Saba vs. Thomassen

• Førsteamanuensis i dokumentasjonsvitenskap (bibliotekarutdanning) ved Universitetet i Tromsø.
• Har undervist ved Høgskolen i Finnmark, Tromsø lærerhøgskole og Universitetet i Tromsø.
• Dr.polit i 1996 med avhandlinga “kulturell gjenreisning i et markesamisk kjerneområde”.
• Har gitt ut boka “Ved forskningens grenser: historien om et forskningsprosjekt i det samiske Nord-Norge”. Spartacus forlag 2002.

Fornorskning er benevnelsen på den politikken de norske myndigheter førte for å gjøre samiske og kvenske (finske) barn ”norske” bl.a. gjennom å forby samisk og kvensk språk i skolen. I en årrekke ble store økonomiske midler brukt til dette formålet og en egen ”Instrux” ble satt opp for å regulere lærernes og elevenes språkbruk i skolen. Samisk og kvensk skulle kun brukes når elevene ikke forstod noe norsk. Grovt regnet kan en si at fornorskningsperioden var på det mest intense mellom 1850 og 1950. Fornorskningen møtte motstand fra kirkelig hold, mange prester mente at kristendomsundervisningen burde forgå på morsmålet. Fra samisk hold ble det den samiskspråklige avisen Sagai Muitalægje et talsrør mot fornorskningspolitikken, bl.a. gjennom sin redaktør Anders Larsen og Isak Saba, sistnevnte ble 1906 valgt til Stortinget som den første med samisk bakgrunn. Begge hadde i en årrekke vært lærere i Finnmark. Motstanderne greidde aldri å etablere en slagkraftig organisasjon, men mange av lærerne i finnmarksskolen var av samisk og kvensk bakgrunn og brukte nok sine morsmål i klasserommene i større utsrekning enn ”instruxen” tillot. Kanskje var det denne ”sivile ulydigheten” som berget språket gjennom det som av mange kalles fimbulvinteren for samisk språk og kultur.

Rundt årsskiftet 1906/07 braker Isak Saba og skoledirektør for Finnmark, Bernt Thomassen sammen i ”Skolebladet - organ for norsk skolevæsen”. Thomassen ble Finnmarks første skoledirektør i 1902 (tidligere hadde Troms og Finnmark vært sammenslått) og markerte seg straks som en lojal og hardtarbeidende embetsmann i fornorskningens tjeneste. Saba, som hadde vært lærer i Finnmark i en årrekke, hadde nå blitt stortingsmann og følte kanskje at tiden var kommet for å utfordre Thomassen i en åpen meningsutveksling. Det skulle komme til å gå hardt for seg. Det starter med et intervju av Saba 17. november 1906 (nr 46). Skolebladets journalist slår fast at ”Finnmarkens nye representant, kirkesanger Saba, var valgt på det program at modarbeide fornorskningen deroppe” Saba får spørsmål om han er ”motstander av fornorskningen i Finnmarken?”. Han svarer på dette.  ”Det kommer an paa hvad man mener med ordet ”fornorskning”. Jeg har engang spurt en embetsmand: ”Hvad er fornorskning?” Han svarte: ”At finnerne (samene, min anm.) lærer at snakke norsk.”  Saba gir sin ”fuldelste tilslutning” til dette, fordi samene ikke kan ”klare seg i konkurrencen” uten å beherske det norske språk. ”Hvis det derimot med fornorskningen menes at finnerne skal oppgi sin nationalitet og smælte sammen med nordmændene, da er jeg ikke med længer”. Saba sier at fornorskningen ”drives med det for øie at tilintetgjøre den finske (samiske, min anm.) nation. Det er saa altfor åbenbart. Og det bedrøver oss. Man kunne godt gjøre det litt mer hemmelig.”  Ifølge Saba kaller samene Thomassen for ”Bobrikoff”. ”Navnet passer ikke verst. Bobrikoff var utnævnt af czaren for at russifisere Finland. Thomassen af  Wexelsen (kirkestatsråden. min anm.) for at fornorske Finnmarken”. Han refererer et brev  fra en norsk embetsmann i Finnmark, uten å gjengi navnet. Brevet er svært kritisk til fornorskningspolitikken og det står bl.a.: ”Ligeledes er det en skam for den norske administrasjonen, at det finske sprog i skolerne om ikke forfølges, saa ialfald sees ned på, at børnene vennes systematisk til at foragte sitt morsmaal. Det må ikke nævnes, ikke bruges til forklaring, ikke tales innbyrdes mellom elevene i fritiden engang”. Saba avslutter intervjuet med: ”Forresten har de været altfor nærgaaende med deres spørsmaal. Farvel!”

