Til norsklærere som er imot dagens sidemål i skolen

Likevel kommer målfolket, inkludert ansatte i det statlige Språkrådet, som vanlig før stortingsvalg til å mobilisere med et arsenal av mer eller mindre udokumenterte påstander, tvilsom forskning, stråmannsargumentasjon, og for noen emmen offer-retorikk eller mer eller mindre åpenlyse beskyldninger mot bl.a. norsklærere - at de ikke ”gidder” å lære seg sidemålet, lese nynorsk etc., etc. Ja, at det også finnes et hat mot nynorsken blant dem.

Og hele arsenalet av virkemidler kommer til å bli tatt i bruk, vær obs - og slik bare de selv kan det og behersker det til fulle. Og selvsagt med store ressurser i ryggen de henter fra offentlig sektor og økonomi.

La oss derfor se på hva vi som norsklærere eller motstandere av dagens sidemålsordning i skolen kan møte - før vi møter det - for å være klare. Samtidig som vi nå ved revisjonen av Kunnskapsløftet får full støtte fra Utdanningsdirektoratet i at "Læreplanene skal legge til rette for en praksis som er solid forankret i pedagogisk, didaktisk, faglig og empirisk forskning." Det vil vel da si at et over hundre år gammelt politisk vedtak inngått ved en hestehandel i Stortinget må vike? Altså den obligatoriske sidemålsstilen. Vi får se.

1 Påstand: Å fjerne sidemålskarakter og eksamen i norsk får hele faget til å ”bryte sammen”, siden sidemålet, les nynorsken, er en så sentral del av faget.

Svar: Det stemmer selvsagt ikke for de som ”gidder” å sette seg inn i den gjennomgående norskplanen i skolen. Sidemålet i norskplanen for for eksempel det avsluttende eksamensåret vg3 utgjør kun et halvt kompetansemål av rundt 20. Ingenting bryter sammen her.

2 Påstand: Den obligatoriske sidemålsordninga i skolen er faktisk basert på Stortingets jamstillingsvedtak fra 1885.

Svar: Feil dessverre. Dette vedtaket sier tvert imot noe om valgfrihet - om at landsmålet måtte få ”full Rett og Fridom jamsides med Bokmaalet” - og det er også bare et anmodningsvedtak som ikke uten videre var rettslig bindende. Dette året vedtok Stortinget - etter forslag fra Kirkekomiteen - også følgende: "... at det skal staa frit for Embeds- og Bestillingsmænd som enhver Anden i Skrift og i Tale at benytte det Sprog de selv ønsker, Bogsproget eller Landsmaalet til offentlig Brug." I innstillingen står det videre: "Det paalegges de Offentlige Skoler i Byerne at anvende nogle af timerne i "Norsk" til Øvelser i at læse Landsmaal."

Som man ser - hvis man ser det - var det altså kun snakk om en viss trening i å lese landsmålet (senere nynorsken). På det tidspunktet. Det sentrale her var altså - valgfrihet. Og slik burde det selvsagt fortsatt være: at elever og studenter svarer på den målform de selv måtte ønske eller foretrekke. Og selvsagt helt i Ivar Aasens ånd, som Mållaget dessverre har lykkes i å ta mer eller mindre totalpatent på: "Denne nye sprogformen (dvs. nynorsk i dag, min anm.) skulde aldeles ikke paabydes eller paanødes, man skulde opmuntre til dens Brug, men ellers lade Enhver bruge det Nye eller Gamle efter eget Godtbefindende."

3 Påstand: Elevene blir gjensidig bedre skrivere i begge målformer (nynorsk og bokmål) med obligatorisk skriveopplæring i begge målformer (med standpunkt og eksamen).

Svar: Den lille sidemålsforskninga som finnes i Norge på dette, gir ikke holdepunkt for å påstå noe slik. Tvert imot: den sier det motsatte for elever med middels eller svake norskfaglige ferdigheter: de blir (noe) bedre skrivere av å forholde seg til én målform, hovedmålet. For norskfaglige ”skolesterke” elever er det hipp som happ resultatmessig og karaktermessig om man kjører dobbeltopplæring i norsk eller ei.

