Praksisfortellinger om elever som sitter store deler av skoledagen på grupperom med voksne uten hverken pedagogisk eller spesialpedagogisk kompetanse, kan tyde på at lovverket ikke alltid følges, skriver Tove Alice Olsen Innjord.
Retten til spesialundervisning består, men hva så?
Debatt: Tilbudet som noen elever med særskilte behov tilbys, har rett og slett ingenting med spesialundervisning å gjøre.
Skolestarten er gjennomført, høstsemesteret er i gang. På denne tiden for temmelig nøyaktig ett år siden var retten til spesialundervisning et hett debattema. Bakgrunnen var Nordahl-utvalgets rapport som foreslo å fjerne den lovmessige rettigheten til spesialundervisning/spesialpedagogisk hjelp for barn i skole og barnehage. Begrunnelsen for Kunnskapsdepartementets opprettelse av utvalget var at det eksisterende tilbudet for barn med spesielle behov, ikke fungerte tilfredsstillende. Nordahl-utvalgets intensjoner var gode. Tanken var å bruke den ekspertisen som i dag bl.a. finnes i pedagogisk-psykologisk tjeneste til mer direkte arbeid med barna i barnehagene og på skolene.
Retten videreføres
Motstanden mot forslaget om å fjerne den individuelle retten til spesialundervisning/spesialpedagogisk hjelp har vært stor. Å fjerne en lovfestet individuell rett betyr at de spesielle reglene knyttet til enkeltvedtak i forvaltningsloven faller bort, herunder foreldrenes rett til å klage hvis de mener barnet ikke har fått det spesialpedagogiske tilbudet de behov for. Rollen til pedagogisk-psykologisk tjeneste som sakkyndig instans er sentral i forbindelse med utredningsplikten som ligger i forvaltningsloven. Det er altså vanskelig å forstå at situasjonen skulle bli bedre for barn og unge med særlige behov, dersom elevens rett og kommunens utredningplikt falt bort. I anstrengte kommuneøkonomier er det lett å tenke seg at det kunne være fristende å bruke pengene på andre ting.
Like etter skoleslutt i juni kom imidlertid det som var gode nyheter for mange. Regjeringen hadde bestemt at den lovfestede retten til å få spesialpedagogisk hjelp i barnehagen og spesialundervisning i skolen skulle videreføres.
Innhold og kompetanse
Det er først og fremst innholdet i spesialundervisningen og kompetansen hos dem som utfører den som nå må komme i fokus. Spesialundervisning må knyttes til det den er meningen å være; undervisning gitt av lærere med spesialpedagogisk kompetanse. I dag brukes spesialundervisning om all ekstra støtte til barn og unge med særskilte behov. Dette må vi bort i fra.
Når det gjelder kompetanse, så går det fram av opplæringslovens § 10-1 at de som skal tilsettes i undervisningsstillinger «skal ha relevant fagleg og pedagogisk kompetanse». Dette er et minimum. Deretter følger regler om kompetanse i undervisningsfag. Disse kan etter § 5-5, 3. ledd fravikes når det gjelder lærere som skal gi spesialundervisning.
Det gis ingen presiseringer i lovverket når det gjelder spesialkompetanse for dem som skal forstå spesialundervisning – dog må de ha pedagogisk kompetanse. Det betyr at ufaglærte ikke skal eller kan stå for opplæring av barn som har rett til spesialundervisning. Tilbudet som noen elever med særskilte behov tilbys, har rett og slett ingenting med spesialundervisning å gjøre. Spesialpedagogikk er et eget fag og ikke noe som hvem som helst kan utføre. Spesialundervisning må utøves av lærere/barnehagelærere med spesialpedagogisk kompetanse. Dette vet vi via forskning gir effekt. Spesialpedagogene må hjelpe elever som strever til å finne fram til alternative læringsstrategier og ta i bruk ulike metoder i innlæringen. Til dette trengs det ekspertise.
Praksisfortellinger om elever som sitter store deler av skoledagen på grupperom med voksne uten hverken pedagogisk eller spesialpedagogisk kompetanse, kan tyde på at lovverket ikke alltid følges. Lovverket synes å være for vagt. Det må derfor skjerpes og tydeliggjøres når det gjelder krav til kompetanse.
Lovendringer
Noen elever trenger en del praktisk hjelp i skolehverdagen i tillegg til (spesial)undervisning. I dag er det bare opplæringslovens § 5-1 om rett til spesialundervisning som kan utløse slik hjelp. Opplæringsloven burde skille mellom rett til spesialundervisning og rett til støttetiltak. Skillet bør tydeliggjøres ved at spesialundervisning og støttetiltak behandles i ulike paragrafer – som begge bør utløse rettigheter og dermed kan påklages. Dette vil kunne minske bruken av ufaglært arbeidskraft i undervisningen av barn med behov for spesialundervisning.
Livsmestring som overordnet mål
Retten til spesialundervisning skal i dag måles opp mot tilfredsstillende utbytte som igjen må ses i sammenheng med oppfyllelse av kompetansemålene i læreplanen. Det er de som ikke kan oppnå kompetansemålene som har rett til spesialundervisning. Disse må ha individuelle mål og evalueres etter dem. Det må stilles krav og forventninger i form av framgang til alle elever, men målene og midlene for å nå dem må være forskjellige. Kompetente voksne er en viktig forutsetning for at innholdet skal bli godt og for at barna etter endt skolegang skal møte voksenlivet med de beste forutsetninger for livsmestring.
Avslutning
Oppfølging og presisering av lovverket er viktig, men det må også satses nasjonalt på hevingen av den spesialpedagogiske kompetansen i barnehager og skoler. Det er statlige ordninger for tilskudd til videreutdanning i skolens kjernefag. Kan det være på tide med en satsing på spesialpedagogikk? Med flere spesialpedagoger i skolen, kan vi forvente bedre tilpasset opplæring og faktisk mindre behov for spesialundervisning. Dette kan frigjøre tid for pedagogisk-psykologisk tjeneste til mer nærvær i barnehage og skole der elevene oppholder seg.
Det er å håpe at den varslede stortingsmeldingen, som kommer i høst, vil kunne gi klarere føringer til de utfordringene det er pekt på ovenfor.
