«Det er bemerkelsesverdig at regjeringen ikke har gitt innhold og presiseringer til hva det innebærer å jobbe tverrfaglig og tverrsektorielt i skolen»

Melding til Stortinget, nr. 21 – Lærelyst, tidlig innsats og kvalitet i skolen, skal godkjennes av Stortinget i løpet av 2017. Denne meldingen peker på noen av skolens hovedutfordringer i sitt kvalitetsarbeid. Disse gjelder elevenes læring og hvordan innsatsen skal rettes til beste for barn og unge. Det foreslås en tydelig retning på regjeringens kvalitetsarbeid i skolen i de kommende årene. Flere tiltak er nevnt. Ett er intensivert opplæring i lesing, skriving og regning i de første fire årene. Et annet er skolens pålegg om å delta i tverretatlig samarbeid.

Vi sier ofte at skolen er et speilbilde av samfunnet og vice versa. Vi vet med sikkerhet at kontaktlæreren opplever økende elevkompleksitet og sammensatte utfordringer. Hva som er årsak til skolens endrede utfordringsbilde er et gjenstridig problem, men barn og unges oppvekstsvilkår og rammebetingelser er betydelig endret i løpet av de siste tiårene. Dette viser Ungdata-undersøkelsen fra 2016 med stor tydelighet. Samfunnets utfordringer er flyttet inn i skolen. Kontaktlæreren har til nå hatt forskriftshjemmel til å koordinere og selv delta i arbeid rundt elever. Det ligger i kortene at tverrfaglig og tverretatlig arbeid er krevende, både faglig og ressursmessig. Læreren er gjennom sin utdanning verken øvd i den type arbeid, ei heller skolert til oppgaver, ansvar og muligheter som denne jobben fordrer.

Regjerningen forslår å endre opplæringsloven og slik legge til rette for at både rektor og skoleeier forpliktes til et tverrfaglig og tverretatlig samarbeid. Flere profesjoner, slik som barnevernet og skolehelsetjenesten, har vært forpliktet til dette i flere år. Skolens lovfestede forpliktelse til en slik deltagelse har vært fraværende. Den foreslåtte lovendringen har vært på trappene i flere år, men skolens vegring og kanskje troen på at de kan løse problemer med egne ressurser, har vært rådende. En interdepartemental satsing, «0-24», startet i 2015. Under ledelse av Utdanningsdirektoratet, er målet i denne satsingen å legge til rette for et samordnet prosjekt mellom sektorene. Hensikten er å klarlegge en mer helhetlig innsats overfor utsatte barn og unge under 24 år. Prosjektet har definert målgruppen til barn og unge med høy risiko for å utvikle problemer som kan lede til manglende kompetanseoppnåelse i skolen og fremtidig marginalisering fra utdanning og arbeidsliv. Formålet er bedre tverretatlig samhandling om tiltak for at flere kan lykkes i skolen og fullføre videregående opplæring. Dette er grunnlaget for en varig tilknytning til arbeidslivet.

«0-24» er understøttet av Stortingsmelding nr. 21 (2016-17). Arbeidsgrunnlaget for skolens utvidede mandat er slik sett klart. For enda tydeligere å understreke forpliktelsen om tverretatlig samarbeid i skolen, er dette derfor tatt inn i kompetansemålene for de nye masterutdanningene for grunnskolelærere (Nasjonal rammeplan for masterutdanningene, 2016). Lærerens arbeid for bedre oppvekstvilkår gjennom tverrsektorielt arbeid skal begynne i utdanningsløpet. En slik koordinering er ingen selvfølge i norsk utdanningshistorie. Nå kan det se ut som at Kunnskapsdepartementet endelig har et langsiktig og kortsiktig perspektiv i oppvekstsvilkårene for dagens elever.

I Melding til Stortinget nr. 21 lovfester regjeringen skolen og skoleeiers plikt til å delta i tverretatlig arbeid. Da er det besnærende lett å anta at skolene intuitivt forstår hva tverretatlig samarbeid innebærer. Så langt har skolen en lang tradisjon i å koble inn egne lærerkompetanser i arbeidet med å utrede og iverksette tiltak når barn og unge møter utfordringer i skolen. Skolens arbeid har i stor grad vært preget av flerfaglighet innenfor egen kontekst; interne fagfolk har bidratt inn med sin ekspertise.  I praksis utprøves flere parallelle tilnærminger til problemet. Et tverretatlig samarbeid fordrer noe annet. Flere profesjoner bidrar inn og kommer fram til en integrert forståelse av felles problem. Et slikt samarbeid krever likeverdighet og gir muligheter for et nyansert profesjonsblikk i skolen.  I stortingsmeldingen kommer det ikke fram hvordan et tverretatlig samarbeid skal gjennomføres.

Skolens utfordring i de nye samarbeidskonstellasjoner handler om integrert tilnærming til felles problem. Med regjeringens forslag til lovendring gis skolen en forpliktelse til å samarbeide på tvers av sektorer. Det er likevel bemerkelsesverdig at regjeringen ikke har gitt innhold og presiseringer til hva det innebærer å jobbe tverrfaglig og tverrsektorielt i skolen. Dette er en betydelig risikofaktor for alt godt arbeid som organiseres rundt barn og unge. Kommune og skole kan definere begrepene og arbeidet selv. Det er lett for skolen å fortsette med monofaglig og flerfaglig arbeid, men en endring i skolens praksis kreves. Et reelt tverretatlig samarbeid fordrer blant annet ydmykhet overfor de ulike profesjoners bidrag.

Vi mener at et reelt tverretatlig samarbeid krever trening og muligheter for å øve seg på dette arbeidet i utdanningsløpet. Noen profesjonsutdanninger har allerede startet, men betydelig innsats kreves fra både skole og utdanningsinstitusjonene for å lykkes i dette utviklingsarbeidet. Skolens ansatte og utdanningsinstitusjonenes samarbeidspartnere må sammen skoleres til godt tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, til beste for barn og unge i midten.

• Baard Johannessen og Torhild Skotheim underviser i pedagogikk ved Grunnskolelærerutdanningen, Høgskolen i Oslo og Akershus.