Disse guttene gikk i X-klassen

I dag går om lag 1000 elever i egne klasser på grunn av adferdsproblemer. Hvordan påvirker det elevene å bli satt i en egen klasse?

Elever fra X-klassen forteller her om sine opplevelser av å bli tatt ut av normalklassen.

Se video lenger ned i saken.

Morten Lindstad

«Idiotklassen med Bekka» gikk ut av ungdomsskolen i 1973. Fem av 13 elever som gikk i klassen, er nå døde.

At jeg valgte å skrive om akkurat denne klassen , skyldes en bemerkning Morten lot falle:

– Jeg gikk i en klasse som ikke fantes, forteller Morten.

– Hæ?

– Den ble kalt X-klassen. Jeg har sjekket, den fantes ikke,sier Morten, som er en bekjent av en av mine kompiser. Han vet at jeg er journalist.

Klarte ikke gå i sønnens bryllup 

Det er starten på en jakt etter elevene i denne klassen som ikke fantes, noen av elevene finnes ikke lenger.

Morten har skraphandlerbevilling, og jeg støter på ham igjen på et marked.

– Det skal finnes et klassebilde.

Morten lover å lete, det er ikke noe han ser fram imot. Skolen er ikke et sted han minnes med glede. Det er en meget trøtt Morten som møter meg, han har ikke sovet natten før.

– Minnene er for jævlige. Alt kommer tilbake, både oppveksten og skolegangen.

Morten har sosial angst. Angsten er så overveldende at han ikke klarte å gå i sin meget avholdte sønns bryllup.

Ville sende ham til Bastøy 

Klassebildet Morten legger frem, viser ti ungdommer i tidstypiske klær, med en spinkel kvinnelig lærer. De står i en tom skolegård. Det er en ren gutteklasse.

Bak på bildet står det skrevet, med Morten sin 15-årige skrift: «Idiotklassen med Bekka. Alle helt sprø.»

Morten ber om innsyn i sine papirer i et forsøk på å få dokumentasjon på hvorfor han ble flyttet ut av sin opprinnelige klasse og over i X-klassen, som var det uoffisielle navnet på klassen. Svaret fra kommunen kommer etter en tid: Det eneste de har av dokumentasjon er at Morten mottok støtteundervisning i engelsk da han gikk i 5. klasse.

Vi har bedt om innsyn både i eventuelle oppføringer ved sosialkontoret, skolen og barnevernet. Morten er sikker på at det var noen på besøk hjemme hos dem som ønsket at han skulle flyttes ut til gutteskolen på Bastøy i Oslofjorden.

– Far min slo i bordet og sa at det ikke ble aktuelt.

Kritiserte lærer - endte i x-klassen

Det finnes ingen dokumentasjon på denne episoden heller. Morten ble ikke flyttet til Bastøy, men fortsatte sin skolegang på Løken ungdomsskole i Askim i Østfold.

Det fantes mange slike klasser, de ble kalt ulike ting; observasjonsklasse, oppsopsklasse, x-klassen, miljøgruppe og dusteklassen er noen av navnene. 

Det var et helvete å gå her. Skolen var bare oppbevaring. Den hadde null verdi.

Første året på ungdomsskolen gikk Morten i en normal klasse, og han begynte også i normalklassen på høsten det året han gikk i åttende klasse. På tur inn i klasserommet ble han en dag grepet fatt i og bedt om å følge med. Etter den dagen gikk han i x-klassen.

– Jeg hadde kommet med kritikk av en lærer. Neste dag gikk jeg i x-klassen.

Dette var en klasse han hadde hørt mye stygt om. Det å selv være en som gikk i en sånn klasse, føltes forferdelig for Morten.

– Jeg var ingen dust.

Ingen kunne plage ham i skogen

Den dagen Morten gikk ut skoleporten for siste gang, jublet han innvendig og kastet sekken. Han har ikke vært tilbake på skolen siden, før han blir med oss tilbake til skolegården.

Skolebygningene er i dag tømt og skal rives, forfallet har begynt å gjøre seg gjeldende.

– De dårlige minnene finnes jo i meg, selv om bygget blir revet. Det var et helvete å gå her. Skolen var bare oppbevaring. Den hadde null verdi.

Ved hvert ett hjørne og trappetrinn kan Morten beskrive episoder med medlever eller lærere. Ingen av minnene er gode. Han hadde rødt hår, fregner, var blek og skjeløyd.

– Jeg ville bare være i fred.

De mest fredfylte stundene fra ungdomsskoletiden opplevde Morten når han skulket og stakk til skogs, da kunne ingen gjøre ham noe.

Hjemmet beskriver han også som et angstfylt sted, med mye vold.

Slo, og brakk to fingre

Læreren vil ikke Morten navngi, men ikke alle var like snille og noen innga frykt. Det å gå i X-klassen ga Morten en følelse av å være utestengt fra de andre elevene og stigmatisert.

