- Ingvild Kjerkol er helsepolitisk talsperson for Arbeiderpartiet
Denne høsten har Arbeiderpartiet tatt til orde for å innføre skolemat i grunnskolen i alle landets 422 kommuner, i et spleiselag mellom kommuner, foreldre og staten. Forslaget har møtt kritikk fra høyresiden, for å ta fokus vekk fra læring. Men kritikk har også kommet fra SV og Rødt, for at vi omprioriterte den milliarden KrF hadde fremforhandlet til barnetrygd i forliket.
Nå som julen nærmer seg og statsbudsjettet er vedtatt, kan det være nyttig å se litt nærmere på debatten som gikk i høst. Som helsepolitisk talsperson i Arbeiderpartiet er jeg naturligvis ikke en nøytral observatør, men jeg synes debatten i seg selv har fått frem noen kritikker av skolemat som bør besvares. Og bevares, det kan være vi bør ta noe av kritikken til oss også.
Læring vs. ernæring?
Umiddelbart etter at vi hadde presentert forslaget kom den vanlige kritikken fra Høyre. Skolepolitisk talsperson Kent Gudmundsen mente skolemat var feil prioritering i forhold til at elevene skal lære regning, skriving og lesing. Han satte læring opp mot ernæring, og fikk jublende støtte på lederplass i Dagens Næringsliv. Imidlertid inneholder vårt forslag administrative ressurser for skolene, tilsvarende ca. en 20 prosents stilling for hver skole. Det var aldri meningen at lærerne skulle være ansvarlig for en skolematordning.
Men det er likevel mulig å argumentere for at skolemat og andre helsefremmende tiltak fortrenger andre ting i en allerede presset skolehverdag. Denne retorikken brukes særlig om hvorvidt vi bør ha mer fysisk aktivitet i skolen. Ressursene kunne alltids vært brukt annerledes.
Et slikt argument underslår imidlertid at skolemat kan være bra for barns helse og dermed også for barns læring. 23 prosent av norske 17-åringer har overvekt. Det er et uttrykk for at de spiser mye tomme kalorier, som for eksempel godteri, og at de får for lite fysisk aktivitet. Om lag 10 prosent av sjetteklassingene og om lag 25 prosent av elevene på videregående spiser ikke frokost.
Dette er bekymringsfullt, fordi barn som har fått i seg næringsrik og sunn mat også er mer konsentrerte og mer disponible for læring. Denne oppsummeringsstudien viser til at frokostinntak kan ha positiv effekt på skoleprestasjoner, blant annet på kognitiv funksjon, konsentrasjon og akademisk prestasjon.
Dermed blir spørsmålet om skolemat fortrenger læring en skinndebatt. Skolemat kan i realiteten forbedre læringssituasjonen, ved å gjøre elevene mer konsentrert og mottakelige for ny kunnskap. Hvis skolemat fortrenger noe, så er det inntaket av godteri og søtsaker, som gjør særlig yngre barn ukonsentrerte.
Vi bør lytte til Utdanningsforbundet som støtter skolematforslaget, nettopp fordi det kan styrke læringen, men som samtidig understreker at lærerne ikke må ende opp som kjøkkenassistenter.
Virkemidler mot barnefattigdom
En vanskeligere diskusjon er knyttet til hvorvidt skolemat er et bedre virkemiddel mot barnefattigdom enn barnetrygd. Årsaken til denne debatten er at vårt skolematforslag, sammen med forslag om gratis tannhelse og gratis utleie av idrettsutstyr, er finansiert ved at vi omdisponerer kontantstøtten og KrFs fremforhandlede økning i barnetrygden i vårt alternative budsjett.
Dermed ble det skapt et inntrykk av at vi er mot barnetrygden. Avisen Klassekampen bruker overskrifter der det står at jeg ønsker å «gi slipp på barnetrygden» og Bergensavisen kritiserer meg for dette. SV, Sp og Rødt var raskt ute med å advare.
Kritikken er nyttig, for den løfter en debatt om hva som er det beste virkemidlet mot barnefattigdom. Vi bør være glade for at så mange partier på Stortinget, inkludert KrF, ønsker å bruke penger i kampen mot fattigdom, selv om vi kan være uenige om virkemidlene. Det skal nevnes at vi også avviste regjeringens forslag om å øke maksprisen for barnehager utover prisstigningen med kr. 50,- pr. måned.
Mye av økningen i barnetrygden var allerede spist opp her.