Norsklæreres bekymring gjelder selvsagt først og fremst førstnevnte gruppe: Hvorfor må disse elevene (der mange sliter) gjennom en årelang skriveopplæring i skolen som antakelig bare svekker deres ferdigheter i hovedmålet? Hvorfor bruke hardt tiltrengt timeplantid på grammatiske snurrepiperier, finurligheter og valgfrie former (i begge målformer) det statlige Språkrådet årlig oversvømmer skolens elever og lærere? Hva er de norskfaglige argumentene for en slik virksomhet, om de overhodet fins? Og da kommer vi til pkt. 4.

4 Påstand: Altfor mange norsklærere ”gidder” ikke lære seg nynorsk – som egentlig er en nokså enkel affære - og holdningen deres smitter over på elevene. De svikter derfor norskfaget og burde vært fjernet fra skolen.

Svar: Og her siterer jeg prof. Arne Torp på UiO, kanskje den fremste og mest uavhengige språkmannen i Norge: ”De aller fleste i Bykle kommune synes de kan skrive bedre bokmål enn nynorsk. Sånn er det faktisk med de aller fleste her i landet. Det er stort sett bare oss som er filologer av faget som er i stand til å skrive noenlunde korrekt nynorsk.” Videre: ”Nynorsk er blitt for rotete med all valgfriheten, og dermed for vanskelig å lære for bokmålselever enn mange andre språk, mener stipendiat ved Universitetet i Oslo, Klaus Johan Myrvoll.”

I tillegg: Hvem har holdt sidemålet, les: nynorsken ”flytende” de siste hundre år mens nynorskfolket selv i flokk og følge har "konvertert" til bokmålet? Hvem har ”reddet” restene av nynorsken i det norske samfunnet? (på vg3 er nå nynorskandelen elever nå nede i fattige 6 prosent). Nettopp: Først og fremst (med trykk) skolens norsklærere. I tykt og tynt har de tiår etter tiår forsvart sidemålsopplæringa i skolen, les: nynorsken. Og gjør det fortsatt. Når et økende antall av dem nå likevel rett og slett år etter år ikke lenger syns den massive arbeidsmengden med den obligatoriske skriftlige parallellopplæringa i norsk har noe for seg, så utropes de nå som late og karaktersvake svikere - av noen av målfolkets representanter (flere av dem akademikere med nynorskbakgrunn).

Lenger ned på den argumentatoriske og retoriske lavmålslista er det vel antakelig vanskelig å komme. Men dette er nå blitt mer eller mindre standard retorikk i deler av disse kretsene. De tyner sine egne fødselshjelpere, forsvarere og beskyttere, hånda som daglig forer og mater dem. Man må virkelig undre seg over hva slags motiver som driver dem til en slik (asosial) adferd.

Ett (av flere) hederlige unntak her er en av Norges fremste nynorskskribenter, Jon Hustad. Han er imot sidemålsopplæringa i skolen - og begrunner det til og med: ”Vi må hugse på at språket vårt er vanskeleg både for oss sjølve som brukar det, og dei andre. Og eg har kome så langt at eg ikkje lenger ser det fruktbare i sidemålsundervisninga, innrømde han. Kritisk er Hustad også til at mange nynorsktiltak er statsstøttefinansiert. Han synest det er uheldig at nynorsken får mykje statsstøtte, fordi statsstøtta gjer at nynorsken knyter seg svært tett opp mot staten.”

Til slutt her: Jeg har i mange år etterlyst i aviser og på sosiale medier skolefaglige, norskfaglige, pedagogiske eller fagdidaktiske holdbare argumenter for den obligatoriske skriftlige dobbeltopplæringa i morsmålet med standpunkt og eksamen. Men det er helt tomt i innkurven. Kravet møtes bare med en harang av udokumenterte påstander som nevnt over og under her, og i tillegg med en endeløs rekke av tomme besvergelser, sinne og offer-retorikk hentet fra nederste skuff. Det ser ut som man rett og slett har gitt opp kravene til vanlig standard for argumentasjon og debatt.

5 Påstand: ”Tospråklege utviklar betre lærestrategiar, det same ser ein hjå elevar som lærer å lesa og skriva både nynorsk og bokmål.” - ”I Sogneskulane gjer elevane over tid det betre på nasjonale prøver, enn i resten av landet. Ein av forklaringsmodellane er nettopp at dette å kunna bruka både nynorsk og bokmål som skriftform, har same verknad som det å vera tospråkleg.”