En gang gikk Morten inn på et arrangement på skolebiblioteket, der det var elever fra de andre klassene på skolen. Han satte seg ned på en av de forrerste radene.

– Da fikk jeg beskjed om jeg måtte sitte bakerst i lokalet.

Morten følte at de andre elevene holdt avstand fra guttene som gikk i X-klassen.

Guttene i klassen var tøffe mot andre og det førte til flere episoder der de var voldelige mot hverandre. En dag bestemte Morten seg for å ta igjen og slo så hardt at han brakk to fingre.

– Da ble jeg respektert.

Etter det ble Morten en av dem som tok igjen og innrømmer at han også mobbet andre.

I klassen var det mye uro, og Morten følte han ikke fikk lære det han trengte og ville.

– Enkelte sniffet i timene, og runking var ikke uvanlig.

«Jeg ser med en gang hvem som blir mobbet. Jeg er forundret over at ikke alle ser det»

– Seier

I voksen alder har Morten tatt handelsskolen og voksengymnas.

– Det var en seier for meg å få de papirene i hånda, det var beviset på at jeg ikke var en idiot.

Men minnene er vonde, og det å dra de frem fra glemselen skaper mer angst hos Morten. Tanken på at noen har det sånn i dag også, har gjort at han synes det er verdt de søvnløse timene.

– Når jeg går forbi en skolegård, ser jeg med en gang hvem som blir mobbet. Du ser det på kroppsspråket, hvordan de prøver å gjemme seg bort. Jeg er forundret over at ikke alle ser det.

Svein Olsen

«Forfedrenes synder»: Når familien din har dårlig rykte og du bor på et lite sted, møter skolen deg da med blanke ark og fargestifter til?

Bakerst nummer to fra høyre står en gutt som ikke husker at bildet er tatt; han har aldri sett det før.

Vitnemålet

Da jeg først ringte Svein Olsen, ville han ikke snakke om skolen, det var et kapittel han bare ville glemme. Det hadde vært for tøft. Skolen forbinder han med flere år med mobbing og nederlag - både i timene og i friminuttene. Hvordan skulle han orke å rippe opp i dette? Men i løpet av den første lange telefonsamtalen der vi lo og skjemtet, snakket vi også om at barn har det sånn i dag. Da ombestemte han seg.

Jeg skjønner at skolen måtte sette inn tiltak, men det de gjorde, gjorde bare vondt verre.

Dagen etter står jeg på gårdsplassen foran det rødmalte, velholdte huset der han og kona Toril bor. Der inne har de sammen fostret to sønner, som igjen har gitt dem tre barnebarn.

En kraftig neve holdes fram. Min hånd forsvinner helt inne i den store neven som gir et fast og varmt trykk tilbake. Svein er en røslig kar, men kroppen har sagt stopp etter mange år med hardt arbeid og tunge belastninger. Noen dager er vonde, andre mye bedre.

Vitnemålet fra grunnskolen er funnet frem, det er ikke et papir han er så stolt av. Resultatene er ikke så mye å skryte av.

Papirfly

Hele barneskolen var fylt av mobbing, og da han kom på ungdomsskolen, ble det ikke bedre. Bare verre. Etter en tid ble han tatt ut av den ordinære klassen og plassert i en egen klasse sammen med andre gutter.

– Jeg var en aggressiv gutt. Hvis noe eller noen provoserte meg, kunne jeg ta pulten og flytte den rundt i klasserommet. Jeg skjønner at skolen måtte sette inn tiltak, men det de gjorde, gjorde bare vondt verre.

Ungdomsskoleeleven Svein var en storvokst og sterk gutt, men det å bli stuet bort på et grupperom, var stigmatiserende for Svein. Han følte ikke at han fikk den hjelpen han trengte på skolen. Mange ganger ble han sendt på gangen, og ikke sjelden ble han satt til å løse oppgaver i et ekstrahefte.

– Men de arkene ble ofte gjort om til papirfly.

Innsyn 

År med mobbing hadde lært ham at han måtte ordne opp selv. Han hadde nesten aldri opplevd at en voksen hadde grepet inn. En gang hadde en medelev sittet i timen og skutt viskelærbiter på ham. Svein var rasende da friminuttet kom, og guttene barket sammen på do. Svein brakk armen på den andre.

– Foreldrene mine fikk brev hjem om episoden. De ble sinte på meg, men møtte ikke opp på skolen til samtale. Jeg tror ikke det skjedde noe mer.

Det å gå løs på andre var ikke noe Svein hadde for vane. For å få utløp for uroen lot han det gjerne gå ut over andre ting. Han minnes at de hver uke knuste en stor søppelbøtte i metall. Det var episoder der lærere dro ham i ørene, og han ble slått i brystkassen.

Svein har bedt om innsyn i sine dokumenter. Det eneste som finnes, er et anbefalingsbrev fra klasseforstanderen, der Svein omtales i rosende ordelag.

– Jeg ble rasende da jeg så det. Dette er bare piss!

