Flere må delta i debatten om kvalitet og forskning

Mathilde Tybring-Gjedde (H) kommenterer i Utdanningsnytt mitt innlegg om forskning og kvalitet i utdanningen. Det skal hun ha honnør for – vi trenger en slik debatt. Forholdet mellom politikk, forskning, styring og praksis i barnehage og skole, bør diskuteres i alle partier. For som Tybring-Gjedde skriver: God utdanning krever både lagarbeid og åpenhet. Og jeg tror ikke at noen av oss alene har alle svarene på hva som skal til.

Skolebidragsindikatorer

Utdanningskvalitet – enkel og salgbar, eller komplisert og uforutsigbar

For meg var det ikke et poeng å peke på Høyres politikk i særdeleshet, eller å insinuere at det ikke finnes forskjeller i norsk skole. Forskjellene finnes, men jeg har ingen tro på at et smalt sett av indikatorer av typen nasjonale prøver, eller skolebidragsindikatorer som bygger på de samme prøvene, kan være det viktigste grunnlaget for å analysere årsaker og redusere forskjellene. Til det er utdanning for komplekst med mange og til dels motstridende mål. Det er svært mange forhold som påvirker resultatene.

Kjernen i den debatten jeg ville reise, har ett viktig omdreiningspunkt: Hvem får anledning til å definere hva som er en god barnehage eller en god skole? Min påstand er at selv om politikere er opptatt av kunnskapsbasert politikk, så blir kunnskapstilfanget deres smalere. Jeg vil peke på to forhold som bidrar til dette.

Utdanningskvalitet krever åpenhet og lagspill

Ekspertenes inntog

Cathrine Holst, som er professor i sosiologi, har forsket på hvordan svenske og norske offentlige utredninger blir til, og på hvem som gir myndighetene råd. Hennes budskap er tydelig: I stadig større grad defineres forskere som eksperter på alle politiske områder, og de mest etterspurte forskerne i utredningene er økonomer. Mens det tidligere var anerkjent at ekspertene i en sektor var representanter for profesjonen, er det i dag forskerne som får ekspertrollen. I skole og barnehage kan dette føre til at lærere og skoleledere får mindre innflytelse, selv om politikere sier de ønsker en tillitsreform.

Denne dreiningen gjør kanskje også noe med forskningen? Det kan se ut som om flere forskere er mer villige enn før til å konkludere på hva som virker for å oppnå resultater i en mangfoldig sektor. Selv om de strengt tatt ikke kan bruke forskningen sin til å underbygge forslagene. Stoltenberg-utvalget er et eksempel på dette. En utredning som i hovedsak baserte seg på økonomisk og medisinsk forskning, ga mange råd om store og vidtrekkende utdanningspolitiske tiltak. Mange har påpekt at koplingen mellom anbefalinger og forskning var svært tynn.

Jeg heier på at forskere spiller en viktig rolle i offentlige utredninger, men ikke på bekostning av representanter for profesjonen. Da mister vi verdifull kunnskap. Vi trenger også flere forskere med kunnskap om den praktiske virksomheten i barnehage og skole som eksperter i offentlig utredning. Det finnes mange forskere med stor kunnskap om temaer som utdanningsledelse, læreplaner, undervisning, lek i barnehagen, fagdidaktikk, og om hvordan slike temaer spilles ut i barnehage og skole. Mange av disse kommer sjelden eller aldri i posisjon til å gi råd til politikere. Både praksis og politikk må la seg informere av bred forskning.

Overnasjonal forskning

De siste 20 årene har også den internasjonale forskningen fått stadig større betydning for hvordan vi vurderer vårt eget utdanningssystem. Det er både fint og farlig. Det er fint at vi ikke blir enøyde eller navlebeskuende. Jeg er aktiv i internasjonalt fagforeningsliv, og kjenner verdien av å se egen virkelighet i perspektiv. Det farlige består i en illusjon om at vi alle bør bli likere. Det tror jeg ikke vi bør! Hvis vi alle blir likere, har vi mindre å lære av hverandre – ikke mer. Utdanning og kultur er nært sammenvevd – kanskje det er derfor Undervisnings- og kulturdepartementet i Finland har ansvar for skolene.

I motsetning til Finland er Norge med i nesten alle internasjonale målinger og sammenlikninger som tilbys av OECD. Og selv om OECD benytter seg av svært mange kompetente forskere, må vi spørre: Er det de tilbyr forskning, når det er utdanningsbyråkrater fra medlemslandene som tar alle de viktige beslutningene? Det trenger vi å diskutere. OECD måler elevers og voksnes kunnskap. Organisasjonen gir råd til norsk byråkrati om barnehagens og skolens generelle tilstand, om lærernes kunnskap, arbeidsvilkår og utdanning, om god utdanningsledelse og om høyere utdanning. Vekslende regjeringer har tatt Norge inn i stadig nye undersøkelser og gitt OECD en enorm definisjonsmakt over utdanningspolitikken. Det er uheldig at ett enkelt forskningsmiljø skal kunne få en slik plass i et lands politikkutforming. Vi trenger plass til en større bredde.

Jeg mener at vi skal delta i internasjonale undersøkelser, men jeg mener at tiden er moden for en åpen og opplyst debatt om hvilke, og hvor mange. Undersøkelsene binder opp store forvaltningsressurser, koster mange penger, og de treffer i varierende grad målene for barnehager, skoler og høgere utdanning. Forskningsmiljøene rundt lærerutdanningene kan helt sikkert, på en vel så god måte som OECD, kartlegge kompetansebehov i lærerkorpset eller utfordre barnehagelæreres praksis. En større satsing på lærerutdanningens forskningsressurser ville også føre til flere varige relasjoner mellom forskere og praktikere. Det trenger barnehage og skole.

Forskningsinformert praksis

Jeg er ganske sikker på at lærere i både barnehager og skoler må bli bedre til å tilegne seg og reflektere på grunnlag av forskning. Ledere må legge til rette for forskningsinformert vurdering av eget arbeid, og de må trekke lærere i skole og barnehage inn i utviklingsarbeid, sammen med forskere. God kompetanseutvikling skjer antakelig ikke ved at barnehage- og skoleeiere kjøper inn dyre programmer og pakker. Kvalitet oppstår når barn og unge, lærere og ledere i fellesskap definerer kompetansebehov, og kan jobbe mot felles mål.