I Skolebladet nr. 49, 8. desember 1906 svarer Skoledirektør Thomassen gjennom et leserinnlegg. Han innleder med en ironisk og distansert tone: ”Skjønt jeg for hr. Sabas egen skyld vilde haabe, at han ikke har sagt, hvad der refereres, er jeg dog nødt til at gaa ud fra, at saa er tilfældet, og da jeg vel er den nærmeste til at berigtige vildledende meddelelser om denne fjerne landsdelens skolevæsen, nødes jeg til at bede om plads i deres blad for en belysning af hr. lærer Sabas anførsler”. ”Understatement” og en patriarkalsk tone er Thomassens retoriske stil ”(…) jeg vel er den nærmeste til at berigtige(…).” Thomassen sitter i Hammerfest, men perspektivet er embetsmannen som er utplassert i ”denne fjerne landsdelen”. Ligger det også en trussel her? ”Skjønt jeg for hr. Sabas egen skyld(…)”, antydes det her at Saba skal måtte svi for sine uttalelser om fornorskningen og sine karakteristikker av Skoledirektøren?

Her møtes to menn som har et anstrengt forhold til hverandre, for å si det forsiktig. Hva ligger bak? Hva står på spill? Hvorfor er tonen så bitter og med så mange negative personlige karakteristikker? Deres personlige uvennskap peker ut mot en større sammenheng, myndighetens skolepolitikk overfor samiske og kvenske barn i Finnmark: fornorskningspolitikken.

Rundt 1900 er oppfatningen i regjeringen, og blant dem vi kan kalle fornorskningens strateger, bl. a. tidligere skoledirektør Killengren og daværende skoledirektør Aas i Troms stift (som før 1902 også innbefatter Finnmark), at de ressurser som brukes på fornorskningen ikke gir ønskede resultater. I sin inspeksjonsreise i 1899 slår skoledirektør Aas fast at i flere områder i Finnmark  står fornorskningsarbeidet i stampe, ja er på retur mange plasser (Aas 1899 s. 1). Rapporten danner grunnlag for de tiltak som Kirke- og undervisningsdepartementet foreslår i årene som kommer for å effektivisere fornorskningen. Aas ser internering og plassering av samiske og kvenske barn i norske familier som et ønskelig middel. Når samiske og kvenske familier ikke av egen vilje går over til norsk som dagligspråk må de ”faa sat de rent kvenske børn i norske hjem” for å ta en av mange lignende uttalelser i rapporten. (s. 26). Den går detaljert gjennom alle skolekretser i Finnmark, helt ned på individnivå, og foreslår konkrete tiltak knyttet til alle kretser. Et finmasket administrativt nett skal fange opp alle avvik fra fornorskningspolitikkens endelige mål; språkskifte med derpåfølgende identitesskifte hos den samiske og kvenske befolkning. Rapporten danner et viktig grunnlag for oppbyggingen av internatskoler i Finnmark. Historikeren Bjørg Larsson skriver om den skjerpede fornorskningspolitikken etter 1900: ”I 1903 mente departementet at det kunne være en fordel om læreren ikke kunne anna språk enn norsk. Språkkunnskaper hos lærerne kunne være en direkte hinder for at barna lærte seg norsk” (Larsson 1989: 110). Hun siterer Stortingsproposisjonen nr. 2 1903 – 1904, Oplysningsvæsenets fonds særbudget:

(…) at fornorskningsarbeidet mange steder falder vanskeligere for en lærer, som er nogenlunde vel hjemme i lappisk, eller kvænsk, end for den heri helt ukyndige, idet folket i kredse, hvor disse mundarter raar, ingen umage gjør seg med at lære og vedlikeholde det lærte af norsk, naar de merker, at samtalen med læthed kan føres i deres eget maal med læreren.

