Elevene som år etter år blir kvernet inn og gjennom et system som ikke er laget for dem, blir nødvendigvis en stor utfordring, skriver Morten Fiskaa. Illustrasjon: Lars Aurtande.
Skolepolitikken vår virker ... ikke
Pene ord, gode tanker og mye flott innhold kan kort oppsummere Erna Solbergs nyttårstale om utdanning og skole.
Videreutdannelse, voksentetthet og integrering er valgflesk og ribbetilbehør av høy kvalitet. Fokus på høy kvalitet i norsk skole har dog noen synkehull som vi til stadighet setter de pedagogiske ben fast i.
Sannheten er at det ikke gjøres noe med skolens største utfordring; at alle MÅ gå der. Utfordrende elever i klasserommene i dag suger både tid, penger og kvalitet ut av samfunnet vårt. De fleste kommuner og skoler har ingen alternativer til elever som ikke passer inn. Elevene som år etter år blir kvernet inn og gjennom et system som ikke er laget for dem, blir nødvendigvis en stor utfordring. Hva gjør så skolen med disse elevene? De forblir i systemet. Fremveksten av privatskoler med andre løsninger og metoder for å dyrke frem elever ønsker jeg hjertelig velkommen.
Arbeidsmiljøloven er ikke gjeldende i mange norske klasserom. Midlertidig uveiledbare elever tar enormt mye oppmerksomhet bort fra det skolen skal handle om. Skolen er overlatt til seg selv for å takle disse utfordringene. Det burde ikke være slik. Hver kommune burde hatt et tilbud om en alternativ skolehverdag. Tenk på alle de menneskene som faktisk ønsker å jobbe med disse barna og ungdommene. Hvis en lager en matematisk modell hvor bare tapt tid blir implementert, ville beløpene bli så store at det burde få oppmerksomhet. Det er tross alt penger som skaper overskrifter.
Hvis våre lærere i snitt mister 10 minutter pr. dag av sin tid på grunn av overnevnte utfordring, vil det utgjøre et beløp på 500 millioner kroner bare i lønn. Ta med tapt lærdom, sykemeldinger og ren frustrasjon, så snakker vi om andre beløp. Men slike matematiske modeller er ikke gjeldende, da det ikke regnes som tapte midler. I økonomisk terminologi snakkes det om svinn. I overført betydning snakker vi om et digert sluk som ikke blir tatt på alvor.
Det å øke antall lærere i skolen nøytraliserer ikke denne utfordringen. Med mindre disse lærerne kunne vært øremerket til en alternativ skolehverdag. Rettferdighet er å behandle mennesker ulikt, og utifra egne forutsetninger. Klasserommet er ikke for alle elever!
