Skriftlig sidemål inn i barneskolen?

Svar til Hilde Traaviks innspill i Utdanning 12, 2012 (pdf).

I forbindelse med revisjonen av læreplanen i norsk, diskuteres det nå blant sidemålstilhengere om ikke opplæringen i sidemålet bør starte enda tidligere enn den gjør i dag. I dag starter den skriftlige sidemålsopplæringen som regel i 9. klasse på ungdomstrinnet, og elevene blir introdusert for tekster på sidemålet allerede i barneskolen.

Traavik er førstelektor i norsk ved Høgskolen i Bergen og taler varmt for «ein tidleg start med ´det andre skriftspråket´». Denne uttalelsen er for meg litt uklar. Hva mener hun med at elever skal «få møte ´det andre skriftspråket´så tidleg som muleg»? Betyr det at elevene i barneskolen kun skal lese tekster på sidemålet, hvilket de gjør allerede i dag, eller betyr det at de også skal lære å skrive på sidemålet? Hun hevder at elever vil venne seg til sidemålet ved at læreren leser god litteratur for dem og snakker om likheter og forskjeller mellom de to målformene vi har. Hvis Traavik her mener at dette vil forbedre elevers forståelse av sidemålet, så er jeg enig med henne, men hvis hun mener at slik høytlesing og språklig bevisstgjøring automatisk medfører skriftlig språkkompetanse, så er jeg ikke enig. Selv etter fem års konkret og systematisk skriveopplæring, er det altfor mange elever, særlig bokmålselever, som fremdeles ikke behersker sidemålet sitt. Jeg har ingen tro på at en tidligere opplæring i sidemålet, det være seg skriftlig eller muntlig, vil forbedre denne situasjonen.

En tidligere skriftlig opplæring i sidemålet vil tvert imot ødelegge mer enn det gagner. Det vil skape total forvirring for de fleste barn, og Kunnskapsløftet blir en stor vits. Traavik sammenlikner sidemålsopplæringen med engelskundervisningen som nå starter i første klasse. Når barn klarer å lære engelsk i småskolen, mener hun at det må være en fordel å starte sidemålsopplæringen på et like tidlig tidspunkt. Jeg vet imidlertid ikke om noen undersøkelser som kan bekrefte at norske elever er blitt bedre i engelsk etter at de startet med opplæring i første klasse. Er det et høyere nivå på Vg2- og Vg3-elevers engelsktekster i dag enn det var før? Jeg vet ikke, men tyske forskere har nylig erkjent at det ikke er riktig at små skolebarn lærer et fremmedspråk like lett som morsmålet. «Når barna nærmar seg skolealder, er denne evna til språklæring sterkt svekka» (jf. Utdanning 9, 2012). Her kan vi også dra paralleller til seksårsreformen som er nevnt i det samme bladet som Traavik har sitt innlegg (Utdanning 12, 32-34). Forskerne har nå funnet ut at en tidligere skolestart ikke gir bedre faglige resultater.

Det blir dessuten ikke helt riktig å sammenlikne fremmedspråk med sidemål. For mange er det faktisk vanskeligere å lære seg sidemål fordi det er for likt hovedmålet. Dyslektikere får fritak fra sidemålsopplæringen, men ikke fra 2. fremmedspråk! Traavik hevder at «Eit godt utvikla språkleg medvit gjer at ein lettare utviklar kunnskap om og ferdigheiter i andre språk.» Hvis det er slik at det er lettere å lære språk jo flere språk man behersker, så burde jo alle de som har et annet morsmål enn norsk ha store forutsetninger for å lære seg både bokmål og nynorsk, men slik vet vi jo at det ikke er. Fremmedspråklige elever får som oftest fritak fra sidemålet. Det blir rett og slett forvirrende for dem å skulle skille mellom to varianter av det samme språket.

