Handelsmilliardæren satser på yrkesfag for å tjene på det

– Jeg liker ikke det ordet. Samfunnsansvar. Det blir for mye glansbilde og skryt.

Johannson, som er daglig leder og styreleder i Asko i tillegg til å være del av familien som kontrollerer Norgesgruppen og er en av Norges rikeste, tar imot Yrke på sitt kontor i Groruddalen.

Han blir engasjert når han snakker om det han brenner for: Bærekraft. Både når det gjelder miljø, men også for norsk økonomi. En framtid med ufaglært, arbeidsløs norsk ungdom er ikke bærekraftig, slår han fast.

– Det hender jo når det er valgkamp at det blir litt fokus på yrkesfag, men generelt sett er det for lite, sier han.

Selv startet milliardæren sitt arbeidsliv i den samme familiebedriften han nå er med på å lede.

Dro ut i verden

– Jeg har folkeskolen og gymnas, og så har jeg handelshøyskolen i Bergen. Det er min skolegang enkelt og greit. Så har jeg selvfølgelig hatt praksis og opplæring. Jeg har jobbet i mange utland, både før og etter at jeg gikk handelshøyskolen. Det er kaffe som er min faglige bakgrunn, jeg jobbet både i Brasil og Kenya med det. Det var veldig spennende, både fordi det var helt andre nasjonaliteter og kulturer, og så lærte jeg masse om kaffe. Alt fra å plukke den til å kjøpe inn og eksportere den. Kaffe er min faglige ballast og det eneste jeg kan ordentlig av et fag, sier han.

Og det var på mange måter gitt at det skulle bli et liv i kaffens tegn. Torbjørns oldefar, Johan Johannson, en bondesønn fra Askim, startet i 1866 import av blant annet kaffe. Firmaet er blitt værende i familien siden, og har produsert merkervarer som Evergood og Ali kaffe.

– Vi har jo et familiefirma hvor kaffe har vært den viktigste varen i 150 år, så i stedet for morsmelk fikk jeg vel kaffe. Så ille var det ikke da, men jeg har fått det inn med morsmelken. Det er en utrolig spennende vare, det er verdens nest største handelsvare, og det er så utrolig interessant å se på forskjellige produsentland og kulturer og hvordan noen lykkes og andre ikke og så videre.

Johannson fattet tidlig en interesse for nettopp hvorfor noen lykkes og andre ikke. Han ville ut i verden og se.

– Det var viktig å reise ut og se ting selv. Det er det i alle sammenhenger, både i politikk og næringsliv er det mange som prøver å gå den raskeste veien. Før handelshøyskolen jobbet jeg to år på lager her og plukket varer, og siden har jeg vært i bedriften og gått gradene. Men den verdien av å gå gradene tror jeg er helt uvurderlig. Mitt råd til ungdommen er å være litt tålmodig og bruke litt mer tid på hvert trappetrinn på veien opp.

– Så du allerede da framover og tenkte du skulle gå opp hele trappa, eller trengte du bare noe å gjøre?

– Det var vel en blanding. Som ungdom er du ikke så veldig bevisst kanskje, veien blir litt til mens du går, men sånn i ettertid vurderer jeg det som kjempeviktig. Og når jeg nå er daglig leder og styreleder og går og snakker med gutta på lageret, så vet både de og jeg at dette er noe jeg også har gjort, så da får jeg kanskje litt større tillit også, sier han.

Menneskene

Nettopp menneskene som jobber i Norgesgruppen, er blitt enda litt viktigere for ledelsen de siste årene.

– Jeg kan ikke skryte av at vi har jobbet så veldig mye med lærlinger tidligere år, men de siste årene har vi fått større fokus på det vi kaller menneskene, det er alt fra integrering, høyere kvinneandel til å satse mer aktivt på lærlinger. Vi har et mål i Norgesgruppen om å ha kontinuerlig 500 lærlinger innen 2020, og i Asko her jeg er daglig leder, er målet 100. Vi ligger nå på cirka 60, men det siste året har vi hatt mer aktivitet med dem enn før, med lærlingsamlinger og så videre.

Og den økte satsingen på lærlinger er tvingende nødvendig, slår Johannson engasjert fast.

– Alle prognoser sier det vil bli mangel på arbeidskraft i årene som kommer. Det merker vi som driver med transport at det er vanskeligere å få sjåfører, og da er det bare ett svar. Da må man engasjere seg sterkere, og derfor satser vi nå på lærlinger, så håper vi de får fast ansettelse, og at de vil ha det hos oss. Så bidrar det forhåpentlig til at de som sier de trives, snakker med sine venner og andre ungdommer, så det kan gi mange effekter som er veldig bra.

– Hva er forskjellen på en ufaglært og en faglært for dere i en ansettelse?

