«Kva er feil med ungane? For dei passar visst ikkje inn i skule og samfunn slik dei er»

Og lenge har det vore alle desse ungane som ikkje klarer å sitja i ro og konsentrera seg i skulen sin teorifikserte, tvangsforma modell. Alle desse som i vår tid blir diagnostisert og medisinert til ro og kontroll.

I mi oppveksttid på 1950- og 60-talet møtte eg ingen slike ungar i dei klassar eg gjekk. Utan diagnose og medisin måtte me møta det vaksne livet som den gong var. Børa skulen la på oss var å bli til gagns menneskje.

Så kvifor jaktar samfunn og foreldre på feil med ungane i staden for å spørja om det kanskje er omgjevnadene det er noko feil med som ikkje kan gjeva ungar rom for å vera? For her skal dei formast til krav, press og forventing bygd på snevre kunnskapsmål – i ein modell som ikkje evnar å sjå og møta born og unge slik dei er på ein truverdig og verdsetjande måte.

Om ein ser og gjev plass til ein unge for dei evner og anlegg han/ho har, så er vel det, no som før, den beste måte å få fat i interesse og konsentrasjon som kan rekka til litt av kvart. Trur ikkje du og det, om du tenkjer etter kva som har opna din veg for deg?

I 27 år har eg stilt spørsmål som dette og om kven skulen er laga for slik han er i dag, for dauve øyre og oftast stengde spalter, alt medan fråfallet i skulen vaks til nærare 30 prosent av dei unge i vidaregåande skule.

Enno rekk ikkje fantasien hos dei styrande lenger enn til å gjera ungane til problem.