”Et foretagende kan ofte strande på ting, som kan synes ubetydelige”
(Thomassen i brev til KUD, 3. mai 1905.)

Det var på denne bakgrunn Bent Thomassen ble utnevnt som den første skoledirektør for Finnmark. Han skulle vise seg å være en mann med en enorm arbeidskapasitet og sans for detaljer. Brevjournalene fra hans embetstid (1902-1921) inneholder over 20.000 dokumenter (Hoëm og Tjeldvold 1979). Han reiser mye rundt i fylket (på det meste 170 reisedøgn i året!) og han pleier en utstrakt korrespondanse med lærere, prester og andre. I 1904 er det 75 lærere (6 kvinner, 66 menn) i storskolen (4 – 6 trinn) i Finnmark (Larsson 1988: 117). Et såpass lite antall at skoledirektøren kan ha god oversikt over hver enkelt. Thomassen vet at fornorskningen mange steder går sakte, 12 til 24 ukers skolegang er vanlig, frafallet av elever er stort og man mistenker at de forholdsvis mange samiske og kvenske lærere velger å bruke morsmålet sitt i klasseromsundervisningen i større grad enn det fornorskninsinstruksen av 1899 tillater. Thomassen og Saba er dypt uenig i hvor stor grad samisk skal brukes som hjelpespråk i undervisninga, og ved hvilke pedagogiske metoder norsk skal innlæres overfor samisktalende elever. Begge vet at dette er kjernepunkter i myndighetens fornorskningsstrategi. Saba vil at samisk skal brukes systematisk i innlæringen når norsk er fremmedspråket for elevene, mens Thomassen vil minimalisere bruken av samisk som hjelpespråk og i stedet bruke anskuelsesundervisning. Dette et viktig punkt for Thomassen. Ved anskuelsesundervisning unngår man at lærerne må forklare norske ord og begreper ved hjelp av samisk språk. I sitt tilsvar til Saba bringer han dette opp:

”Naar det methodiske ved sprogundervisningen bringes paa bane, vil jeg bemerke, at her som ellers, er anskueligjørelse en meget stor fordel i barneskolen. Hvad barnet hører, glemmes lett. Hvad det ser bevares bedre, ofte for altid. Og da Finnmarkens folkeskole dæsverre lider under stor mangel paa billedstoff, er det af viktighed, at lærere bruger kridtet paa vægtavlen. Der stilles ikke større fordringer til tegnefærdighed, end at enhver med lidt øvelse og forberedelse vil kunne skaffe sine elever megen glæde og nytte ved slige tegninger. Børnene er et taknemmeligt publikum og deres fantasi er livlig. Enhver lærer vil bli overbevist herom ved at prøve. Glæden vil lyse paa barneflokken og overbevise ham om, at han er paa ret vei” ( Skolebladet nr. 49 s. 548).

Saba har et annet syn på dette: ”Nu skal forstaaelsen bibringes børnene ved mer eller mindre vellykkede tegninger paa tavlen og ved oppførelsen av smaa skuespill. Hvor meget lettere var det ikke at si f. eks.: baad betyr vanas, god betyr buorre o.s.v.” (Skolebladet nr. 46). Der Thomassen ser ”glæden” hos barna, føler Saba sorg og raseri over en politikk som ikke vil anerkjenne barnas morsmål som et naturlig utgangspunkt for innlæring av et fremmed språk.

”Herrene burde ikke la sit had mot meg komme frem saa altfor aabenbart”
(Isak Saba i Skolebladet nr. 9, 1907.)

Etter hvert blir tonen i innleggene mer uforsonelige. I Skolebladet kommer flere innlegg som støtter Thomassen, bl.a. fra sogneprest Opdahl i Nesseby og lederen i Vest – Finnmark lærerlag Joh. Johansen.  Dette siste innlegget er ”bestilt” av Thomassen. I brev til lederen for kretsstyret sier Thomassen om Sabas utspill: ”Jeg har i Skolebladet levert en utførligere imøtegåelse av dette oppspinn, (…) jeg [tillater] meg at henstille til lærerlagets overveielse, om der ikke også fra dets side bør avgies en uttalelse i sagen” (Brev til lederen i Vest-Finnmarken lærerlag 26.11 1906. Hoëm/Tjeldvold s. 100.) Thomassen brukte sitt nettverk aktivt også ”bak kulissene” for å få sine saker igjennom. Der han i offentlige sammenhenger alltid opptrådte som den korrekte embetsmann, slapp han sine følelser mer løs i sin private og halvoffisielle korrespondanse.