Men for å ta det grunnleggende først. Jeg mener kampen mot barnefattigdom er viktig. Et parti som ønsker sterkere fellesskap må ta på alvor at 100 000 barn nå vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt. Et viktig virkemiddel i den kampen er universelle kontantytelser, som for eksempel barnetrygden.
De gjør det mulig for alle barn å delta i bursdagsselskaper og at foreldre med lav inntekt kan få noe ekstra til klær og leker. Men det er også avgjørende å bygge opp våre universelle velferdsytelser, som barnehage, aktivitetsskole/skolefritidsordning og gratis fritidsaktiviteter.
Arbeiderpartiet er derimot skeptisk til kontantytelser av typen kontantstøtten eller behovsprøvde ordninger, fordi de svekker arbeidslinja. Kontantstøtten er avhengig av at mottakeren ikke benytter et tilbud om barnehage. Det henger stort sett sammen med at mor går hjemme.
Behovsprøvde ordninger gjør at foreldre vil måtte gjøre en vurdering av hvorvidt det lønner seg å jobbe, eller å motta en ytelse.
Vi vet at den viktigste determinanten for hvorvidt barna vokser opp i barnefattigdom, er om foreldrene har arbeid eller ikke. Da synes vi det er rart å gi folk penger for å være hjemme.
Barnetrygd og skolemat
KrF bidro i høst til et løft i kampen mot barnefattigdom ved å overtale de tre andre partiene i budsjettforliket til å øke barnetrygden med en milliard, tilsvarende 83 kroner i måneden. Vi ville istedenfor ha en skolematordning i alle landets kommuner og sikre barn og unge bedre tilgang på gratis idrettsutstyr og gratis organiserte fritidsaktiviteter. Hvorfor en slik omprioritering?
For det første har skolemat en utjevnende effekt. Overvekt henger i stor grad sammen med foreldrenes utdanning. I forskningen på skolemat ser man størst endring hos de elevene som tidligere var storforbrukere av brus og snacks, der foreldrene i liten grad hadde høyere utdanning.
Dermed er skolemat et målrettet tiltak for de barn som på grunn av sosial ulikhet har høy sannsynlighet for kostholdsrelaterte helseutfordringer senere i livet. Gode matvaner må etableres tidlig, og skolen er sammen med familien en viktig arena for å etablere et sunt kosthold.
I tillegg er disse universelle velferdsytelsene noe som sparer foreldrene for utgifter, og er slik sett viktige for å ta brodden av barnefattigdommen. Men universelle velferdsytelser som skolemat har også en bonuseffekt. De bidrar til et sterkere fellesskap mellom barn fra ulike deler av samfunnet.
I andre land ser vi at barn i større grad holdes adskilt fra hverandre. Agenda hadde for tre år siden Robert Putnam på besøk, som i sin bok «Our Kids» viser hvordan amerikanske fattige og rike barn blir mer og mer isolert både på skolen og i samfunnet. Når rike og fattige ikke opplever daglige fellesskap, blir det også vanskelig å bygge solidaritet på tvers av klasseskiller.
Slik vil vi ikke ha det i Norge. Ved å investere i et felles måltid hver dag i tror vi også at vi kan bygge et sterkere fellesskap i skolen. Det å spise sammen, dele et måltid, er en måte å bygge fellesskap på.
En innfasing må komme
Derfor har vi gjort denne prioriteringen for budsjettet 2019. Det er ikke et angrep på barnetrygden som universell kontantytelse. Det er en prioritering av et tiltak som, gitt årets handlingsrom, vil gi bedre effekt.
Høstens skolematdebatt har i alle fall løftet et viktig tema, selv om forslaget ikke ble vedtatt. På lang sikt burde vi selvfølgelig ha en nasjonal skolematordning, som kanskje også burde være helt gratis. Men som på mange andre politikkområder må vi komme i gang med en innfasing før vi har et helt perfekt utformet tilbud.
Slik gjorde vi det i barnehageforliket. Slik blir det nok en vakker dag i saken om skolemat, hvis høyresiden klarer å legge skylappene til side og se at skolemat er bra for både magen og hodet.
Uansett er skolemat en nødvendig investering for et parti som ønsker sterkere fellesskap og mindre forskjeller. Det vil gi bedre læring, bedre helse og mindre forskjeller, i tillegg til at det vil gjøre familiehverdagen litt enklere for alle foreldre.
NB! Dette innlegget er først publisert på agendamagasin.no Red.