Svein mener at hele brevet er løgn, han kjenner seg ikke igjen i noe av det som står der. Svein lar meg lese det, men jeg får ikke lov å publisere det. Han synes hele brevet er så absurd at han ikke vil kjennes ved det.

Han har aldri fått noe vedtak eller forklaring på hvorfor han havnet i denne klassen.

Juling　

Hjemme var det ikke mye støtte å få. Da Svein var 16 år gammel, brakk han teppebankeren i tre, knakk kjeppen som ble brukt til klesvask, og han klipte i stykker et belte.

– Jeg sa til far min at han kunne bruke nevene i stedet, at det ville være mer fair.

Da ble det slutt på de fysiske avstraffelsene.

– Jeg er sikker på at skolen visste hvordan jeg hadde det hjemme. Skolen burde ha stilt opp.

Klassen var ikke et trygt sted, det var mye uro og lite læring som foregikk der. Svein slet med tallene, bokstavene gikk bedre. Av og til måtte han sitte igjen. Det ble ofte en stillingskrig der Svein nektet å gjøre ekstraoppgavene og kunne bli sittende der i timevis. Han hadde det jo ikke akkurat travelt med å komme seg hjem.

Å få være sammen med besteforeldrene skapte de beste minnene fra barndommen. Det var farfaren som satte seg ned med Svein og lærte ham matematikk. Der fikk han livsgnist, og allerede som 10-åring begynte han å mekke på lastebilen faren eide.

– Jeg var cirka 12 år da jeg skjønte at jeg ikke kom til å få et lett liv. Jeg måtte ta ansvar sjøl, skulle det bli en ordning. Jeg hadde også få venner på grunn av omstendighetene hjemme.

Lastebiler og langtransportkjøring skulle bli Sveins levevei.

– Hver gang hjulene på lastebilen rullet bort fra Askim, kjente jeg at jeg kunne puste friere.

Går man ikke på skole for å lære? Det var ikke en sånn skole vi fikk.

Underlegen

Svein jobbet mye og tok gjerne på seg oppussingsarbeider, han har aldri vært redd for å ta i ett tak. Til slutt sa kroppen stopp. I dag er han uføretrygdet, men fordi han hadde vært forutseende nok til å tegne forsikring, har han en inntekt han synes er grei.

– Jeg pleier å sove bare 3 til 4 timer hver natt og er ofte trøtt.

Svein blir ikke holdt våken på grunn av smerter i kroppen, men et hode som er skrudd på med masse tanker. Han klarer ikke å skru av sånn at han får den hvilen han trenger.

Selv mener han at mye av det som har skjedd i livet, har sammenheng med den skolegangen og den oppveksten han hadde.

I mange år følte Svein seg underlegen fordi han ikke hadde en utdannelse å vise til. Det var ingen som oppfordret ham til videre skolegang etter ungdomsskolen. I tillegg hadde årene på skolen vært forbundet med så mye negativt.

– Jeg skulle ha ønsket at jeg hadde fått utdannet meg til snekker eller elektriker. Går man ikke på skole for å lære? Det var ikke en sånn skole vi fikk.

De store varme hendene, som er så store at det er vanskelig å få fatt i arbeidshansker, er ikke uvirksomme. Han er nevenyttig, mekker bil, snekrer og tar i et tak der han kan, hvis dagen er god.

– Jeg baker kransekaker til jul også. I fjor ble det 40 kransekaketårn som jeg stod for.

Øyvind Melenius

Supre kamerater: Hjemmesituasjonen til Øyvind var så dårlig at barnevernet senere ble dømt for vanskjøtselen han og broren ble utsatt for. Skolen ble et fristed.

Øyvind og lillebroren Arild kom i fosterhjem da de var ett og to år. Etter noen år ble de kastet ut av hovedhuset og måtte bo i samme huset som grisene. Øyvind mener de var fire og fem år da de ble flyttet til rommet over grisene. Der var det ikke tilgang på vann eller dusj. Ofte luktet guttene, og etter dusjing på skolen hadde de ikke reine skift å ta på seg.

– Ingen av gutta i klassen mobbet oss fordi vi luktet.

Gruet seg til sommerferien

Jeg har dratt ned til Stavern i Vestfold og ringt på døra til Øyvind. Det har ikke vært mulig å få kontakt via telefon, epost eller brev. Døra til rekkehuset blir åpnet av en vever mørkhåret kvinne. På spørsmål fra meg går hun inn og henter Øyvind. Ut kommer en høy, tynn mann med en vaskefille i hånda. Jeg rekker ham en kopi av klassebildet og fremfører ærendet mitt.

– For noen kompiser, de var topp.

Øynene glitrer og mannen foran meg er et eneste stort smil. Øyvind setter seg ned på trappa og forteller meg om skolegangen og oppveksten.

Jeg er lei meg for at noen mennesker kan være så stygge, men jeg hater dem ikke.

Drømmen den gang var å bli politimann. Men det har blitt lite skolegang på Øyvind; kun ett halvår på rørleggerlinja før han droppet ut.