Saba mer enn antyder at det også er personlige grunner til Thomassens utspill mot han og han sier at ”Hr. skoledirektør Thomassen (…) har aldri udmerket sig ved nogen særlig velvilje mod mig” (Skolebladet nr. 2, 1907, s. 18) og han ser på Thomassen som en litt oppblåst ”guvernørtype ”(nr. 9, 1907, s. 98 ) mens Thomassen ser på Saba som ”uetterrettlig” (nr. 12/13 1907, s. 137). Ettersom nesten hele arkivet fra Thomassens skoledirektørperiode er intakt kan vi i dag, i historiens bakspeil, se at Thomassen i kraft av sitt embete engasjert seg i disfavør av Saba i en rekke saker. Men hadde dette slikt omfang at Saba hadde grunn til å føle seg forfulgt av Thomassen? Flere saker tyder på at Sabas antagelser ikke var ubegrunnet: Thomassen stilte spørsmål til departementet om lovligheten i Sabas navneskifte (fra Persen til Saba), han gikk imot skolestyrets ansettelse av Saba som lærer i hjemkommunen Nesseby, han innskrenket og fratok Saba lønnsbidrag fra Finnefondet (alle lærere i Finnmark med mer enn 5 års ansettelse i  de ”språkblandende” distrikt fikk dette) og Thomassens gjorde en nitid ”etterforskning” av hvilken embetsmann i Finnmark som hadde skrevet brevet som Saba refererte til i sitt første intervju i Skolebladet. Enkeltvis kan kanskje disse utspillene sies å være tilforlatelige, samlet viser de at Thomassen brukte sin embetsmannsposisjon for alt den var verdt i den hensikt å minske Sabas innflytelse. La oss se på et par av disse sakene i større detalj.

Sabas ansettelse i Nesseby

Da skolestyret i Nesseby krets i 1904 ansatte Saba foran en søker med lengre ansiennitet sendte Thomassen saken tilbake til Nesseby skolestyre hvor han anmodet at saken ”må bli taget under fornyet overveielse” (brev 27.9. 1904. Hoëm/Tjeldvold s. 65-66). Thomassen nevner ikke språkbeherskelse eller etnisk bakgrunn i sitt brev, men argumenterer for at ”Menn, som søker stilling i sin hjembygd, av sine sambygdinger søkes foretrukket, kan se smukt ut, da det viser, at man gjerne ser dem vende tilbake til hjembygden. Men disse følelser må ikke gies en så stor plass, at de trenger de saklige hensyn til side og blir bestemmende ved lærervalget. (…)En urettferdig behandling av lærerne i ansettelsesspørsmålet er det sikreste middelet til at gjøre dem motløse og til at føre den begavede ungdom bort fra lærergjerningen og over i andre livsinstillinger”. Han slår fast at søkerne står likt m.h.t.  karakterer og attester og ber skolestyre ta hensyn til den andre søkerens lengre ansiennitet og ansette denne i stedet for Saba. Skolestyret valgte å se bort fra Thomassens anmodning og ansatte Saba. I skolebladet kommenterer Saba dette: ” Hr. Thomassen gir mig også god anledning til å fortælle om hans og meningsfællers frugtesløse anstrengelser for at hindre min ansættelse som lærer og kirkesanger i Nesseby. Jeg skal imidlertid ikke gjøre det; for jeg er ikke ondskabsfuld” (nr. 2 1907 s. 18). Thomassen, derimot, mener at Saba er blitt ansatt i Nesseby nettopp på grunn av sin samiske bakgrunn. ”Men naar hr. Saba efter en voldsom agitation blant finnerne blev ansat, da er ialfald jeg for min del overbevist om, at det skede, netop fordi han er af finsk (lappisk) nationalitet. Nationalitetsspørsmaalet,” skriver Thomassen, har spilt en større rolle enn ”et retfærdig anciennitetsprincip” (nr. 49, 1906. s. 548-49). Saken kunne endt her, men i brev til Nesseby skolestyre hvor Thomassen fastslår at skolestyre vil kunne ”beskikke Isak Persen som lærer i Nesseby krets på de vilkår, som i bekjentgjørelse av 20. mai d.å. om postens ledighet lovligheden fastsettes,” føyer han til at siden ”lærer Isak Persen sees nu at benytte ”Saba” som familienavn bør han gjennem amtet innsende til H. M. Kongen andragende om tillatelse om sådant navnebytte.” (Brev av 16.12 1904. Hoëm/Tjeldvold s. 75). Da Saba tydeligvis ikke fulgte denne anmodningen, følger Thomassen opp med et nytt brev til KUD. Thomassen mener at Sabas navnebytte kan stride mot § 337 i straffeloven angående navneforandring ”i strid med lov”, og lurer på ”hvorledes bestemmelser kan anvendes på tilfeller som det omhandlede”. Han skriver i samme brev ”Navnebruken i Finnmark er temmelig forvirret, til dels rent absurd, og jeg finner det uheldig, at endog folkeskolens lærere bidrager til at bestyrke folk i og øke denne forvirring” (Brev av 27.6. 1905. Hoëm/Tjeldvold s. 83). At jordsalgloven av 1902 tvang svært mange samer til å ta norske gårdsnavn som familienavn for å oppfylle kriteriene for å eie jord, nevnes ikke av Thomassen. Thomassen brukte ikke sin dyrebare tid til å jobbe for bedre navneskikk i Finnmark. Dette var et enkeltstående tilfelle, det var Saba han var ute etter.

