Ungdom, læring og forebygging

Læremester er Edvard Befring og hans medforfatter Bjørg Eling Moen. De vil gi lærerstudenter for 5.–10. og 8.–13. trinn i skolen en slitesterk basis for yrket. Boka er tankevekkende. Med pregnante og utfordrende setninger drøftes pedagogikkens viktigste temaer i sju kapitler. De avsluttes med avsnittet «Til ettertanke».

Et fremtredende trekk ved boka er respekten og omsorgen for barn og unge. De er individer som lever i ulike fellesskap, med utfordringer og muligheter, i overgangen fra avhengighet til større frihet, selvbestemmelse og medvirkning. Her deles det ut kunnskap fra et faglig overflødighetshorn.

Det skjer også når temaet er læring og kompetanseutvikling, ulike læringsprosesser og kompetanseområder, og forhold som hemmer eller fremmer elevenes livsdugelighet. Det redegjøres for læringsteorier som har dominert skolen, men også for bokas konstruktivistiske læringsperspektiv.

Skolens ulike måter å se elever og læring på avspeiles i skolens historie. Derfor gir boka et historisk og pedagogisk riss. Det viser de aktuelle trinnenes røtter, og deres betydning for dagens skolestruktur og innhold. «Mange av utfordringene i skolen belyses ved å se nærmere på det skolekonseptet som legges til grunn – med struktur innhold og metode. Skolekonseptet utgjør den helheten som er skolens hva, hvordan og hvorfor, og det tas ofte for gitt». Niårig grunnskoles ideer var «utvidet opplæring og like muligheter». Imidlertid legitimerte utdanning, som en selvstendig økonomisk vekstfaktor, «den pedagogisk-økonomiske doktrinen», økte skolebudsjett. Forfatterne øver også skolepolitisk kritikk når de viser utilsiktede konsekvenser. Treårig videregående skole «har synliggjort at en tiårig grunnskole, med dagens skolemønster, er en mer enn stor nok utfordring for mange unge. Samtidig har det sterke presset på unge mennesker om å fullføre videregående bidratt til å nulle ut verdien av tiårig opplæring».

Skolen har «monopol som samfunnets opplæringsaktør». Det gir skoleeier og lærere store ansvarsoppgaver. Alle barn skal få best mulig utbytte av skoleårene, og alle skal oppleve å bli verdsatt. Men enhetsskolens ideal realiseres ikke når den praktiske læringen får liten plass, barns og unges interesser overstyres av samfunnets, og det gis for lite rom for elevens engasjement. Noen teorifag har fått en «urimelig maktposisjon over skolen», noe forfatterne mener er både «etisk og pedagogisk uforsvarlig» i en skole for alle. PISA-kravene ligger tett som snublesteiner på manges skolevei.

Konsekvenser av tilkortkommenhet, ubarmhjertig atferd og krenkelser er urovekkende. Derfor vil forfatterne ha psykososiale kvalitetskrav, og at skolen skal være varsom med diagnostisering og merkelapper.

I boka blir møtet med mangfoldet, spesifikke og kontekstuelle lærevansker, under-ytere, talentfulle og begavede elever, psykososiale vansker, innadvendte og utadvendte barn løftet opp. Boka viser hva som kjennetegner kvalitetsskoler og en «forløsende pedagogikk», i motsetning til en «risikopedagogikk». Forløsende pedagogikk styrer utenom krenkelser og andre uverdige handlinger.

Læreren som relasjonsbygger er neste viktige tema, for læreren har det etiske ansvaret for relasjonen(e), ved siden av det pedagogiske håndverket. Eleven skal ses, lyttes til og snakkes med. Slik kjenner eleven seg verdsatt, sier spesialpedagogikkens nestor. Læreren skal se hele mennesket og at eleven inngår i en sammenheng. Tillit framheves som en viktig pedagogisk kvalitet. Også foreldre må ha tillit til at læreren liker barnet deres og vil dets beste.

Ifølge internasjonal forskning bør forholdet mellom lærer og elev få større oppmerksomhet. For på godt og vondt påvirker læreren alt som skjer i klasserommet. Det er både en dårlig og en god nyhet, ifølge forfatterne, og en viktig påminnelse for nye lærere. «Dessverre har norske studier på dette felt vært lavt prioritert».

Forebygginger er siste tema. Risikofaktorer i hjemmemiljø, oppvekstmiljø og gjennom samfunnspåvirkninger, kan være manglende omsorg og misbruk, samt et oppvekstmiljø fattig på impulser, men også kommersialisering og teknologiske utfordringer. Forebygging skjer på ulike nivå, og i skolen både som allmenn forebygging og selektiv forebygging. Fordi skolen møter alle barn, kan den være samfunnets «lyttepost» og ha et «føre-var»-prinsipp for å motvirke uheldig utvikling tidlig. Læreren skal kjenne til barnevernet som samfunnsressurs med dens særegne kompetanse og myndighet.

Beskyttende ressurser og forebyggende tiltak finnes også i nærmiljøet, der voksne engasjerer seg og «gleder seg over framgang og er oppmuntrende i motgang». Med prinsippet om at oppvekstmiljøet er et felles ansvar, kan skolen og læreren ha en nøkkelfunksjon ut fra sin daglige omgang med barn og unge.

Det er en sentral tanke for stiftelsen MOT (ideell norsk organisasjon som blant annet arbeider for å motvirke mobbing og rusmisbruk, red.anm.). Moen redegjør både for teorigrunnlaget og hvordan MOT samarbeider med skoler og kommuner. Hensikten er å styrke barn og unge fra 12 år og oppover, ettersom jevnaldringsgruppen blir viktigere, men voksne som forbilder og samtalepartnere er fortsatt viktige.

I boka tydeliggjøres det brede samfunnsoppdraget fra Generell del av Læreplanverket (1993). Boka framholder gjentatte ganger menneskets sårbarhet, faren for krenkelser og ydmykelser som ligger i systemet og relasjoner. Men den inspirerer også til å se og ta fatt i den enkeltes og fellesskapets utviklingsmuligheter og til å virkeliggjøre skolens og lærerens betydning og etiske ansvar.