Når andre elever så frem til sommerferien, grudde Øivind seg. Da hadde han liten kontakt med klassekameratene. Kun én gang husker han at han tok med en i klassen hjem, det var ikke populært.

– Det ble bare spetakkel av det.

– De ødela to liv, det kan aldri erstattes

Fosterforeldrene var kristne og kalte Øyvind og Arild for «Satans barn», og de fikk derfor ikke være sammen med de andre barna i hjemmet. Øivind mener de var fem fosterbarn der, pluss fosterforeldrenes egne tre barn, som de aldri fikk være sammen med.

– Jeg er lei meg for at noen mennesker kan være så stygge, men jeg hater dem ikke.

Skolen gjorde ingenting med hjemmesituasjonen, ingen spurte hvordan Øyvind hadde det hjemme. Ikke skolen. Ikke helsesøster.

Årene i fosterhjemmet minnes ikke Øyvind med glede, men heldigvis hadde han broren sin der. Etter mange år kamp fikk brødrene 725.000 kroner hver i erstatning. Det var lillebror Arild som sto på, og han førte kampen for dem begge.

– Typisk Arild, han var alltid der for meg, men de ødela to liv, det kan aldri erstattes.

– Mer og mer narkotika

Begge brødrene har brukt narkotika i mange år. Øyvind har kommet seg ut av dopmiljøet. Arild, broren til Øyvind, døde i mai i år.

– Da skreik jeg høyt: «Hvorfor stakk du av, du skulle jo vente på meg?»

De blå øynene til Øyvind blir blanke når han snakker om broren som alltid var der.

Da Øyvind var 16 år, ble han kastet ut av fosterhjemmet og valgte å flytte hjem til sin biologiske familie.

– Det var liksom ikke plass til meg der, så det ble til at jeg var ute om natta. Det ble innbrudd og stjeling av biler. Og så ble det mer og mer narkotika.

Øyvind bor i dag i Stavern med kone og hund. Livet etter skoletida har vært preget av rus og et omflakkende liv. Årene med rus har satt sine spor. Ordene kommer sakte, og han drar på ordene. Innimellom stopper han opp, midt i setningene.

Han har vært på metadon, men har blitt kastet ut av programmet. Han får hver dag medisiner for å klare seg. I mange år bodde han i Oslo. For å komme seg unna dopmiljøet valgte han å flytte til Stavern. De fleste han kjente i Oslo, er døde.

– Jeg hadde ikke levd i dag om jeg hadde bodd i Oslo.

Jan Olav Mariussen

Gode hjemmeforhold: En av dem som klarte seg bra er Jan Olav Mariussen. Han har ingen spesielt dårlige minner fra skolen.

– Jeg skjønner at jeg havnet i en sånn klasse, jeg var så urolig.

Ble dratt i ørene

Jan Olav hadde det bra hjemme, og fikk den oppfølgingen han følte han trengte av foreldrene. Han er den eneste av klassekameratene som er i fast jobb.

Jan Olav var med på å arrangere et treff for dem som hadde gått på ungdomsskolen sammen.  Treffet startet på kirkegården. Alle på trinnet var invitert, men bare tre av elevene i X-klassen deltok. De to andre som var med, er nå døde.

– Skolen var helt ok for min del, jeg var ikke så veldig interessert i skole, forteller Jan Olav.

Alle i klassen røyket. Jan Olav ble fersket og fikk med melding hjem, flere ganger. Faren reagerte ikke nevneverdig, men skrev bare under meldingen.

– Han sa: "Jeg røyket jo jeg også når jeg var på din alder", så var vi ferdige med den saken.

Jan Olav minnes at det var mye uro i klassen. Flere ganger ble han dratt etter ørene av en lærer.

– Jeg hadde nok fortjent det.

Festing og slåssing

Når han snakker om skolen, er han avslappet og drar bare lett på skuldrene når han forteller om ulike episoder.

– Jeg tok av og til på meg skylden, selv om jeg ikke hadde gjort det. Hjemme hos meg var det ikke så farlig, men jeg visste jo at ikke alle hadde det helt enkelt.

Valget falt på yrkesskolen etter endt ungdomsskole, men det gikk dårlig. Etter endt militærtjeneste fikk Jan Olav seg jobb hos faren sin som var byggmester. Håndverkerfagene lærte han av andre som jobbet sammen med ham. I dag er han i fast jobb, der har han jobbet i over 30 år.

Ungdomstiden beskriver Jan Olav som en tid fylt med festing i helgene ispedd ganske mye slåssing.

– «Alle» i Askim vet hvem jeg er.

Uansett hvordan helga hadde, vært stilte han på jobb klokka sju mandag morgen. Tidligere klassekamerater treffer han på ved ulike mellomrom.

– Jeg hilser alltid, om de er rusa eller ikke. Kamerat er en åkkesom.

I dag er Jan Olav etablert i Askim og har vært samboer i mange år.