Hvem var den embetsmannen som støttet Saba?

I sitt første intervju i Skolebladet siterer Saba et brev fra en embetsmann i Finnmark som er sterkt kritisk til fornorskningspolitikken (se innledningen). Dette provoserte Thomassen som skriver at han skal ”bringes frem i dagslyset og da skal hans virksomhed bli nærmere betragtet” (nr. 49, 1906).

I Skolebladet nr. 1 1907 (side 5) kommer han med et innlegg under overskriften ”Det merkelige interview”  der han forteller at han har forespurt samtlige 9 embetsmenn i Finnmark om de kjenner til brevet, og at alle unntatt dr. Wessel i Kirkenes har svart benektende, ”Dr. Wessel (…) har ikke seet sig istand til at give noget bestemt svar”. Wessel er medlem av skolestyret i Sydvaranger. Thomassen opplyser at han har henvendt seg til Sydvaranger skolestyre ved formann, sogneprest Le Maire (som er en personlig venn av Thomassen) og bedt han svare på om det har vært gitt noe forbud mot ”at benytte lappisk som hjelpesprog (…)” og om skolestyre vet om tilfeller der ”lappisk ikke benyttes som hjelpesprog nogensteds i kommunens folkeskole”. Skolestyrets formann svarer benektende på begge spørsmål, hvorpå Thomassen konkluderer med at et slikt brev fra dr. Wessel må ansees som utelukket etter dette svar. Dette er finurlig. Wessel har nektet å uttale seg om det han har skrevet i brevet til Saba. Hvorfor er vanskelig å vite, kanskje han anså brevet som privat. Wessels brev kan leses som en generell kritikk av fornorskningspolitikken, men Thomassen setter dem opp mot Sydvaranger skolestyre sin tolkning av språkinstruksen som tillater bruk av samisk og kvensk som hjelpespråk når norsk ”er uforstaaelig for dem”.  Med dette som brekkstang forlanger han så en uttalelse fra samtlige av de andre 9 embetsmenn i Finnmark, og sogneprest Le Maire. At han så publiserer dette og konkluderer som han gjør viser at Thomassen er en mann som gjerne vil ha siste ordet. Ettersom Wessel er Sabas varamann til Stortinget og kjent for sine radikale politiske standpunkter, må vi tro at Thomassen hele tiden har skjønt at det er Wessel som er forfatter av dette brevet. Ved å henvende seg til skolestyre for å få en bekreftelse på det alle vet, at det ikke foreligger noe forbud mot å benytte samiske som hjelpespråk (noe instruxen av 1880 heller ikke sier, det var ikke forbud mot samisk som hjelpespråk noen steder i Finnmark) vil Thomassen ta luften ut av dette argumentet i brevet. Men det er jo den reelle situasjonen Wessel og Saba er ute etter å karakterisere: en fornorskningspolitikk som hadde som sitt endelige mål å avvikle kvensk og samisk språk og erstatte dem med norsk.

