Nå er det tariff igjen!

* Roar Ulvestad er lektor i norsk og hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet Bergen.  

Repetisjonen er at vi blir minnet på hvor mange arbeidsgivere vi egentlig har, og hvor lite samstemte de er i sine styringssignaler. Vi har et sentralt politisk styre som fremsnakker kompetanse, lektoren og «Superlæreren», og vi har KS, som tydeligvis har helt andre forestillinger om kompetanse og hvordan denne skal verdsettes.

Det å satse på kompetanse og satse på lektoren slik at flere motiveres for å både stå i yrket og velge yrket er ikke gratis. Når vi i årets forhandlinger som lektorer blir tilbudt et kronetillegg som omregnet i prosent gjør oss til de det satses minst på, er dette et veldig konkret signal om underkjenning. Et signal som er i direkte opposisjon til det fokuset på kompetanse som sittende regjering har hatt i hele sin regjeringstid.

Det er fryktelig frustrerende at det ikke etter hvert utvikles et samspill mellom arbeidsgiverleddene våre, slik at det blir et samsvar mellom liv og lære, eller i dette tilfellet: krone og lære. Jeg har streiket før, og streiker gjerne igjen for at lektorene skal ha den samme prosentvise lønnsutvikling som andre. Vi skal ha et rettferdig lønnssystem som gir oss uttelling for kompetanse og ansiennitet, og hvis ikke mer utdannelse gir mer lønn, vil naturlig nok rekrutteringen svekkes. Det har vi ikke råd til i en tid med lærermangel.

Det som er nytt av året, er et lønnspolitisk sammenbrudd i Skolenes landsforbund. En organisasjon som alltid har flagget verdier som fellesskap og solidaritet, og som har vært en god medspiller og aktør for å opprettholde og utvikle et sentralt kompetanselønnssystem som gir en rettferdig og oversiktlig beregning av lønn for den enkelte. I mitt ikke så veldig stille sinn, spekulerer jeg på om de har kollapset fordi de har fått beskjed fra LO om å gjøre det, i og med at avtaleutkastet tilgodeser sykepleierne såpass sterkt som det gjør. LO legger nok mer vekt på over 80.000 fornøyde sykepleiere enn om SL blir mellomfornøyde. SL spiser nok de kamelene de får beskjed om, og smiler så godt de kan etterpå.

En av hovedmotivasjonene mine for å være organisert i Utdanningsforbundet er kompetanselønnsholdningen til organisasjonen, som jeg ser på som den største garantisten for en trygg og konkurransedyktig verdi- og prissetting av det yrket jeg har valgt.

I en leder på Skolenes landsforbunds hjemmesider står det at de «stødig jobber med å jevne ut urettmessige forskjeller mellom lønnsstigene blant våre medlemsgrupper på skolene.»

Vel, denne stødigheten har de solgt på billigsalg. De har akseptert et gunstig kronetillegg for kjernemedlemmene sine, i bytte mot en fremtidig destabilisering av hele kompetanselønnssystemet, gjennom å forplikte seg til lokale forhandlinger i hovedtariffoppgjøret i 2020.

Hadde de sett på historikken for sine kjernemedlemmer, allmennlærerne, er dette en gruppe som historisk ikke har kommet så veldig godt av lokale forhandlinger. Stort sett har de fått under pro rata, og det er rimelig overspent å tro at vi plutselig skal få en lokal forhandlingskultur som tilgodeser denne gruppen i større grad.

Professor Bård Kuvaas, forsker ved BI, har gjennomført en stor undersøkelse om lokal lønnsdannelse og ulike prestasjonsbaserte lønnssystemer. Han konkluderer med at:

«Det beste rådet når det gjelder lønnsspørsmål, er å betale sine medarbeidere på en måte som oppfattes som tilstrekkelig rettferdig og konkurransedyktig. Deretter bør man gjøre alt som kan gjøres for å få medarbeiderne til ikke å tenke på lønnsspørsmål når de utfører arbeidsoppgaven sine, men på kundene og brukerne, produktene eller tjenestene.»

