Tall og tull fra Norsk språkråd

Det begav seg før jul at det utgikk et bud fra Norsk språkråd om at syv, tyve og tredve etter mange år i ørkenen skulle anvises plass i det gode selskap i ordlistene igjen. De to første ble skiftet ut med sju og tjue allerede i 1938, men skoleelevene skulle ikke få feil om de skrev som sine foreldre. Tredve ble avskaffet da den nye tellemåten ble gjennomført i 1951, og da fikk også syv og tyve giftmerke.

Valgfrihet har aldri vært noen mangelvare i Språkrådets sortiment. Når NRKs Dagsnyttlesere heretter skal meddele at kl. er 7.30, kan de nå lovmedholdelig plukke fritt av buketten: sju tretti/syv tretti/sju tredve/syv tredve. Tar man med at kl. kan utleses enten som klokka eller som klokken, blir det i alt åtte korrekte muligheter. Man tør minne om Pauli ord: «Alt er mig tilladt, men ikke Alt er nyttigt» (1. Kor. 6,12).

Tellemåten fra 1951 består

Men selv om syv, tyve og tredve rehabiliteres, skal selve tellemåten fra 1951 bestå uantastet. Tierne må fortsatt leses før enerne: femtifire osv. Slik lød det dekret som fagnemnda hadde vedtatt og utstedt, punktum.

Fritt fram altså for snåle former som ingen sier: tyvesyv og tredvefire, tjuesyv og tyvesju!

Men nei, sånn var det likevel ikke ment. For etterpå, etter å ha tenkt seg om, sa fagnemndformannen at han «regnet med» at Språkrådets sekretariat i sin rådgivning ville fraråde slike bisarre former fra språkets raritetskabinett. Men unnskyld, det stod det ingenting om i vedtaket!

Også de andre fagnemndmedlemmene må ha innsett at de hadde mumlet i skjegget, for de sendte ut en presisering av vedtaket. Vi som henger ved deres lepper, fikk vite at syv, tyve og tredve skal være tillatt bare som usammensatte tallord!

Femtisyv – ikke tillatt

Altså: Syv er tillatt, men ikke femtisyv, som er et sammensatt tallord. Her må det hete femtisju. Tyve og tyvende er tillatt, men ikke tyveto; tredve er tillatt, men ikke tredveto. Man får gå ut fra at det kan hete noen og tredve, et par og tyve, men tredveto eller tyveto er i hvert fall forbudt.

Man tar seg til hodet, noe skal man jo ta seg til. Alminnelig ryddighet tilsier at det tall som innleder hver tierrekke (20-29 og 30-39 osv.), bør gjennomføres for hvert enkelt trinn i rekken. Sier man f.eks. tyve, bør man fortsette med tyveen eller enogtyve, osv. Og skal det hete syv, må naturligvis femtisyv godtas.

Sett at jeg sitter med mitt barnebarn på 4 år og skal lære ham å telle, det er moro. Jeg har på forhånd ringt Språkrådet og fått vite at syv, tyve og tredve er blitt riktig igjen, og kanskje er det disse formene bestefar foretrekker og ønsker å formidle til den oppvoksende slekt.

Men som den lovlydige og regelrette borger jeg er, leser jeg tallene med tierne før enerne. Altså, pjokken og jeg tar en treningsrunde: ... syv, åtte ... nitten, tyve, tjueto ... tjuesju, tjueåtte, tjueni, tredve, trettien. Er det mening i slikt?

Den som ønsker å ta i bruk de formene som fagnemnda vil gjenreise (syv, tyve, tredve), må lovmedholdelig innrette tallrekken på denne eiendommelige måte. Og slik skal det norske tallordsystemet presenteres i skolegrammatikker og i lærebøker for utlendinger!

Men vent en gang til - for heller ikke det som står i de nærmest foregående avsnitt, stemmer lenger!

Noe nytt og glupt

Språkrådet har nemlig holdt årsmøte, og der fant man på noe nytt og glupt. Man innså at dersom det skulle være orden og disiplin på hjernekontoret, var det urimelig å tillate syv, men ikke femtisyv, osv.

Derfor tok rådingene en snarvei og overlot hele greia til «språkkjensla hos språkbrukarane», som de sa. Det er denne som skal avgjøre om det skal hete femtisyv, tyveto, tredvefire eller noe annet. Også avledninger som syvende/sjuende, tredevte/trettiende henvises til samme instans.

Pussig nok lar man ikke «språkkjensla hos språkbrukarane» få utfolde seg på annet hold i det samme terrenget. Det skal nemlig fortsatt være forbudt å si seksogtyve, fireogfemti - enda jeg på flekken kan påvise flere nordmenn som synes at de sistnevnte formene rimer utmerket godt med deres språkfølelse!

Jeg vender tilbake til barnebarnet. Det er altså «språkkjensla hos språkbrukarane» som skal gjøre utslaget, der vi sitter ansikt til ansikt. Men hans eller min språkkjensle? Og når pjokken begynner på skolen, er det sløydlærerens eller norsklærerens språkkjensle som avgjør?

Besynderlig årsmøtevedtak

Med sitt besynderlige årsmøtevedtak har Språkrådet fraskrevet seg ansvaret for normeringen av en liten, men viktig ordklasse. Ved det forhastede vedtaket før jul manøvrerte man seg opp i et hjørne, som man først forsøkte å komme ut av ved å henvise til kriteriet sammensatt/usammensatt.

Da dette viste seg å være uhåndterlig, lanserte man det diffuse begrep «språkkjensla hos språkbrukarane» som appellinstans. Man kunne like gjerne installere en automatisk telefonsvarer i Språkrådets sekretariat med denne beskjeden til alle rådsøkende: «Samma det, gjør som dere vil!»

Inn i varmen igjen

Syv, tyve og tredve har overlevd alle utryddelsesforsøk og fortjener sånn sett å komme inn i varmen igjen. Språkrådet mener det, men har ikke overskuet konsekvensene.

Tellemåten av 1951 har ikke vært noen ubetinget suksess, det er alle enige om. Men tiden arbeider for den, får man tro. Hvem leser telefonnummer på gamlemåten i dag?

I stedet for å forkludre normsituasjonen ved å innføre det uhåndgripelige begrepet «språkkjensla hos språkbrukarane» burde Språkrådets årsmøte valgt mellom følgende alternativer:

1. Vedtaket i fagnemnda avvises. Den tellemåten som ble innført i 1951, beholdes. Det skal fortsatt hete sju, tjue og tretti, og tierne skal leses før enerne (tjueen osv.).

2. Man godkjenner syv, tyve og tredve og gjenreiser for øvrig den tellemåten som gjaldt før 1951 - som valgfri eller obligatorisk form: toogtyve, syvogtyve, treogtredve, osv.

3. Man godkjenner syv, tyve og tredve - som eneformer eller valgfrie former, men beholder prinsippet fra 1951: tyveto, tyvesyv, tredvetre, osv.

Kulturdepartementet har siste ord i saken.