke bare forskningsetiske retningslinjer, men også forskningsetiske råd og forskning på forskningsetikk. Medisinsk etikk er utviklet som tungt forskningsfelt, Legeforeningen har sitt etiske råd som foretar sine egne vurderinger uavhengig av skiftende politiske signaler etc.

Profesjonsetikk er for oss noe mer og delvis noe annet enn den faktiske håndteringen av etiske problemstillinger i våre daglige yrkesliv. Profesjonsetikk, slik vi definerer det i vår evaluering, er en del av anvendt etikk i den forstand at etiske teorier, begreper og argumenter anvendes på konkrete etiske spørsmål som reises i profesjonene. Profesjonsetikk er en systematisk og prinsipiell analyse av etiske problemer som kan oppstå i profesjonell praksis, som elevenes eller lærernes «autonomi», taushetsplikt, personvern og varsling. Profesjonsetikk er altså, slik vi ser det, et særegent kunnskapsfelt. Vi er alle hverdagsetikere, men for noen er altså etikk en hovedbeskjeftigelse som gjør dem spesielt egnet til å foreta etiske overveielser. 

Dette betyr også at vi i evalueringen har vært særlig opptatt av den informerende rollen som lærerprofesjonens etiske råd kan og bør ha. Dette er viktig for å få frem de prinsipielle sidene ved en sak, og det kan også være modellerende for hvordan lærere kan jobbe med etiske dilemmaer lokalt. Den informerende rollen blir således minst like viktig å ivareta som den rådgivende funksjonen. Vi mener også at rådet bør være tydelig på å skille mellom hva som skaper etiske dilemmaer og hva det etiske dilemmaet består i. Dette er kanskje særlig viktig i et politisert felt som utdanningsfeltet. Selv om politiske og styringsmessige aspekter ved utdanningsfeltet kan generere mange viktige etiske problemstillinger, så er det viktig å skille mellom en etisk og en politisk tilnærming til dem.

Kritikk av kritikerne

Med dette utgangspunkter er vi kritiske til dem som er prinsipielt imot profesjonsetiske råd. Tormod Korpås går i intervju i Utdanningsnytt ut med kritikk av rapporten vår for mangel på kritiske stemmer. Han har litt rett, men mest feil. Det er riktig at vi ikke har intervjuet han eller andre som er kritiske til selve ideen om et slikt råd, men vi refererer relativt utførlig til den type kritikk, og vi framfører argumenter mot den forståelsen han og andre har. Korpås mener at «profesjonsetikken hører profesjonen til, og at etikken bør utvikles av og i lærerkollegiet, gjerne ved den enkelte skole.» Dermed mener han at «et slikt råd er overflødig».

Vi er nok enige med Korpås i at etikk bør utvikles av og i lærerkollegiet, men ikke i at etikken bør har sitt eneste utspring i praksis. Vår forståelse av profesjonsetikk er altså at dette er et særegent kunnskapsfelt som viser utover lærernes ordinære kunnskapsbase, og at lærere, som andre profesjoner, kan og bør ha nytte av at deres daglige yrkeslivsdilemmaer (som blant annet har sitt utspring i at de har en maktposisjon overfor elever og deres framtid), også informeres av det utsideblikket en systematisk etisk drøfting innebærer.

Det er altså vår vurdering at med etableringen av Lærerprofesjonens etiske råd har Utdanningsforbundet gjort et riktig og framtidsrettet valg. Og vi mener at de andre lærerorganisasjonene bør kjenne sin besøkelsestid og gå inn med støtte til og medvirke til utviklingen av rådet.

Hva kan gjøres bedre?

Det følger av vår forståelse av profesjonsetikk at et etisk råd bør være sammensatt av personer med kompetanse i etikk, det vil si evne til å beskrive, analysere og vurdere profesjonsetiske spørsmål på en klar, konsistent og prinsipiell måte. Etikere finner vi innenfor flere disipliner, som filosofi, teologi og pedagogikk, og vi foreslår at den etiske kompetansen styrkes noe i selve rådet. Videre bør selvsagt rådet bestå av personer som har kunnskap og erfaring fra læreryrket. Den type erfaring og kompetanse handler både om evne til å identifisere sentrale etiske problemstillinger, og om dømmekraft når det gjelder spørsmålet om hva det innebærer å håndtere etiske dilemmaer i praksis.

Samtidig er det begrenset hvor stort et råd kan være for å virke operativt og effektivt. Vi foreslår derfor at en vurderer å etablere en referansegruppe med bred basis i læreryrket på ulike nivå, som både gir innspill til saker som skal tas opp og kan fungere som et korrektiv til rådet. Vi mener også at rådet bør finne måter å involvere barn og unge på.

I utredningen har vi i første rekke diskutert hvordan det etiske rådets informative og rådgivende rolle kan styrkes. Vi tror at noe det viktigste et etisk råd kan gjøre for å fylle disse rollene, er å styrke kvaliteten på selve belysningen av etiske dilemma. Etiske dilemmaer er kjennetegnet av at de ikke har entydige svar, vi er stilt overfor handlingsalternativer som alle medfører at noen viktige verdier og hensyn prioriteres ned i forhold til andre verdier og hensyn som vi finner mer tungtveiende. I en samtid der heller ikke lærerne og skolen unngår polariserte skyttergravskriger, er trolig en slik rolle viktigere enn noen gang. Og vi kommer med noen forslag til hvordan den informerende rollen kan styrkes, og vi utfordrer noen ideer om rådets autonomi og representativitet som vi oppfatter kan være til hinder for å styrke denne rollen: Autonomi er ikke så mye noe en har, som noe en tar, der en ikke bare tolererer, men stimulerer til kritisk meningsbrytning, for eksempel mellom rådet og Utdanningsforbundet/lærerorganisasjonene. Og representativitet handler i denne sammenheng mindre om at alle berørte parter er involvert i en drøfting, enn om at alle relevante og tungtveiende synspunkt må være med i drøftingen.

Vi har i evalueringen i liten grad gått inn på om, eller på hvilken måte, rådet kunne inntatt en beslutningstakende og sanksjonerende rolle. Det er blant de områder vi ser vi kunne vært kommet lenger, det samme gjelder behovet for systematisk gjennomgang av de økonomiske og administrative ressursene til rådet, gitt våre forslag.

Dette er samtidig diskusjoner som bør tas i åpne og kritiske forum framover. Framdriften i den diskusjonen er nok litt avhengig av om vi klarer å få oppklart hva den prinsipielle uenigheten om behovet for et profesjonsetisk råd består i. Er det en skinnuenighet, eller er den reell, basert på ulike kunnskapssyn om hva profesjonsetikk er og bør være?  

• Oddgeir Osland, Sølvi Mausethagen, Torbjørn Gundersen og Lars Erik Larsen, Senter for profesjonsstudier, OsloMet.