– Jeg har ikke egne barn, men samboeren min har. Spesielt barnebarna blir som de skulle ha vært mine egne.

Egil Hansen

Lever med frykt: Angst og redsel har sittet i kroppen så lenge Egil kan minnes. Det var mye som var skremmende, og det å bli satt i en egen gutteklasse virket stigmatiserende på den engstelige gutten.

Til min store overraskelse fant jeg Egil i Rakkestad. Jeg hadde nemlig fått høre fra flere at Egil var død, så det at han levde og var rusfri, var en stor overraskelse.

– Jeg skjønner at folk trodde det. Jeg var langt ute.

Skolen fremkalte redsel og frykt

– Allerede da jeg var seks år, hadde jeg dødsangst. Som åtteåring minnes jeg at jeg hadde depresjoner.

Mammaen til Egil var overbeskyttende og veldig engstelig for barna. I tillegg var hun suicidal, noe Egil snappet opp i tidlig alder.

Redselen for alt satt dypt i Egil. Han kunne blant annet få for seg at maten han fikk servert når han var borte på besøk, var forgiftet, og dermed ble han sittende som forsteinet av skrekk.

Fra tredjeklasse ble angst og tvangshandlinger stadig mer fremtredende. Han ble helt styrt av tvang. Telte han feil på tur hjem fra skolen, måtte han gå tilbake og begynne på nytt. Det var mengder av slike handlinger og ritualer han måtte følge for å prøve å holde tritt med angsten og tvangshandlingene.

Han husker ikke at han noen gang var i kontakt med helsepersonell under oppveksten der hans psykiske plager ble berørt.

Skolen var også et sted som fremkalte redsel og frykt, for lærere og medelever.

– Barneskolen gikk på et vis, da gjorde mamma ennå lekser med meg.

– Følte alt var min skyld

I tillegg til mamma og Egil var det også en storebror og en pappa i hjemmet. Faren til Egil var streng og forlangte mye, minnes Egil. Han kan ikke erindre at faren noen gang sa noe positivt eller oppmuntrende. Skrekken for faren kom av at han var streng, skremmende og uforutsigbar, men han slo ikke.

Lærerne skremte meg, en dro meg i ørene og håret. Følte ofte at det var min skyld.

Frykten for alt var stor og er det også i dag. Den aller største redselen han hadde i barndommen, skulle vise seg å slå til.

Troen på seg selv var totalt fraværende, og lammende hodepine kunne slå den unge gutten helt ut.

– Jeg følte alt var min skyld, og jeg oppførte meg ikke bra på skolen.

– Religiøst forhold til hasjen

Skolen beskriver han som et helvete. Hjemmefra fikk han beskjed om at han bare måtte skjerpe seg. Skoledagene på ungdomsskolen besto av mye slåssing. Det var sjelden at Egil hadde gjort lekser og at han hadde med de bøkene han skulle. Han var plaget av konsentrasjonsvansker.

– Var redd, mye frykt. Lærerne skremte meg, en dro meg i ørene og håret. Følte ofte at det var min skyld.

Egil var ikke en skulker. Kun én gang, da var han enda mer engstelig, så det torde han ikke å gjøre igjen. Til tross for tøffe år på grunnskolen var Egil innstilt på videre utdannelse; han ønsket å bli kjemiker.

I dag har han lite utdannelse, kun noen kurs. Han prøvde seg på folkehøgskole, men klarte ikke å gjennomføre.

Familien flyttet mye, og Egil har bodd både på Rjukan, i Drammen og Hallingdal. Han valgte å bo hjemme på grunn av moren, som han var så engstelig for. Uroen sin døyvet han etter hvert med rusmidler.

– For meg ble det hasj, jeg hadde nesten et religiøst forhold til hasjen.

Lenge levde han et rotløst liv på siden av samfunnet, rusen tok helt overhånd over livet hans. Han ruset seg på det han fikk tak i. Barndommens største frykt innhentet Egil da moren hans tok livet av seg da han var i slutten av 20-årene. Da flyttet han hjemmefra.

Apotek på kontinentet

I flere år klarte Egil å holde seg i skinnet. Han giftet seg og fikk tre barn. Da han mistet den faste jobben og måtte begynne å kjøre langtransport, tårnet ting seg opp. Han savnet familien, og veien innom apotek nede på kontinentet, der de hadde letter tilgang til medisiner som i Norge var reseptbelagt, skulle etter hvert føre ham ut i en russpiral.

– Etter hvert tok jeg alt. Jeg røyket til og med heroin, men jeg satte det aldri. Det var en tøff periode, men jeg var ikke like langt ute å kjøre da som før jeg fikk barn.

Ekteskapet gikk over ende, og Egil levde et hardt liv. Det hendte at han sov ute. 

Egil er i dag gift for andre gang. Årene med rus har medført at han er uføretrygdet.

– Jeg jobber litt som brukerstyrt assistent. Det er bra for meg å ha anker i livet, nå er det kona mi.

