Myter og ideologi, professor Nordahl?

En billedkunstner fortalte meg en gang en historie der Picasso angivelig skal ha blitt konfrontert av en dame som spurte ham om hvorfor han ikke han kunne male virkeligheten slik den egentlig var. «Hvordan er virkeligheten da?», ville Picasso vite. «Sånn som på et fotografi», repliserte damen. Picasso spurte om hun hadde et fotografi på seg. Damen fant frem et fotografi av sin mor som hun hadde med seg i vesken. Picasso fikk bildet og snudde bildet av moren mot damen. «Sånn som dette?» spurte han «Ja, akkurat sånn!», svarte hun. Da snudde Picasso fotografiet slik at det eneste synlige var den tynne papirkanten på fotografiet. Deretter spurte han: «Er moren din så tynn?»

Picassos poeng er like relevant i dag som da kunstneren selv levde. Selv om fotografier har blitt digitalisert, gjelder de samme prinsippene. Et bilde er et øyeblikks todimensjonal gjengivelse av et lite utsnitt av virkeligheten, et format som aldri kan gi annet enn en idé om den komplekse og dynamiske konteksten bildet er hentet fra.

Slik er det også med ulike undersøkelser fra skolen. De representerer ikke virkeligheten, men er enkle gjengivelser av den komplekse og til dels nokså kaotiske virkeligheten de har sitt utspring fra. I en kronikk i Aftenposten 23. september gir professor i pedagogikk Thomas Nordahl oss et slikt bilde. Dataene han presenterer, er i seg selv uproblematiske, men mer problematisk blir det når han med utgangspunkt i disse dataene uttrykker at de som er kritiske til at det for lite lek og for mye læringspress i første klasse, forankrer sine argumenter i ideologi «uten særlig empirisk belegg». Professor Nordahl, derimot, har åpenbart både svarene og empirien i orden.

Nordahls realitetsorientering, for dem som lider av ideologisk villfarelse, handler om at undersøkelsen han presenterer viser at elever i første til fjerde trinn trives godt på skolen, og at det derfor ikke er grunnlag for den bekymring enkelte gir uttrykk for. Nordahl har spurt barna, og det må jo være dem som vet hvor sko(l)en trykker? Mon det.

I min verden er dessverre Nordahls beskrivelse av virkeligheten omtrent som damen som ser på et tynt papirfotografi og kaller dette for virkelighet. For hva forteller egentlig Nordahls bilde fra skolen oss?

Se for deg et bilde av en veltrent ung mann som løper og ser glad ut. Hvilke konklusjoner kan vi trekke fra et slikt bilde? Uten mer informasjon blir det spekulasjoner og gjetninger. Skal vi kunne si noe mer, må vi vite mer.

La oss derfor forestille oss at vi får vite at bildet av den løpende mannen ble tatt da han var på sin daglige treningsrunde i en by med ekstrem luftforurensning. Hva tenker vi nå om bildet? Antakelig begynner vi å tenke over mannens helse i et lengre tidsperspektiv. Vi ser ikke lenger bare det statiske bildet av en glad og sunn mann som trener, men leser det ut fra en mer dynamisk virkelighetsforståelse. Kanskje begynner vi å tenke på hvordan det går med helsen hans i fremtiden hvis han fortsetter treningen? Er mannen klar over at luften er direkte skadelig for ham?

Nordahls nokså bastante konklusjoner fra artikkelen blir i min verden omtrent som å konkludere at det den unge mannen driver med er sunt bare fordi han smiler på bildet. For kanskje er ikke ideologi en særlig god forklaring på hvorfor noen er kritiske til hvordan vi behandler de minste elevene i skolen. Kanskje de har andre «bilder», andre data enn Nordahls spørreundersøkelse som grunnlag for sin virkelighetsforståelse, data som sier mer om skolens effekt på en del av skolens elever over tid enn det en enkelt spørreundersøkelse av 1.-4.-klassinger kan fortelle oss.

Mitt forslag er at professor Nordahl burde fundere mer over betydningen av disse dataene i relasjon til sine egne undersøkelser fremfor å bruke tiden på å formidle at hans meningsmotstandere lider under ideologisk vrangsyn:

• Elevundersøkelser viser at motivasjonen hos elever synker jevnt utover i skoleløpet (se note 1).
  
  
• Økningen i stress- og angstrelaterte lidelser blant barn og unge er en velbegrunnet kilde til bekymring: De siste fem årene har Rikshospitalet opplevd en økning på 400 % (!) i forhold til innleggelser for stressrelaterte lidelser på ungdomspsykiatrisk avdeling, og mange andre sykehus melder om den samme trenden. Professor og avdelingsoverlege i barnepsykiatri Trond Diseth ved Oslo universitetssykehus kaller utviklingen alarmerende (se note 2). I en annen artikkel uttaler han at stort sett hele hans fagmiljø har vært uenige i seksårsreformen, og skepsisen har bare blitt forsterket når de har sett resultatene av den på sykehuset (se note 3).
  
  
• Selv om skolen neppe er eneste årsak til elevers opplevelse av stress, er det nærliggende å anta at det stadig økende fokuset på prestasjon, både i skolen og ellers i samfunnet er en viktig bidragsyter til dette: En rapport fra Osloskolen viser at skolestress er en vesentlig bidragsyter til elevenes psykiske helseplager: «53 prosent av jentene og 26 prosent av guttene på tiende trinn i Oslo rapporterer om at de er ganske mye eller veldig mye plaget av psykiske helseplager. Ungdommene knytter symptomene på psykiske helseplager til stress. Rapportens hovedfunn er at både i de kvalitative og de kvantitative undersøkelsene framstår skolesituasjonen til de unge som noe av det som er tettest knyttet til ungdommers stressrelaterte psykiske helseplager» (se note 4).
  
  
• I en fersk doktorgradsavhandling undersøker Magnar Ødegård (2017) uro i skolen og uttrykker at den høye frekvensen av forstyrrende atferd (disruptive behaviour) er alarmerende (se note 5).
  
  
• Det er mye som tyder på at voldshendelser i skolen øker (se note 6).
  
  
• I 10. klasse har mer enn hver sjuende elev mer enn 3 ukers udokumentert fravær og 1 av 25 elever har mer enn 6 ukers udokumentert fravær (se note 7).
  
  
• Andelen elever som ikke får vitnemål fra ungdomsskolen, har nesten doblet seg på ti år (se note 8).

Men sett at vi et øyeblikk ser bort fra punktene over, og at vi samtidig velger å se bort fra Respons Analyse sin ferske undersøkelse som forteller at 84 % av lærerne som underviser i norske førsteklasser, sier at førsteklassingenes skoledag er for teoretisk (se note 9), og at vi aksepterer at undersøkelsen Nordahl presenterer i Aftenposten gir et korrekt bilde av elevenes skolesituasjon fra første til fjerde trinn. I så fall må jo problemene vi ser i skolen inntre etter 4. klasse?Kanskje Nordahl kan være behjelpelig med å belyse når mange av de negative tendensene vi ser i skolen, og som man kan anta delvis også er effekter av skolen, faktisk begynner? Begynner de kanskje i 5. klasse?

• Alexander Meyer, lærer og far til en førsteklassing.

Noter: