Departementet vil begrense retten til spesialundervisning på Svalbard

– At man gjør begrensninger for barn og unges opplæring, er unikt. Det er helt motsatt av hvordan vi i opplæringsinstituttet er lært opp. Her vil man ha god nok tid i høringsrunden, det er tydelig, sier rektor ved Longyearbyen skole, Frode Westby Thorstad, til Svalbardposten.

Kunnskapsdepartementet har sendt ut forslag til nye forskrifter om skole- og barnehagevirksomheten på Svalbard.

Departementet foreslår blant annet at vilkåret for rett til spesialundervisning i grunnskolen i Longyearbyen skal være at eleven bare har behov for «mindre eller moderat» tilrettelegging av opplæringen.

Elever som trenger tilrettelegging utover dette, skal ikke ha rett til spesialundervisning.

«Jo større avvik som trengs fra ordinær opplæring, desto mer fjerner man seg fra tilrettelegging som anses som mindre eller moderat.»

Høringen har frist 15. august, og Kunnskapsdepartementet tar sikte på at de nye forskriftene trer i kraft fra 1. januar 2022.

Situasjonen i dag er at elever kan få spesialundervisning og særskilt språkopplæring i grunnskolen, men ikke på videregående. En skal kunne nyttiggjøre seg av undervisningen som gis uten spesialundervisning eller særskilt språkopplæring.

– I høringsforslaget foreslås det en begrensning når det gjelder spesialundervisning. Når det kommer til særskilt språkopplæring, vil det ikke være mange endringer, sier rektoren.

I høringsforslaget går det fram at elever med større lærevansker ikke vil ha rett til spesialundervisning. Noe spesialundervisning vil altså ikke medføre tap av skoleplass.

– I første omgang er det opp til foreldrene å vurdere om Longyearbyen er riktig sted for eleven å bo. I noen tilfeller vil man ikke få plass i det hele tatt. Men det er ingen automatikk i det at hvis man har behov for spesialundervisning, mister man plassen, understreker Thorstad.

I forslaget heter det blant annet: «Barn med behov som går ut over Longyearbyen lokalstyres plikt (...), og som derfor ikke kan få et forsvarlig utbytte av opplæringen ved Longyearbyen skole, har ikke rett og plikt til grunnskoleopplæring i Longyearbyen». Når man skal vurdere om eleven har rett til spesialundervisning, skal disse fire punktene vektlegges:

1) Elevens samlede behov for tilrettelegging og tjenester for å kunne ta del i opplæringen og oppnå et forsvarlig utbytte av den,

2) hvor kostnadskrevende tilretteleggingen vil være,

3) påvirkningen på andre elevers opplæringstilbud, og at 4) skolen ikke skal kompensere for andre tjenestetilbud som ikke finnes og regler som ikke gjelder i Longyearbyen.

Som på fastlandet eller begrensninger

Skolen i Longyearbyen har spilt inn to forslag til departementet: Enten må det bli likt som på fastlandet, med like rettigheter, ellers må det tydeliggjøres hva som gjelder og ikke.

– På fastlandet er ikke dette en problemstilling i det hele tatt, og det er enklere å forholde seg til. I Longyearbyen er det begrensninger på mange andre samfunnsområder. Derfor er det viktig at det kommer en tydelig avgrensning i opplæringslovens rekkevidde på Svalbard, når det er sånn at lovverket ikke gjelder fullt ut.

Teoretisk sett kan folk fra hele verden flytte hit, og så skal Longyearbyen skole betjene alle elever med ulike typer utfordringer som kan komme. Men vi forholder oss til at oppdraget er å yte den beste opplæringen vi kan innenfor de svalbardpolitiske rammene, sier rektoren.

Inntil moderat behov

Det skal gjøres konkrete vurderinger i hvert tilfelle. Denne kan baseres på hvor mange elever som allerede tilbys spesialundervisning, og hvilken kompetanse skolen har tilgjengelig. I forslaget nevnes også begreper som «inntil moderat behov».

– Det kan for eksempel være i relativt få fag, få timer, eller at det er over en begrenset tidsperiode.

Departementet ser ikke for seg et helhetlig spesialpedagogisk tilbud, for eksempel spesialundervisning i alle timer eller en til en-undervisning over lang tid. Delvis fordi det er begrenset hva lille Longyearbyen skole skal klare å hanskes med ut fra kapasitet og kompetanse, sier Frode Westby Thorstad.

Thorstad startet i jobben som rektor på skolen i 2018. Hvordan disse sakene har vært historisk sett, og om det har vært en oppgang i antall elever med spesialundervisning, synes han derfor er vanskelig å svare på.

– Et alvorlig angrep

Nina Normann stiller mange spørsmål rundt de nye høringsforslagene om opplæring i Longyearbyen.

Hun er utdannet barnevernspedagog og har blant annet jobbet i den kommunale barnevernstjenesten, som styrer og pedagogisk leder i barnehager, og de siste 20 årene som avdelingsleder ved Buskerud barne- og familiesenter. Der ledet hun en familieavdeling for behandling, utredning og behandling i hjemmet. Normann ser på høringsforslaget som et alvorlig angrep på barn og unges grunnleggende rettigheter i Longyearbyen.

– Det ligger ingen konsekvensanalyse bak høringsutkastet. Og det snakkes mye om barnets beste. Hva om det beste for barnet er å bo i Longyearbyen? Og hva med eventuelle søsken som også blir berørt? For noen barn er kanskje dette det eneste lokalsamfunnet de kjenner. Ved flytting må alt opprettes på nytt, det kan få store konsekvenser, sier Normann.

Eksempel på grensedragning

Departementet eksemplifiserer denne grensegangen med en elev med behov for tilrettelegging knyttet til talespråk. Trenger en elev hjelp til å uttale bestemte lyder, vil det normalt kunne imøtekommes ved bruk av øvelser med en lærer over en begrenset tidsperiode.

Det vil regnes som mindre eller moderat tilrettelegging av opplæringen, og skal derfor ligge innenfor forpliktelsene til Longyearbyen Lokalstyre, som kan sammenliknes med en kommune på fastlandet.

Hvis behovet er større, og eleven nærmest mangler talespråk, vil det kreve en annen type tilrettelegging og kompetanse hos personalet. «Et slikt tilfelle vil etter departementets syn kreve mer enn moderat tilrettelegging av opplæringen, og det kan ikke forventes at behovet vil kunne dekkes i Longyearbyen», skriver departementet.

Ønsker faglige argumenter

Normann forstår at lavere skattenivå også gir lavere velferdstilbud i Longyearbyen. Men hun stiller spørsmål rundt å fjerne et tilbud som allerede finnes i dag.

– Basert på det Longyearbyen Lokalstyre sier, har det ikke vært en økning i antall barn som trenger spesialundervisning, og da vil det heller ikke være behov for å utvide tilbudet. Det dras sammenligninger med første- og andrelinjetjenesten i helsesektoren, men det er ikke sammenlignbart.

Tilrettelegging i opplæring løses kommunalt i skolene på fastlandet også, det er ikke egne spesialskoler. Skoler på fastlandet har akkurat samme problematikk med tanke på mange oppgaver og til tider trange rammer. Da faller argumentet i høringen bort.

Disse utfordringene er store i små kommuner på fastlandet også, men her har man allerede et tilbud. Hvor er de faglige argumentene for å ta det bort? spør hun.

– Vurdering, ikke fakta

Departementet presiserer også at Longyearbyen skole bare skal tilby et opplæringstilbud.

Tilleggstjenester eller annen type tilrettelegging enn det som er knyttet til opplæringen, for eksempel ulike helsetjenester, assistanse for å bevege seg rundt i og bruke skolebygget, hjelp til påkledning, dobesøk og andre praktiske ytelser, er sett på som tjenester som ikke finnes og ikke skal etableres i Longyearbyen.

Departementet foreslår at elever bare i særskilte tilfeller har rett til en-til-en-undervisning eller dedikert personalressurs. De ønsker også at det tydelig fremgår av forskriften at en elev bare har rett til denne type opplæring i en begrenset del av opplæringen og i en kortere periode.

– Kapasitet og kompetanse nevnes som en begrensning, og rektor sier at det er begrenset hva lille Longyearbyen skole kan hanskes med. Men pedagogisk-psykologisk tjeneste sier at de ikke har problemer med å få tak i kompetansen de søker, i motsetning til mange småkommuner på fastlandet.

Det innhentes spesialkompetanse til mange områder i Longyearbyen. Så vidt jeg vet er det ingen dokumentasjon på at det er vanskeligere i skolesektoren, muligens heller tvert imot. At samfunnet her ikke er rustet til å håndtere spesialundervisning er en vurdering, ikke fakta, mener Normann.

Ingen ytelser med sosial profil

De som velger å flytte til Svalbard, må på forhånd være klar over hvilke rettigheter og plikter som følger av opphold her oppe, understreker lederne i administrasjonen i Longyearbyen Lokalstyre (LL).

Administrasjonssjef i Longyearbyen Lokalstyre, Hege Walør Fagertun, og sektorsjef for oppvekst og kultur Anne Jahre understreker at de kun svarer overordnet på problemstillingene Normann fremhever, fordi høringen skal behandles i ulike instanser i LL. Det arbeidet ledes av Oppvekst- og kulturutvalget (OKU), som skal ha arbeidsmøter og deretter legge frem sitt forslag til lokalstyret i juni for endelig høringsuttalelse fra LL. De presiserer at foreldreutvalget på skolen, i barnehagene og tillitsvalgte vil ha mulighet til å uttale seg særskilt.

«For å forstå hvilke rettigheter barn og unge har, og hva som er gjort gjeldende på Svalbard, må man sette seg inn i de særskilte forhold som påvirker hvorfor forskrift om barnehage og grunnskole er utformet slik den er. Denne finner vi i overordnet norsk svalbardpolitikk.

Av de særlige forhold som gjelder er følgende viktige: Utlendingsloven gjelder ikke, noe som betyr at alle har samme rett til adgang til Svalbard. Det er et særlig lavt skattenivå, og personer som bor på Svalbard forutsettes å kunne forsørge seg selv. Blant annet skal LL ikke gi ytelser som har en klar sosial profil.

Dette reflekteres i det offentlige tjenestetilbudet som kan gis og hvilke forventninger innbyggerne kan ha til velferds- og tjenestetilbudet her oppe. Svalbard er ikke et livsløpssamfunn og sentrale deler av rettighets- og velferdslovgivningen gjelder derfor ikke. Og dette vil ha konsekvenser for oppfyllelse av de menneskerettslige forpliktelser på Svalbard. Det betyr at om man har behov for et tjenestetilbud som ikke finnes i Longyearbyen, må den enkelte henvende seg til sin hjemkommune på fastlandet eller i sitt hjemland dersom dette ikke er Norge», skriver Fagertun og Jahre i en e-post til Svalbardposten.

De mener det er viktig å få en avklaring på opplæringslovens rekkevidde.

«Uklarhetene som er i dag, er svært uheldig for både barn, foreldre og myndigheter. De som velger å flytte til Svalbard, må på forhånd være klar over hvilke rettigheter og plikter som følger av opphold her oppe. Når barn involveres, er dette særlig viktig. Svalbardpolitikken sier at Longyearbyen skal være et familiesamfunn, men er også tydelig på at dette ikke skal være et livsløpssamfunn der omfanget av offentlige tjenester ikke kan være slik som på fastlandet», skriver de i e-posten.