Flere undersøkelser viser at nordmenn forstår sine skandinaviske naboer bedre enn både svenskene og danskene, og forskerne peker blant annet på alle dialektene våre som en mulig årsak. Dessuten er det vel ingen tvil om at både Pippi Langstrømpe og Emil i Lønneberget har bidratt til at nordmenn i min generasjon ikke har vanskeligheter med å forstå svensk. For generasjonen under meg er det imidlertid ikke like selvfølgelig at den forstår og godtar en svensk (eller dansk) film som ikke er tekstet på norsk. Jeg må ærlig innrømme at jeg har nektet mine barn dubbete versjoner av Astrid Lindgrens filmatiserte barnebøker (det fantes ikke da jeg var liten). Det blir ikke bare feil at Pippi snakker norsk, men barna mister også muligheten til å høre svensk. Her er jeg enig i at lesing og lytting er med på å opparbeide en språkforståelse, og jeg mener selvfølgelig at det er viktig at alle norske barn og ungdommer kan forstå både nynorsk, bokmål og våre skandinaviske nabospråk, men vi trenger ikke å kunne skrive dem alle. Når sidemålstilhengerne bruker nordmenns gode nabospråksforståelse som et argument for skriftlig sidemålsopplæring, viser de at de ikke helt forstår problemstillingen. Det er stor forskjell på å forstå et språk eller en målform når den leses eller snakkes og å kunne skrive den. Det er en grunn til at svenske ungdommer som går i norsk skole får fritak fra sidemålet selv om bokmål, nynorsk og svensk likner på hverandre (særlig har nynorsk og svensk mange likheter).

Det er påfallende at det ofte er de som IKKE underviser i sidemål på ungdomsskolen og videregående skole som taler for skriftlig sidemålsopplæring. Ikke sjelden er det høyskolelektorer eller andre som ikke har erfaring fra undervisning som støtter opp om denne ordningen. Jeg opplevde på et kurs at en professor talte varmt for sidemålsopplæring, men samtidig uttrykte hun at hun ikke var så opptatt av sidemålsstilen! Det er jo nettopp sidemålsstilen som er stridens kjerne, og uttalelsen viser at det er de fine ideologiene som styrer og ikke realiteten. Jeg tør påstå at de norsklektorene som ikke har sitt daglige virke i ungdomsskolen eller videregående skole mangler forståelse for hva den skriftlige sidemålsopplæringen gjør med både elever og lærere. Den gjør bokmålselever negative til nynorsk og norsklærerne frustrerte (og vi er bekymret for fremtidig lærermangel…), og det er ikke fordi norsklærerne ikke behersker sidemålet sitt. Etter 15 år som norsklærer, tror jeg at jeg kan skrive nynorsk (som er mitt sidemål) bedre enn de fleste. Vi blir frustrerte fordi vi ser at elever sliter (både med hovedmål og sidemål) og at de fleste ikke forbedrer seg noe særlig i løpet av de årene de får sidemålsopplæring. Her vil sikkert kritiske røster hevde at det er lærerens skyld. Enten er hun ikke kompetent nok eller så har hun for kjedelig undervisning. Jeg har prøvd det meste; vanlig tradisjonell undervisning og mer moderne hvor jeg har tatt i bruk både face book, tegneserier og film, men til ingen nytte. Elevene synes riktignok det er morsomt med utradisjonelle undervisningsmetoder, men min erfaring er at det ikke bedrer den skriftlige sidemålskompetansen.

Norsklærere som underviser i bokmål som sidemål, vil trolig ha andre erfaringer. Det er en kjensgjerning at nynorskelever behersker sidemålet sitt bedre enn det bokmålselever gjør, og det er det naturlige grunner til. Samfunnet er jo gjennomsyret av bokmålstekster, og slik får nynorskelever en tidligere og NATURLIG start med sidemålet sitt. Traavik ønsker å gi bokmålselever den samme muligheten ved å innføre sidemålsopplæring i barneskolen, men hun forstår ikke at disse situasjonene ikke kan sammenliknes. Barn og unge vil oppfatte det de ser eller leser rundt seg til daglig UTENFOR SKOLEN som det mest naturlige. Det språket de leser på for eksempel melkekartonger, plakater, brosjyrer, lysende reklame, filmer, aviser etc. vil ubevisst lagre seg. For at bokmålselever skal få et like naturlig forhold til nynorsk som til bokmål, må rett og slett språkstrukturen i samfunnet endres. Så lenge samfunnet domineres av bokmålstekster, vil det være enklere og mer naturlig for de fleste å lære seg bokmål.

Det er i den senere tid heldigvis blitt flere norsklærere som har turt å ytre sin mening offentlig vedrørende sidemålsundervisningen. Hvorfor ikke lytte til oss som vet hvor skoen trykker? Innføring av skriftlig sidemålsopplæring i barneskolen vil medføre flere skoletapere, dette vil spesielt ramme bokmålsbarn (og det er en stor prosentandel), og frafallet i den videregående skolen blir garantert ikke lavere!