«Rettferdig» og «konkurransedyktig» er for meg et sentralt kompetanselønnssystem med helt marginal bruk av lokale tillegg. Det er et system som gir en god lønn basert på kompetanse og ansiennitet, som ikke vil variere fra arbeidssted til arbeidssted, kommune til kommune eller fylke til fylke. I går snakket jeg med en lektor under videreutdanning som nylig har takket ja til en ny jobb, som innebar en lønnsnedgang på 30.000 kroner, fordi hun ikke fikk med seg de lokale tilleggene. Etter en samtale om lønnspolitikk er det ikke usannsynlig at Lektorlaget får et medlem mindre.

Å selge sjela til lokal lønnsdannelse er å akseptere kaos og urettferdighet, og å pålegge lokale tillitsvalgte et formidabelt merarbeid for å arbeide frem lokalt den rettferdigheten som vi lett kan regulere fra sentralt. Denne sjela har SL solgt for et kronetillegg som ser forlokkende ut her og nå.

Lokal lønnsdannelse som fungerer, er avhengig av objektive og etterprøvbare kriterier, det vil si det stikk motsatte av det som populært blir omtalt som «trynetillegg». Dette er også noe som professor Kuvaas har sett på i sin evaluering av ulike former for lokal lønnsdanning. Han skriver:

«En underkommunisert utfordring med belønningsformer hvor størrelsen på belønningen er basert på at ledere evaluerer arbeidstagernes prestasjoner, er i hvilken grad arbeidstagerne opplever ledernes evalueringer som legitime, og ikke et uttrykk for «trynetillegg». Når det gjelder sistnevnte, viser en metaanalyse av mer enn 11 500 evalueringer at mer enn 60 prosent av variasjonen i evalueringene kan forklares av i hvor stor grad lederen liker medarbeideren.»

Lokal lønnsdannelse må nødvendigvis knyttes til forhold ved den enkelte arbeidstaker. Ved å si ja til at en tredel av lønnsmassen skal gå til lokale forhandlinger, sier SL velkommen til trynetilleggene. De som er flinke til å kjøre brystkassa frem med snikskryt og åpenskryt og klappe ledelsen med hårene, kan da regne med saftige lønnshopp.

De andre, som fokuserer på kjerneoppgavene med en mer diskret tilnærming, må regne med å leve med en lønnskultur definert av mangel på rettferdighet og etterrettelighet. På sikt vil det uten tvil gjøre noe negativt med fellesskapet på den enkelte skole. Svekker vi lærerfellesskapet, svekker vi i neste omgang elevenes læringsfellesskap. Jeg er glad for å være i en organisasjon som ikke vil dette, og som ikke selger framtida til lokal lønnsdanning for litt velvære i form av kronetillegg her og nå. Jeg håper forhandlingsdelegasjonen i SL er gode og varme i buksa. Jeg hører sildrelyden og håper at varmen holder helt til 2020.

Med en utvikling i retning av mer lokal lønnsdanning utvikler vi oss vekk fra å bruke streik som virkemiddel. Uten dette mektige våpenet, vet vi at lønnsutviklingen vil korrumperes til alles kamp mot alle. At et LO-forbund skulle stille seg langt framme i rekkene for den fagforeningsknusing som lokal lønnsdannelse vil føre til i ytterste konsekvens, den så jeg ikke komme.

Lektorlaget sin holdning til lønnsdannelse har jeg vent meg til over tid, og jeg bruker ikke unødig plass på å kommentere den. De vet nok ikke bedre. At det plutselig skal komme et hopp i læringskurven der er vel like sannsynlig som at Henrik Ibsen plutselig får puls igjen. Avstanden mellom lektorlønnen i skole med sentral lønnsdannelse og lektorlønnen på universitet- og høyskole der de har lokal lønnsdannelse varierer mellom 50.000 og 130.000 kroner. Likevel er lokal lønnsdannelse den hellige gral for Lektorlaget. Ønsketenkningen har nok kilt seg permanent fast i fiberne på cordfløyelsjakkene. God bedring.