Refleksjoner rundt læreplanen og vurdering i kroppsøving i videregående opplæring

Læreplanen i kroppsøving i videregående opplæring er delt inn i tre hovedområder: Idrett og dans, Friluftsliv og Trening og livsstil. På VG1 består faget av ti kompetansemål, på VG2 sju og på VG3 åtte. På alle trinn er faget lagt opp med to timer undervisning per uke.

Flere av målene i læreplanen er krevende å arbeide mot innefor fagets timetall og rammer. Ved Gjøvik videregående skole har vi det siste året brukt mye tid på hovedområde Friluftsliv. Høsten 2009 forsøkte vi oss på et opplegg der læreplanmål fra naturfag og kroppsøving ble kombinert. Ca 100 elever ble skysset i buss til et egnet friluftsområde og en hel dag ble satt av til arbeidet med de to fagene. Om vi kan forsvare tidsbruken for videre forsøk og om opplegget kan skaleres opp til å gjelde over 1000 elever er usikkert.

Andre mål er enklere å forholde seg til. Når det gjelder dans på VG1 heter det for eksempel at "eleven skal kunne praktisere danseformer fra ulike kulturer." Det er et mål som i formen likner formuleringer fra læreplaner i mer teoretiske fag ("eleven skal kunne drøfte, vurdere, reflektere…").

Det som jeg finner mest utfordrende i læreplanen gjelder kravene rundt hovedområde Idrett og dans: På VG1 heter det at "eleven skal kunne utvikle ferdigheter i individuelle idretter og lagidretter." Dette videreføres på VG2 med at eleven skal "videreutvikle" ferdighetene. Dette er i teorien svært gode formuleringer som tar høyde for at elever er forskjellige. Faktorer som for eksempel talent, vekt, høyde og styrke vil ha mye å si for hva en elev kan prestere i både individuelle idretter og lagidretter. Når fokuset i læreplanen rettes mot utvikling stiller det alle på lik linje: Alle, uansett nivå, kan utvikle og videreutvikle ferdigheter.

Ut i fra disse målfomuleringene blir den store utfordringen for kroppsøvingslæreren: Hvordan måle utvikling av ferdigheter? På de fleste møter med andre kroppsøvingslærere jeg har deltatt på, der tema har vært vurdering, har diskusjonen stort sett dreid seg om hvilke objektive prestasjonsmål som bør gjelde? "Hvor skal vi legge lista for en 4 på cooper-testen og hvor høyt må man hoppe for en 5?" Av og til har også ønsket om felles karakterkrav på fylkesnivå, eller aller helst på nasjonalt nivå, blitt ytret. Disse diskusjonene er, etter min oppfatning, uvesentlige og basert på en tolkning av læreplanen som er i strid med intensjonen bak målene. Hvis det man skal måle er utvikling av en ferdighet kan man ikke knytte karakterer opp mot enkeltprestasjoner på denne måten. Det vil ikke være relevant å vurdere for eksempel en elev som løper 3200 meter på en cooper-test. Det er kun en prestasjon i et "øyeblikk" og et utgangspunkt for videre arbeid og trening. Når den samme eleven åtte måneder senere, la oss si uka før karakterene skal settes i juni, kun greier å løpe 2800 meter skal derimot forholdet mellom disse prestasjonene være gjenstand for vurdering: I hvilken grad kan man si at eleven nå har kompetanse til å "utvikle/videreutvikle ferdigheter," i dette tilfellet kondisjon?

Vurderingsdilemmaet skissert over kan være vanskelig å ta stilling til. Eleven løp jo kortere mot slutten av perioden og da er vel det et uttrykk for at kompetansen i forhold til å utvikle/videreutvikle kondisjon er svak? Vil det si under middels på karakterskalaen? På den annen side er nok både 3200 og 2800 meter lenger enn det de fleste vil greie og det vil kanskje virke urimelig for noen at det ikke vurderes til noe over middels? Hva om eleven hadde vært plaget av sykdom før det siste løpet? Sykdom kan ramme alle og er man uheldig kan det gjøre at man, på tross av forbedret kompetanse, presterer dårligere enn tidligere. Hva om dette kompenseres med for eksempel refleksjonsnotater der eleven gis anledning til å vurdere egne prestasjoner i lys av gjennomført trening og andre rammefaktorer? Kan det veie opp for et svakere løp? I så fall, betyr det at en elev kan "skrive" seg oppover på karakterskalaen og på den måten dekke over manglende trening? Hva med motvind og medvind? Hva med eleven som holder igjen litt på det første løpet for lettere å kunne vise framgang (altså, utvikling/videreutvikling av ferdigheter) til det neste? Jeg er forundret over at disse aspektene ved vurdering i kroppsøving ikke oftere er gjenstand for diskusjon blant faglærere og skoleledere.

På VG3 er ordlyden i hovedområde Idrett og dans noe annerledes. Det som på VG1 og VG2 har gått på "utvikling" og "videreutvikling" av ferdigheter skal nå lede fram til at eleven "mestrer" én lagidrett og én individuell idrett. I utgangspunktet virker dette som et greiere mål å forholde seg til når det gjelder vurdering. I hvilken grad en elev mestrer en idrett kan kanskje måles mer objektivt med stoppeklokke og målebånd? I følge Utdanningsdirektoratets (UDIR) veiledning til læreplanen er det ikke slik. Her uttaler de tvert i mot at "[å] mestre en idrett [ikke er] det samme som å prestere i en idrett". Videre skriver de at mestringsbegrepet i denne sammenheng går ut på at "(...) eleven må utvikle kompetanse slik at idretten kan utøves ut fra de krav idretten stiller, og ut fra idrettens vanlig kontekst." Jeg blir noe forvirret over begrepsbruken her. Er det ikke nødvendig å prestere i særlig grad i en idrett for å få en god karakter? Betyr å ha kompetanse til utøve en idrett ut i fra idrettens vanlige kontekst at man på tross av dårlige ferdigheter i en idrett kan få en god karakter om man kjenner til og kan utføre for eksempel relevante treningsprinsipper, teknikker og samspilløvelser? Ta et tenkt eksempel: Hvis lagidretten som skal vurderes er fotball, hvordan ville Egil "Drillo" Olsen blitt vurdert? Mange vil hevde at han utvilsomt har stor kompetanse til å utøve idretten ut i fra de krav den stiller. Ferdighetsmessig vil det vel derimot skorte en del, men så lenge det å prestere ikke er en del av mestringsbegrepet, slik UDIR virker å se det, teller dette kanskje ikke inn? Eksempelet med landslagssjefen er kanskje søkt i manges øyne, men jeg mener det belyser noe prinsipielt: Hvordan tolke UDIRs operasjonalisering av det "å mestre". Presiseringene i veiledningen framstår for meg vanskelig tilgjengelige.

I samme dokument presenterer UDIR også eksempel på kjennetegn på elevens måloppnåelse rettet inn mot en lagidrett på VG3. De opererer her med fire variabler der eleven kan vurderes til å ha lav, god og meget god måloppnåelse (se figur 1.1).