– Det oppsto aldri problemer som en mastergrad og litt god organisering ikke kunne løse

Det var en gang en skole. Den lå i et godt land, der alle dyr fikk gå på skole og det var helt gratis. Foreldrene elsket skolen. De sendte dyreungene sine dit hver dag, for alle var overbevist om at hvis alle dyr bare gikk på skolen, ja, da ville de få et riktig godt liv. Det var mange forskjellige dyr i landet. Skilpadder og antiloper. Sauer og løver. Alle levde sammen i fred og harmoni. De som jobbet i skolene var dessuten eksperter på å lage undervisning som passet for alle dyr på en gang.

Dessuten var det så mange lærere at de lett kunne tilpasse undervisningen underveis og veilede alle dyra på egnet måte. Landet hadde nemlig en magisk lærernorm.

I dette landet hadde alle dyr rett til å leve et godt liv. Alle dyreunger hadde egne rettigheter til å bli hørt og sett og til å ha en trygg oppvekst. Derfor sto det også i loven for skolen at alle dyreunger skulle ha det trygt og godt der.

Alle ungene skulle få kjenne på mestringsglede og lærelyst, og alle skulle kjenne at de var gode nok, akkurat som de var. Det er ikke rart foreldrene var glade for at de kunne sende føllene, lammene og kalvene sine til den skolen hver dag.

Nå tror du kanskje at foreldrene visste hvordan det var på skolen. Det var bare det, at de hadde jo aldri vært i klasserommet. Men de visste utmerket godt hvordan det skulle være på skolen, og det var mer enn nok. Det sto jo i loven at det skulle være nok kvalifiserte lærere, passelig størrelse på klassene og at alle dyr skulle bli sett og hørt og få utvikle seg på sitt eget nivå. Ja, det var ikke rart at foreldrene nærmest tvang ungene på skolen hver eneste dag, i hele 13 år.

Der skulle de lære å tenke kritisk og bli selvstendige og ansvarlige medborgerdyr. Foreldrene trengte heller ikke bekymre seg for om de yngste valpene fikk leke nok, for det sto i loven at ungene hadde rett til å leke, bevege seg og utforske. All kjent forskning i landet viste at dyreunger lærte ekstra godt gjennom lek og fysisk aktivitet, så derfor sa også lovene at ungene skulle få bevege masse på seg, leke og medvirke i egen læring. Fantastisk, tenkte foreldrene. Ungene våre har det nok veldig godt!

En dag flyttet det en ny tigerfamilie til landet. På det første foreldremøtet spurte tigermammaen:

– Hvor mange lærere er det i klassene her?

Skolesjefen svarte at det var én lærer i klassen. Tigermammaen så seg rundt, og så at de andre foreldrene hadde tatt på noen merkelige røde toppluer. Hun fortsatte å spørre:

– Hvor mange dyr er det i klassen da?

– Cirka tretti, svarte skolesjefen.

Nå dro de andre foreldrene de røde luene sine ned over ørene også. Men tigermammaen hadde flere spørsmål:

– Hvordan kan én lærer gi alt det flotte som står i loven til tretti barn på en gang?

– De har mastergrad, svarte skolesjefen, og strakte seg etter noe som lå på hylla bak han.

– Ja, det er flott at de har det. Veldig bra, nikket tigermammaen.

– Men jeg tror ikke du forsto spørsmålet mitt. Hvordan kan de engasjere og motivere tretti små dyreunger på en gang? Tenk om en eller to har det vanskelig hjemme og trenger litt ekstra oppfølging? Eller tenk om flere trenger hjelp samtidig? Og har de ikke ganske ulike behov? Antiloper trenger vel mye mer aktivitet enn skilpadder?

– Alle skal lære å leve med hverandre i fred, svarte skolesjefen stolt.

– Ja, det er jeg helt enig i!

Tigermamma begynte å bli litt oppgitt av skolesjefen sine svar. Hun kjente at busten på nakken begynte å reise seg, men hun trakk pusten dypt og fortsatte rolig.

– Jeg synes det er en beundringsverdig intensjon. Det høres bare litt urealistisk ut hvis det bare er én lærer på tretti dyreunger?

Skolesjefen fant en rød nisselue på hylla og tok den på seg, før han så på tigermammaen igjen.

– Hehe, nei det er ikke noe problem. Du skjønner, vi organiserer dagen så godt her. Dessuten sørger vi alltid for at det er pedagogisk forsvarlig til enhver tid.

– Hvordan sørger dere for det da? Har lærerne sagt at det oppleves overkommelig å sørge for at enkeltdyr i alle klasser får den oppmerksomheten de trenger for å utvikle seg godt, slik loven sier? Sier lærerne at de føler at de får brukt all kompetansen sin godt og at de realiserer de beundringsverdige formuleringene i loven hver dag?

Tigermammaen brukte all energi på å sette ørene i en så vennlig og imøtekommende posisjon som mulig.

– Haha, neida, det trenger de ikke, lo skolesjefen jovialt. Han dro nisselua godt ned over hodet, før han fortsatte:

– Det har nemlig kunnskapsministeren sagt!

– Hva i all verden skal vi gjøre? spurte tigermammaen mannen sin da hun kom hjem.

– Det er klin umulig å få skikkelig svar på det vi lurer på, og det er jo bare én skole her i landet. Jeg skjønner virkelig ingenting.

Tigerpappa tenkte seg om.

– Vi kan vel ikke bare sende tigerungene våre på skolen og fortsette livet som ikkeno’?

Akkurat da banket det på døren. Det var en leveranse. En merkelig pakke fra Departementet for Dyras Ve og Vel. De åpnet den opp. Inni lå to pent brettede nisseluer, helt lik de luene som de andre dyra på foreldremøtet hadde hatt. De stirret på luene. Holdt de i hendene og kjente på dem. De var fløyelsmyke og lune. De stakk potene inni. Oi, så deilig det var å ha potene der. Varmt, mykt og godt.

– Det skader jo ikke å bare prøve de? sa tigermamma.

– Nei, mumlet tigerpappa, mens han trakk luen prøvende nedover hodet. Han murret og malte. Det kjentes så uendelig deilig og varmt. Tigermamma og tigerpappa ble helt søvnige, de. De krøp tett inntil hverandre og la seg til rette, med de myke, lune luene sine dratt godt ned over øyne og øre. Så sovnet de og drømte deilig.

Det viste seg at tigerfamilien ble kjempefornøyd med skolen i det gode landet. Det trengtes verken flere lærere eller mindre klasser. Ikke engang de aller minste dyreungene trengte mere nærhet og kontakt – nei, det oppsto aldri problemer som ikke en mastergrad og litt god organisering kunne løse. Og hvis lærerne strevet og var i ferd med å bli utslitt, om de følte at de aldri fikk gjort jobben sin ferdig og aldri sett hver enkelt dyreunge godt nok, så kunne heldigvis kunnskapsministeren forsikre dem om det var mer enn nok lærere og akkurat passe store klasser. Så det var ingenting å bekymre seg for.

Snipp snapp snute, så var den skoledebatten ute.

Og om du lurer på hvordan det gikk med dyreungene som ikke ble sett så godt, så spiller ikke det så stor rolle. Det er nemlig en helt annen post i statsbudsjettet.