Solberg og Sanner spiller svarteper om Finnmarkskolen

• Karl Øyvind Jordell er professor ved Universitetet i Oslo.

På Utdanningsnytt.no ble det 23.05. lagt ut et NTB-oppslag om såkalte skolebidragsindikatorer. Ved hjelp av slike får man et inntrykk av den enkelte skoles bidrag til elevenes framgang. Det sentrale er at man ved hjelp av statistiske teknikker korrigerer for elevenes utgangsposisjon, bl.a. deres hjemmebakgrunn. Hvis man ikke gjør det, er det, med en spissformulering, alltid skolene i Bærum som gjør det best.

Resultatene publiseres med referanse til ulike klassetrinn: «De alvorligste tallene for Finnmark viser seg for det yngste trinnet (1.-4.). 46 prosent av skolene i fylket scorer under landssnittet. I Oslo som kommer best ut, er det bare 4 prosent av skolene som ligger under snittet for de yngste elevene.»

Solbergs kommentar er følgende: «Disse tallene bekrefter at det er forskjeller på hvor flinke skolene er til å løfte elevene sine. Nå må lokalpolitikerne bruke det vi lærer om skolen til å gjøre skolen bedre.» Kunnskapsminister Sanner sier dette: « … vi vet for lite om hva som kjennetegner de skolene som bidrar mest til elevenes læring, og hva de som bidrar minst mangler.»

Det siste er langt på vei usant. Statsråden vet utmerket godt at andelen ufaglærte lærere på trinn 1–4 i Finnmark er doblet over de siste tre årene. Mange kommuner har mer enn 20 prosent ufaglærte lærere; enkelte over 30 prosent. Statsråden og departementet betoner jevnlig og med rette lærere som skolens viktigste innsatsfaktor. Da må hovedårsaken til at Finnmark ligger dårligst an, være at fylket har langt flere ufaglærte lærere enn andre fylker

Statsministeren burde vite at regjeringen gjennom hele sin funksjonsperiode har rasjonert tilgangen på småskolelærere, ved å stille så høye krav for opptak til lærerutdanning at mange studiesteder, særlig i Nord-Norge, ikke fyller opp studieplassene. Verst var det sist år i Alta, som bare hadde 8 fremmøtte til 25 studieplasser for trinn 1–7. Da blir det svarteperspill å utfordre lokalpolitikere. Det er statens oppgave å utdanne nok lærere.

Den ugunstige utviklingen i Finnmark har skjedd samtidig med at antallet lærere i landet som helhet har økt med snaue 1000 hvert av de siste tre årene. Økt produksjon av nye lærere kan bare forklare en liten del av dette – hovedårsaken har vært at lærer har søkt seg til eller har blitt værende i skolen i en periode med relativt høy alminnelig arbeidsledighet; skolen er en trygg arbeidsplass. Nå er arbeidsledigheten synkende, noe som nok er årsaken til at søkningen til lærerutdanning gikk ned i vår. Da blir det et spørsmål om strømmen snur også blant utdannede lærere – om et tilsvarende eller større antall enn de ca 3000 som i de siste årene er kommet til skolen, søker seg bort igjen.

I dette perspektivet er årets svake lønnsoppgjør for lærere betenkelig. 60–70000 lærere befinner seg i skolen, og 30–40000 har andre jobber. Det har vært mye snakk om å løse lærermangelen ved å få tak i flere fra sistnevnte gruppe. Og det var faktisk det man lyktes med de tre siste årene – da ikke ved å bedre arbeidsbetingelsene for dem som er i skolen, men ved at det skjedde en forverring av vilkårene for dem som ikke er det, i form av større utrygghet. ‘Lyktes’ er her et upresist uttrykk, fordi situasjonen ikke var et resultat av målrettede tiltak. De målrettede tiltak må være positive tiltak for dem som er i skolen. Ett slikt tiltak ville vært bedrede lønnsforhold.

Lærernormen, altså færre elever pr lærer, er et annet. Men så lenge der er for få lærere, innebærer den bare at lærere flytter på seg, slik at situasjonen forverres i Finnmark og i andre utkanter – lærernormen er nemlig en norm for byene og det sentrale østlandsområdet. Til høsten vil annen runde av innføringen av normen innebære et behov for lærere på snaue 1000, ut over det alminnelige erstatningsbehovet. Det er et stort spørsmål om man vil lykkes med dette, nå som gresset er grønnere utenfor skolegården. Og lykkes man, er det stor fare for at det også neste skoleår går utover skolen i Finnmark og i andre utkanter.

Skal man få bukt med Finnmarks problemer, trengs nok langt sterkere økonomiske virkemidler enn dem man så langt har vært villig til å benytte. Jeg har antydet at skoler med f.eks. mer enn 20 prosent ufaglærte lærere burde gi utdannede lærere f eks 20 prosent høyere lønn det første året, stigende til f eks 50 prosent etter f.eks. 5 år. Det er ikke så dyrt som det høres ut, fordi det er tale om relativt få skoler, med relativt få lærere. Men de elevene som går der, har krav på de utdannede lærere, de også.

Og i hvert fall bør regjeringen ikke late som den ikke kjenner årsakene til problemene, og slutte å rasjonere tilgangen på småskolelærere.