Skolen som gjør forskjell på folk  

Norsk skole er i ferd med å bli en skole som forsterker forskjeller i større grad enn å utlikne dem.
 
Jeg tviler på om det er skolereformen Kunnskapsløftet Kultur for læring som utdanningsminister Kristin Clemet (H) vil huskes for når hennes statsrådsperiode er over. I løpet av hennes tid har det skjedd større endringer i skolen enn at elevenes grunnleggende ferdigheter har blitt styrket, timetallet i matte og fremmedspråk har økt og videregående opplæring har blitt omorganisert.
 
Det tok ikke lang tid før Clemet hadde gjennomført sin "markedsundersøkelse" og funnet ut at norsk skole ligger midt på treet i det internasjonale skolemarkedet. Gjennom skolereformen vil norsk skole få et faglig løft, men Clemets viktigste virkemiddel for å øke kvaliteten på skolen er likevel tilrettelegging for konkurranse i skolen og i skolemarkedet.
 
I næringslivet gir konkurranse gjerne kvalitet. Men vil det også skje i skolen? Det er et godt spørsmål. Slagordet "konkurranse gir kvalitet" har i alle fall fått ordentlig fotfeste i skolen.
 
Det er klart konkurranse skaper vinnere. Clemet har samlet vinnerne i en gruppe hun kaller demonstrasjons- og bonusskoler. Samtidig som vi får vinnere, får vi også tapere. Mens vinnerskolene får heder og ære og ekstra ressurser til å gjøre det enda bedre, må taperskolene nøye seg med å få offentliggjort sine dårligere resultater. Sånn at alle vet hvor dårlige de er.
 
Det eneste sanne kjennetegnet på konkurranse, er at det skaper vinnere og tapere - og det har vi nå i større grad enn tidligere fått i skolen.  
 
Det er ikke vanskelig å skjønne at Clemet vil lage et marked av skolen. Hun har etablert et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem der vi lett kan finne de "gode" og de "dårlige". Hun har sendt ut forslag om å innføre nasjonalt fritt skolevalg der elever og foreldre kan dra på "skoleshopping" og konkurrere om skoleplassene.
 
Elevene med de gode karakterene sikres fritt valg av skole, mens gjennomsnittseleven og elever med lav skolemotivasjon, svake faglige forutsetninger og dårligere karakterer blir tapere i konkurransen. Vinnerne havner på noen skoler, taperne på andre. Vi får A- og B-skoler.
 
Gjennom fritt skolevalg må skolene gjøre seg fine for elevene og konkurrere om dem. Innfører man "penger følger eleven" og liknende stykkprisfinansieringsordninger får skolene penger per elev og ikke en samlet ramme til disposisjon. Dermed må de sikre seg mange nok elever for i det hele tatt å overleve i konkurransen.
 
Samtidig som Clemet har lagt vel til rette for konkurranse i den offentlige skolen, slipper hun inn stadig flere private skoler - eller friskoler som hun kaller dem, akkurat som om de offentlige var ufrie. 
 
Elevorganisasjonen ønsker i likhet med Clemet faglig sterke elever. Vi støtter visjonen om å skape en kultur for læring, om å styrke elevenes grunnleggende ferdigheter, om å skape en mer fleksibel struktur i opplæringen og gi elevene mer matte og mer språk.
 
Men vi er svært kritiske til Clemets "skjulte" reform, konkurranseutsetting av skolen. Vi vil ikke ha en skole med seierspall der man må tråkke ned på andre for selv å komme seg opp.
 
Når Elevorganisasjonen nå oppfordrer skoleelever til å boikotte de nasjonale prøvene, er det ikke bare prøven i seg selv vi vil at de skal boikotte. Det er et system som skaper vinnere og tapere - et system som gjør forskjell på folk.