– Du må ha kompetanse, og en faglært har stort sett bedre kompetanse. Så pleier jeg å sitere Kiwi hos oss, som sier de ser etter karakter, ikke karakterer. Det er godt sagt, vi ser først og fremst på holdninger og hvordan du vil passe inn. Men fagkunnskap og fagbrev er et veldig godt pluss.

– For oss i Asko er det først og fremst transportfaget som er viktig, og vi ser vi må bruke mye utenlandske sjåfører. Det er ikke noe gærnt med dem, men det er et tegn på at norsk ungdom ikke er så engasjert i å satse på å bli sjåfører, og da må vi bidra til å satse på dem. Da kan vi ikke vente på politikere og så videre, vi kan ikke skylde på det selv om vi synes yrkesfag får for lite oppmerksomhet, da må vi styrke det selv da i næringslivet. Spesielt de siste årene har vi blitt vesentlig mye mer bevisst på det enn før. Vi skal ha møte med alle lederne våre nå i høst der vi skal utfordre dem på dette. Alle er jo enig når vi snakker om det, men nå må de svare for seg og satse, sier han.

Samfunnsansvar

Og det er nå vi kommer inn på ordet som får bedriftslederen til å reagere: Samfunnsansvar. Det vil han ha seg frabedt, han er her for å drive en bedrift og tjene penger.

– Jeg liker ikke ordet, men det er jo det også. Vi gjør det først og fremst for vår egen del, men vi ser også at da gjør vi jo en jobb for samfunnet også. Når du ser arbeidsledige ungdom i landet så er den andelen ganske høy, og det er en samfunnsutfordring. Jeg jobber mye med klima og bærekraft, og det er ikke bærekraftig med arbeidsledighet. Men vi gjør det ikke for å være snille og vise samfunnsansvar. Jeg liker ikke ledere som står opp og sier vi viser samfunnsansvar, jeg synes det blir for mye glansbilde og skryting.

Johannson snakker i tydelige ord, og prøver sjelden å vanne ut meningene sine. Det er også slik lærlingene blir møtt i Asko og Norgesgruppen.

– Vi jobber veldig mye overfor dem og er tydelige på hva holdningene våre er. Det er jo som med barneoppdragelse også, holdninger det får man ikke nok av. De må jobbe fra dag en. Men alle har ikke samme forutsetninger, så da må lederne klare å støtte dem som trenger det. Det ligger i lederansvaret. Selv om noen ikke får det så bra til fra dag en, kan de på sikt være de beste.

– Så vi jobber mye med teamledere, at de skal være veldig klar over hva vi ønsker og hvordan vi ønsker å jobbe med det. For eksempel når vi ansetter nye plukkere på lageret, så skal vi ikke gi oss før vi har jenter på søkerlisten. De får ikke noe fortrinnsrett i ansettelsen, men vi skal ikke gi oss før vi får jenter og kvinner som søker. Jeg har også utfordret lederne mine, og det er satt litt på spissen, da, på at den av dere som får en kvinnelig ikke etnisk norsk dame, gjerne med hijab, inn i ledergruppen, det blir stort. Det tror jeg er ett av de store problemene med integreringen i dag, at for mange ikke etnisk norske kvinner blir sittende hjemme.

Bærekraft på alle måter

Johannson forklarer at satsingen på menneskene startet med klima-engasjementet. Etter flere år med bærekraft i sentrum, forsto han at man måtte se bærekraft i et mer helhetlig perspektiv.

– Igjen er det ikke samfunnsansvar, men jeg legger merke til at det er veldig mange som er stolt av å jobbe hos oss fordi vi er veldig tydelige på et bærekraft-engasjement. Jeg har alltid vært opptatt av U-landsproblematikken, så jeg har alltid vært samfunnsengasjert og opptatt av hva vi kan gjøre for de svakeste. Det tror jeg kommer fra da jeg dro ut til Kenya og Brasil, og så kom tilbake til Norge og så hvor fantastisk vi har det. Da tenker jeg at jeg betaler skatten min med glede, sier han.

Filantrop vil han ikke nødvendigvis kalle seg, men både Røde Kors og andre gode formål er noe han prøver å vie oppmerksomhet.

– Da jeg var russ var jeg innsamlingsleder for russeaksjonen som ga en gave til daværende kronprins Harald som skulle bygge en leirskole for barn som falt litt utenom, og nå var jeg med 50 år etterpå med kong Harald og så på leirskolen. Da var det foreldre som kastet seg rundt halsen vår og gråt, det var rørende. Også å se hvordan kong Harald snakker med disse barna, han er utrolig flink og det er gøy å se. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er filantrop, men det er hyggelig og givende å være med fra sidelinja, sier Johannson.