Svar: La oss ta det siste først: Skoleforskerne vet ikke hvorfor Sogn og Fjordane har såpass gode skoleresultater. Kanskje det er nynorsken (som hovedmål), kanskje små klasser, kanskje generelt gode læringsforhold i skolene i dette fylket. Men snittet i grunnskolepoeng her er altså noe lavere enn i Akershus og likt med Oslo. I Akershus var det 1 nynorskelev i grunnskolen i 2014/15. I Oslo 2 elever. Prosentandelen nynorskelever her er altså i praksis null. I Sogn og Fjordane er andelen over 97% i grunnskolen.

Skal man fokusere på nynorsken her, må man antakelig se på den daglige ”språkbadinga” for elevene i Sogn og Fjordane vs Oslo og Akershus. Alle (med noe forstand) forstår at den må være markant forskjellig når nynorsk skrift generelt er så lite utbredt (og bokmål så massivt overrepresentert) i det norske samfunnet. Elevene i Sogn og Fjordane får altså språklig noe ”gratis” her som elevene på Østlandet ikke får, mildt sagt. Dette kan være en grunn, men trenger selvsagt ikke være det.

Til det første: Etter hvert som Språkrådet, Mållaget og Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa gikk tom for faglige argumenter når det gjaldt sidemålsordninga i skolen, begynte de å henvise til internasjonal to-språksforskning. Men her blander de altså målformer og (ulike) språk – noen debattanter gjør det antakelig ufrivillig – Språkrådet og Mållaget gjør det bevisst. Men de norske målformene bokmål og nynorsk er altså IKKE to ulike språk, men to skriftspråkvarianter, to målformer. Sitat fra Wikipedia: ”Videre impliserer det at bokmål og nynorsk er former av samme språk, ikke adskilte skandinaviske språk på linje med dansk og svensk.” Jfr. også SNL: "Målform, skriftform av norsk, dvs. bokmål og nynorsk, i motsetning til målføre, dialekt."

Derfor kan man heller ikke bruke internasjonal to-språksforskning på det norske sidemålsregimet i skolen sånn uten videre. Om denne internasjonale forskningen (lagt ut av bl.a. Språkrådet) tar også forskerne forbehold om at språknivået på respondentene må være på et visst (kvalitets)nivå dersom de konklusjonene de trekker, skal gjelde.

Det har vært en omfattende debatt om dette på Facebook – ved flere anledninger. Mila D.Vulchanovas ”forskning” på norske forhold vs målformene bl.a. har ikke falt heldig ut for henne, mildt sagt. Hun deltar offentlig heller ikke i denne debatten så langt jeg kan se. Og opplyser den derfor heller ikke i mediene, for eksempel om det lille utvalget på kun 50 respondenter mer enn at de i snitt er 29 år og kommer fra ulike landsdeler med ulik språklig bakgrunn.

Når det gjelder fremmedspråklige, to-språklige eller minoritetsspråklige i Norge er det heller ingen støtte i offentlig skolestatistikk for at disse (som gruppe) gjør det bedre enn resten av befolkningen ellers. Snarere tvert imot. Denne gruppa er også overrepresentert blant elever som har så svake skoleprestasjoner at de mangler grunnskolepoeng slik at de ”faller ut av statistikken”.

Her et avsluttende sitat fra Monica Melby-Lervåg (Aft. 6.12.13) om mye ideologi og lite empiri i den norske forskningen om dette – her er altså forskerne uenige, mildt sagt: ”Dessverre er det mange barn og ungdom som skal lære seg to språk som ofte har denne følelsen fordi de strever med dårlig leseforståelse på skolespråket. Dette er et samfunnsproblem som kan føre til at ungdom faller ut av videregående skole, og kan hindre deltagelse i arbeids- og samfunnsliv. Ved å ikke ta hensyn til at dette kan være et problem, kan vi som samfunn miste og skusle bort talentfulle barn og unge som kan få livet sitt ødelagt på grunn av et problem som det er mulig å forhindre.”

Kilder: Aftenposten, Bokmålsforbundet, Facebook-sitat på Status Lærer, Framtida.no, Minerva, Nifu Step, Porten.no, Wikipedia, SNL, Skoleporten