”Befinder vi os i et norsk land eller i et [!] slags lappisk stat?”
(Thomassen i Skolebladet nr 12/13, 1907)

Under tittelen ”Fornorskningen” skriver Thomassen sitt siste innlegg i Skolebladet våren 1907 (nr. 12/13). Her beskriver han ”skriftevekselen” mellom seg og Saba som ”næsten helt og holdent (…) paastande paa den ene side og berigtigelser paa den anden” (side 136) og over 7 spalter ”berigtiger” han i stor detalj de samme saker som tidligere. Han innrømmer ingen feil og avslutter sitt innlegg med en refleksjon om hvordan skolens bestrebelser på å lære barna norsk blir mottatt:”(…) naar skolen søger at gjøre alvor af at løse sin opgave, da mistenkeliggjøres og angribes arbeidet” (side 139). Thomassen var i starten av sin embetsmannsgjerning i Finnmark og urokkelig i sin tro på at fornorskningen var en slags naturlov. ” Mange tegn tyder paa, at med den stigende oplysning, kultur og samfærdsel, vil skillet mellom de tre folk i Finnmark mer og mer udviskes saaledes som det mangesteder faktisk allerede er skeet. Somme er misfornøyd hermed. Og grunderne, som jeg ikke her skal gaa nærmere ind paa, er forskjellige. Andre mener, det blir til folkets velsignelse” (Skolebladet 1907, nr. 5, s. 52).

 Saba virker mer resignert i sitt siste innlegg (nr. 9, 1907). Han karakteriserer Thomassens holdning til sannheten slik: ”Selvfølgelig er det saa, som jeg, Thomassen siger.” Til tross for at han er stortingsmann ser Saba at han ikke kan endre myndighetens fornorskningspolitikk, i hvert fall ikke på kort sikt.  Kanskje var det denne erkjennelsen som fikk han til å skrive ”Sáme Soga Lávlla” (Samefolkets sang) som 1. april 1906 ble trykket i avisen Sagai Muitalægje. Denne er i dag samenes nasjonalsang. I første vers heter det bl.a.:

La oss også motstå, brødre,
dem som vil oss underkue!
Solens sønners seige avkom!
Aldri skal du overvinnes

Historien kom til å gi Isak Saba rett, samene lot seg ikke kue. Men i 1907 unnslår ikke skoledirektør Thomassen seg også å bruke denne sangen i sitt felttog mot Saba: ”(…) og her er det han (i sang endog) meddeler, at der er en fiende, som lapperne ikke maa la sig overmande af (efter sammenhængen er det nordmændene) og at Finnmarken er – lappernes” (Skolebladet nr. 5, 1907, side 53).

Etter en periode på Stortinget arbeidet Saba videre som lærer i Finnmark. Han brukte mye av sin tid til folkeminnegranskning, bl.a. samlet han inn en mengde eventyr til Qvigstads samling av samiske eventyr. Han døde i 1921, samme år som Thomassen gikk av som skoledirektør i Finnmark.

Referanser

• Hoëm, Anton / Tjeldvoll, Arild (1980) Etnopolitikk som skolepolitikk. Universitetsforlaget.
• Kjerschow, Chr.  Smitt, J.   Killengren, J. (1880) ”Instrux for lærerne i de lappiske og kvænske Overgangsdistrikter i Troms Stift.” Troms Stiftdirektion.
• Larsson ,Bjørg (1989) Finnefondet – Et fornorskningsinstrument . Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø.
• Aas, Karl (1899) Udtalelse om forskjellige skoleforhold I Tromsø og Finnmarkens amter. Rapport til det kongelige kirke- og undervisningsdepartement, Kristiania.