Egil drømmer ikke lenger om utdannelse, men et eget krypinn til seg og kona står høyt på ønskelista.

Robert Røed

Vokste opp på fyllinga: Boligen Askim kommune hadde å tilby den lille familien, var en uisolert brakke på søppelfyllinga. Robert var seks år da de flyttet dit, der skulle han bo de neste sju årene.

Da klassebildet fra ungdomsskolen ble tatt, hadde Robert flyttet inn i en leilighet sammen med mammaen og broren sin. Livet var mye bedre etter alle de årene der han bodde på fyllinga. Men han sloss. Ofte.

I dag bor Robert fortsatt i Askim. Huset der han og kona Gunnhild bor, er meget velholdt. I hagen er det ikke et ugress å se, jordbærplantene strutter, og alt er nøye tatt vare på. Gutten fra fyllinga har kommet seg opp og frem, men den veltrente kroppen har sagt stopp.

– Den er full av vondter, sier han.

Vi spiste av og til mat vi fant på fyllinga, og moren min sydde om klær vi fant

Spiste søppel

Om årene i brakka på fyllinga har noe med plagene Robert sliter med i dag, er det ingen som kan si sikkert. Brakka der de bodde, lå på en åpen fylling. Septikk ble tømt der. Sykehusavfall ble dumpet der. Industrien dumpet avfall som ble brent der, blant annet gummidekk. Innimellom ble det varmgang og selvantenning på fyllinga. Den lille familien ble ikke evakuert selv om det brant.

– En gang brant det så ille at det syntes helt til Oslo. Brannmennene dro slangene forbi brakka vår. Vi levde i stanken og røyken.

Søppelfyllinga lå ved siden av barneskolen der Robert gikk, de andre barna fikk med seg hvor han bodde, og han fikk kallenavnet «Fyllinga».

Robert kan ikke huske at noen satte spørsmålstegn ved om det var helseskadelig at to smågutter og deres mor bodde der. Men han synes det er helt utrolig at de ikke ble flyttet til en bedre bolig.

Moren til Robert er død, så det er vanskelig å fastslå med sikkerhet hva de fikk av støtte og tilbud.

– Vi spiste av og til mat vi fant på fyllinga, og moren min sydde om klær vi fant. Fant vi noe av verdi, solgte vi det.

En gang hadde moren hans sydd om en rød strekkbukse som Robert måtte gå med.

– Pyton, men det var den jeg hadde å ha på meg.

Nivådeling

Når kvelden kom, og unge Robert hadde lagt seg i køyesenga, kunne han høre rottene romstere og gnage på treverket. På vinterstid ble det kondens på innsiden av veggene, som frøs til is.

Han minnes at moren satt i gangen og sydde bh-er som hun solgte til en forretning. I tillegg vasket hun på skolen. Den lille brakka ble skrubbet og vasket, moren satte sin ære i å holde det rent.

Om skolen har ikke Robert så mye å si, han tror ikke tilbudet på skolen var dårlig. Han var skolelei og var glad for valgfagstimene, der han hadde ekstra gym og sløyd.

På den tiden var det også kursplaner, det vi dag kaller nivådeling. Robert mener at de også ble satt sammen etter hvilket nivå de lå på, men synes ikke at han og medelevene var dumme. Men mange av gutten i klassen var bråkete.

– De samlet vel sammen de verste og satte dem i en klasse, det var sånt man gjorde den gangen.

Rosiner med mark

Han kan ikke huske at han savnet noe på skolen, men husker at det var mye bråk og slåssing der.

– Vi fikk ikke akkurat de beste lærerne.

Flere ganger minnes han at han ble prikket hardt i brystet av en lærer. En gang ble han kastet ut av vinduet av denne læreren. Heldigvis så var det første etasje, så han ble ikke alvorlig skadet.

Faren sin hadde han lite kontakt med.

– Han drakk, sier Robert.

Før de kom i brakka på søppelfyllinga, bodde de flere steder. Alle stedene var gamle hus, med dårlig standard. Mens foreldrene levde sammen, var farens alkoholforbruk høyt.

Faren skjøt blant annet etter moren til Robert.

– Han ble ofte «ranet» på fredager, etter at han hadde fått lønningsposen sin.

Robert har ingen gode minner om faren. De hadde lite kontakt med andre familiemedlemmer. Robert husker at de av og til fikk mat fra slektninger.

– Hermetikk som bulet og rosiner med mark.

Det var sjelden det var noe ekstra i huset, så Robert og broren spiste rosinene. 

Opprør og rus

Moren spinket og sparte det hun kunne, og da Robert var 13 år, hadde hun klart å få nok til et innskudd på leilighet. Robert kan ikke huske at noen av foreldrene noen gang var på foreldremøte eller ble innkalt eller møtte til noen samtaler som hadde med ham å gjøre.

Etter ungdomsskolen ble det noen år med opprør og rus, før han fikk seg et fagbrev og traff Gunnhild. Sammen har de fått to barn og ett barnebarn.

