Forskning og politikk etter Søgnen-regimets fall

Fredag 13. september skrev jeg innlegget «Nordahls metode». Bakgrunnen var Utdanningsnytts publisering av professor Thomas Nordahls artikkel «Kritikken av kvantitativ forskning i pedagogikk», der han påstår at det nå pågår «en relativt omfattende og til dels aggressiv debatt om pedagogikk og pedagogisk forskning i både Norge og Danmark». Nordahl forsøker i artikkelen å etablere et skille mellom den sanne og den falske forståelse, der han selv representerer det han kaller «empirisk kunnskap om elevenes læring».

Kritikere representerer det Nordahl kaller «erfaringsbasert», «verdibasert» og «anti-empirisk». I Norge er min bok, Det store skoleeksperimentet (2018), et uttrykk for «den aggressive debatten», hevder Nordahl. Han omtaler min kritikk som «oppfatninger» og boken som «erfaringsbasert». I sitt svar på mitt innlegg fokuserer Nordahl på noen få enkeltsetninger som han mener er injurierende og at jeg kun har til formål å sverte ham. Det har jeg ikke. Og jeg tror selvsagt på Nordahl når han sier at han ikke selv tjener penger på LP-modellen. Poenget mitt var heller ikke hvor pengene ble av. Mitt innlegg handler om samrøre mellom det politiske og det vitenskapelige og Nordahls omtale av min kritikk og min bok. Det svarer ikke Nordahl på i det hele tatt.

Nordahl skriver at han ønsker en saklig debatt velkommen, det er bra. Mitt ønske er at den også handler om forholdet mellom forskning og politikk. Jeg ønsker derfor å utfordre med følgende spørsmål: Hvis en mener lærere kan være ideologiske og handle utfra egeninteresse, hvorfor gjelder ikke det for forskere og ledere også?