– Vi har vært sammen i 40 år.

Huset som Robert egenhendig har restaurert, er lyst, luftig og stilrent. Mens vi har snakket, har aldri den store kroppen til Robert vært helt rolig. Det ene beinet vipper konstant opp og ned.

Han minnes klassekamerater, noen med glede andre uten interesse. Han ble bedt på klassetreff, men hadde mistet kontakten med alle og valgte å ikke gå.

Kai Holm

Gutten utenfor bildet: Den dagen klassebildet ble tatt, skulket Kai Holm. I dag er han uføretrygdet og liker seg best hjemme hos seg selv. Han er ensom.

På klassebildet mangler tre av guttene som står på klasselista. Av disse tre er det bare Kai som lever. Han er ett år eldre enn de andre i klassen.

– Jeg var ikke skolemoden.

Kai beskriver seg selv som en einstøing. Også som skoleelev likte han seg best alene.

Leiligheten til Kai ligger midt i sentrum av Askim, men han går sjelden ut. Jeg er invitert hjem til Kai. Leiligheten er ren og ryddig. Han ommøblerer stadig vekk og setter sammen tingene sine på nye måter. Tingene og de to kattene er det som fyller dagene til Kai.

Sløyd

Kai har fylt hver en liten krok. Med tablåer, av leker, krukker, radioer og mengder av gjenstander som Kai liker.

– Veldig hyggelig å få besøk, sier Kai og stråler over visitten, og byr på kaffe og wienerstang.

Han ba selv om å bli flyttet til denne klassen; normalklassen var for tøff for ham.

– Jeg syntes det var mye bedre i den klassen, jeg.

Læreren i den første klassen var så streng, syntes Kai. Det å si noe stygt om noen ligger ikke for Kai, han vil ikke at jeg skal skrive noe som kan oppfattes som feil av andre.

– Det plaget meg ikke at det var litt uro.

Om han kunne ha valgt, ville gjerne Kai ha sluppet ungdomsskolen. Etter hvert fikk han fritak i mange fag.

– Jeg hadde sløyd i stedet. 17 timer i uka etter hvert.

Jeg ble sendt til skolepsykologen fordi jeg tegnet så mange skjeletter

Mansjettknapper

Det var mange fag Kai ikke likte, matematikk og gym blant annet. I gymtimene spilte han og en annen elev ofte pingpong. Kai syntes at gymlæreren var så veldig streng og slapp derfor gym. Men klasseforstanderen likte han godt. Til jul fikk han og to andre elever mansjettknapper i sølv av læreren fordi de ikke hadde noen anmerkninger.

– Vi fikk gavene foran hele klassen, det var ikke så moro, minnes han.

Esken mansjettknappen lå i, har Kai funnet frem. På baksiden av esken har læreren skrevet en hilsen. En av knappene har forsvunnet, til Kais store sorg. Minner er gode samleobjekter for Kai.

Skjelett

Mens jeg er på besøk, gjentar Kai flere ganger at faren hans ble skuffet over ham.

– Han ville jeg skulle bli noe stort.

Ansiktet til Kai får et trist drag. Det som interesserte Kai, var kreative prosjekter, og det ble ikke ansett som noe stort hjemme hos Kai.

Tegneblokkene fra den gang er også funnet frem. Side på side med unge Kais strek lyser imot oss. Noe som går igjen, er skjeletter. Blant annet klasserom der det sitter skjeletter på alle pultene.

– Jeg ble sendt til skolepsykologen fordi jeg tegnet så mange skjeletter og var så opptatt av døden.

Hos psykologen ble tenåringen satt i en sandkasse og fikk utdelt plastilin, som han skulle lage figurer av. I to år gikk han hos skolepsykologen. Mange år senere måtte Kai oppsøkte psykolog igjen, og han gikk tilbake til den samme som han hadde hatt på ungdomsskolen.

– Han hadde tatt vare på figurene i en egen eske.

Lekene har størst betydning for Kai. Bamser på rad og rekke. Dukker i dukkevogn. Også biler. Mange. Flere settekasser er fylt med små biler. Når jeg spør ham om bilene, trekker han frem flere kofferter, der det ligger enda flere.

– Denne fikk jeg av faren min da jeg fylte 15.

Inne i originalemballasjen ligger ennå bilen. Sammen med flere biler og fly i originalemballasjen.

– Leketøy er mer verdt som samleobjekt hvis det er i originalemballasjen. Jeg selger av og til ting på nettauksjon hvis jeg trenger penger til nye ting, sier han.

Smugdrikking

Møbelsnekkerlinja ble Kais valg etter ungdomsskolen. I stua står det synlige bevis på at han kan kreere møbler. Innimellom har han pusset opp møbler.

– De manglet elever, så alle kom inn på den linja.

Tidlig i 20-årene giftet Kai seg og fikk tre barn. Men alt var ikke problemfritt.

– Jeg drakk i smug.

I lange perioder gikk han sykmeldt fra jobben som drosjesjåfør. Han likte å stelle i huset. Ommøblere og lage mat.

– Jeg ommøblerte hver dag. Min kone syntes det var greit med mange ting.

Ekteskapet gikk over ende etter 20 år. Kai fikk enda ett barn, men lever i dag alene.

– Jeg syntes det var vanskelig å komme på foreldremøter og se skolen og lærerne fra den gangen.

Selvmedisinering

Diagnosen fikk han først for omlag ti år siden: ADHD. Han er i dag medisinert. I mange år skjønte ikke Kai hvorfor han hadde problemer med å konsentrere seg og årsaken til sine psykiske problemer.

– Drikkingen var nok en form for selvmedisinering. Jeg drikker ikke lenger.

Til sammen har Kai fire barn og seks barnebarn, men han er så redd for å forstyrre.

– Men jeg kommer når jeg blir bedt på besøk.

Han synes det er hyggelig å prate med kjente og innrømmer at han synes det ofte er stusslig og ensomt.

Kai kan bli liggende våken og planlegge hvordan han skal sette sammen ting. Selv om det er midt på natten står han opp og prøver seg frem.

– Også kattene da, dem er det mye selskap i.

De døde

Åge Willy

Falt tidlig ut av systemet: Hvordan skolegangen var for Åge Willy, er det ingen som kan si med sikkerhet. Han er én av dem som ikke lenger kan fortelle selv.

Rusmisbrukere kan være vanskelige å finne. I snart ett år har jeg prøvd alle tenkbare muligheter i min søken etter Åge Willy. Jeg får til slutt tak i navn og nummer til samboeren hans. Det skal vise seg at det er henne jeg trenger godkjenning av.

Preget av rus

Meldingen tikket inn på telefonen min en sommerdag i juni: «Hei, en liten informasjon til deg. Åge Willy døde 7. juni 2015.» Meldingen kom fra en av de andre guttene i klassen som visste at jeg lette etter ham.

Samboeren til Åge Willy gjennom 15 år er Aina. Hun tar seg tid til å snakke med meg om mannen hun levde sammen med. Årene de delte, var preget av rus. Den siste tiden var Åge Willy syk.

Aina savner samboeren, som hun beskriver som en snill mann som var flink til å fikse ting i huset. Hun kommer ikke på om Åge Willy fortalte noe om skolegangen eller oppveksten.

Åge Willy var en av fem søsken. En av dem er Jan, som gjerne snakker om broren. Jan er ett år eldre enn Åge Willy, men de gikk ikke på samme ungdomsskole.

– Vi var som brødre flest, kranglet og sloss innimellom. Men vi gjorde også ting sammen, som å dra på fisketur, forteller Jan.

Heller ikke Jan husker noe om Åge Willys skolegang eller hvorfor han havnet i X-klassen.

At lillebror kom til å dø tidlig, kom ikke som en overraskelse på Jan.

– Han begynte tidlig med rus. Alkohol først, og så ble det mer og mer narkotika.

– Det gikk ikke bra for ham

Etter ungdomsskolen fikk Åge Willy seg jobb på dekkfabrikken Viking i Askim. Da han etter noen år ødela ryggen, ble han gående sykemeldt.

– Han ble trygdet. Det var ikke bra for ham, forteller Jan.

Brødrene hadde ikke så mye kontakt de siste årene.

– Han levde et annerledes liv enn mitt og var ikke interessert i å få hjelp. Det er trist at det gikk som det gikk, sier storebror Jan.

Tom

Ville ikke gå på skole: Tom begynte først på skolen da han var åtte år. Ifølge hans ekskone Gro hadde han gjerne sett at han slapp å gå på skolen.

Tom er én av de fem fra klasselista som er døde. Han gikk bort for tre år siden, han drakk en del.

Det er over 20 år siden Gro var gift med Tom, men hun kan ikke huske at han noen gang fortalte at han hadde det fælt på skolen. Hun beskriver Tom som en spilloppmaker som likte å ha det moro.

Hadde det vært mulig, er Gro sikker på at Tom gjerne hadde sluttet skolen tidligere. De pleide å feire jul sammen og traff hverandre i familiesammenkomster noen ganger i året mens han levde.

Storesøster Sidsel forteller om en snill og arbeidsom bror, som var syk de siste to-tre årene.

Før han ble syk, jobbet Tom som vaktmester i kommunen.

Ole Johnny

Døde etter en ulykke: Ole Johnny blir beskrevet som en blid og hyggelig mann, av alle.

Ole Johnny døde for ni år siden. Han ble utsatt for en ulykke og døde senere. Jeg har vært i kontakt med enken etter Ole Johnny. Hun husker ikke at han snakket om skolen de årene de kjente hverandre.

Hun kan ikke erindre at han ytret seg om noe som var spesielt positivt eller negativt med årene på skolen.

Til leseren:Utdanning har valgt å fjerne etternavnene til de døde av hensyn til de etterlatte.